Vrakets hemmelighet - 11

Total number of words is 4890
Total number of unique words is 1560
45.0 of words are in the 2000 most common words
65.2 of words are in the 5000 most common words
72.9 of words are in the 8000 most common words
Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
"Ja," sa jeg, "der er noget godt ved det. Hvad er det?"
"Et fantasistykke," svarte han. "Derfor liker jeg det. I vor tid er
der faa som har saa pas fantasi som en havesnegl."
"Madden sa du jo han het."
"Madden," gjentok han.
"Har han reist meget?"
"Det aner jeg ikke. Han er yderst litet autobiografisk. Han sitter og
røker og smaaler, og somme tider spøker han litt. Men mest tiltaler
han mig, fordi han ser ut som og er en gentleman."
"Har han store, blonde bakkenbarter likesom hugtænder?" spurte jeg og
tænkte paa fotografiet av Goddedaal.
"Slet ikke. Hvorfor da?"
"Skriver han mange breve?" fortsatte jeg.
"Gud vet. Men hvorfor tar du saa paa vei?"
"Jeg tror jeg kjender manden," sa jeg. "Jeg har lett og spurt efter
ham. Jeg tror det er min bror som er blit borte for længe siden."
"Ikke tvillinger, i hvertfald," svarte Stennis.
Og saa kom en vogn kjørende frem utenfor vertshuset, og han sa farvel.
Helt til middag spaserte jeg om paa markerne, fyldt av uro og
utaalmodighet. Det mørknet da jeg gik tilbake, og da jeg kom ind, var
lamperne tændt, suppen blev servert, og værelset summet av latter og
snak. Jeg tok plads og fandt at jeg sat tvers overfor Madden. Han
var over seks fot høi og velbygget, haaret var mørkt med sølvstænk,
øinene mørke og venlige, munden meget elskværdig; tænderne skinnende,
linned og hænder udadlelige; engelske klær, engelsk stemme og engelsk
væsen -- manden skilte sig sterkt ut fra selskapet. Allikevel
følte han sig hjemme her, og det saa ut som han nød en viss rolig
popularitet blandt de støiende gutter. Han hadde en underlig fnisende
latter som lød nervøs selv naar han virkelig moret sig, og som stemte
daarlig med hans høie skikkelse og mandig melankolske ansigt.
Jeg var ræd for at se paa ham, jeg tænkte at mit blik vilde røbe
min ophidselse, og tilfældet var mig saa gunstig at vi snart blev
forestillet paa en naturlig maate. Mit første nip av Château Siron,
en portvin som jeg længe hadde staat i kjølig forhold til, drev mig
til et utrop.
"Nei den gaar ikke an!" ropte jeg paa engelsk.
"Noget græsselig søl, hvad?" sa Madden paa samme sprog. "Tør jeg be
Dem prøve min. De kalder den chambertin, og det er det ikke, men den
smaker ganske godt, og her i huset findes ingenting som er til at
drikke."
Jeg takket; altsammen gik an, naar det bare banet vei til at lære
manden at kjende.
"Deres navn er Madden," sa jeg. "Min gamle ven Stennis fortalte mig
om Dem da jeg kom."
"Ja. Det var kjedelig han reiste. Jeg føler mig som en bedstefar
blandt disse guttene," svarte han.
"Mit navn er Dodd," fortsatte jeg.
"Det har jeg hørt av madame Siron," sa han.
"Dodd, fra San Francisco. Tidligere av Pinkerton og Dodd."
"Montana Block?" sa han.
"Netop," sa jeg.
Ingen av os saa paa hinanden.
"Det er et pent billede De har der," fortsatte jeg. "Forgrunden er
kanske lit leret, men lagunen er udmerket."
"De burde jo vite det," sa han, og der kom en ny pause.
"De kjender vist en mand som heter Bellairs?" begyndte han igjen.
"Aa!" brøt jeg ut. "De har hørt fra doktor Urquart?"
"Netop idag," svarte han.
"Naa ja, det haster ikke med Bellairs," sa jeg. "Det er en lang og
noksaa taapelig historie. Men jeg tror vi har en god del at fortælle
hverandre, og kanske var det bedst at vente til vi blev mere for os
selv."
"Det mener jeg ogsaa," sa han. "Disse fyrene skjønner nok ikke
engelsk, men vi vil ha det hyggeligere hos mig."
"Bare et spørsmaal," sa jeg. "Kjender De min stemme igjen?"
"Deres stemme?" gjentok han. "Hvorledes da? Jeg har aldrig hørt den
før."
"Vi har allikevel talt med hverandre en gang før," sa jeg, "og jeg
gjorde Dem et spørsmaal som De ikke svarte paa, og som jeg siden med
tusen ganger større grund har kunnet rette til mig selv."
Han bleknet pludselig. "Du store Gud!" sa han, "er De den mand i
telefonen?"
Jeg nikket.
"Ja ja," sa han, "det vil holde haardt at tilgi Dem det spørsmaal.
For nogen nætter jeg har hat! Den lille hvisken har plystret i øret
mit hver dag siden. Hvem kunde det være? Hvad kunde det bety? Jeg
tror det har pint mig værre end -- end det andre." Han tidde og drak
sit glas langsomt ut.
"Vi kunde gjerne drevet hverandre til galskap med disse gaaderne," sa
jeg. "Jeg har ofte tænkt at hodet mit maatte ryke."
Carthew lo sin fnisende latter. "Og endda var det hverken Dem eller
mig som fik den værste gaaden," sa han.
"Hvem da?" spurte jeg.
"Assurandørerne," sa han. "De skjønte ingenting av det. At ikke de
mistet forstanden, det er den største gaade for mig."
Middagen var ikke før forbi, saa tok han mig med til sit atelier.
Han hadde nogen forbløffende billeder -- en Rousseau, en Corot, en
Whistler og andre. Værelset var hyggelig og vakkert møblert; slik
luksus var et særsyn i Barbizon.
"Her kan vi være i fred," sa han. "Sæt Dem og fortæl mig hele Deres
historie."
Jeg gjorde det, begyndte med den dag da Jim viste mig notisen i
~Daily Occidental~, og sluttet med frimerkealbumet og Chaillymerket.
Det tok lang tid, for Carthew var umættelig efter enkeltheter, og den
gamle ottedagsklokken i hjørnet hadde slaat tolv slag, før jeg var
færdig.
"Og nu er det min tur," sa han. "Jeg har en fæl historie at fortælle.
De vil undre Dem over at jeg kan sove. Jeg har fortalt den en gang
før, herr Dodd."
"Til lady Ann?" spurte jeg.
"Ja," sa han, "og sandt at si saa hadde jeg svoret aldrig at fortælle
den igjen. Men De har jo enslags ret, De har betalt dyrt for den, det
vet gud."
Med det begyndte han. En ny dag hadde dæmret og hanerne gol i
landsbyen da han sluttet.


FEMTENDE KAPITEL.
Den forstøtte søn.

~Singleton Carthew~, Norris' far, var svært bygget og svakt utstyrt
med livskraft, ømfindtlig som en musiker, træg som et faar og
samvittighetsfuld som en hund. Han opfattet sin stilling alvorlig,
ja høitidelig; de lange saler, de tause tjenere var i hans blaa øine
likesom ceremonier i en religion, hvor han var den menneskelige
gud. Han hadde den dumme mands utaalsomhet for dumhet hos andre,
den forfængelige mands skræk for at hans egen svakhet skulde bli
avsløret. Og paa begge maater ærgret og fornærmet Norris ham. Han
trodde at hans søn var en dumrian, og han mistænkte sin søn for at
gjengjælde denne kompliment med renter. Deres samvær hadde en meget
enkel historie; de møttes sjelden, de trættet ofte. For sin mor, en
heftig, haard, praktisk kvinde, som allerede følte sig skuffet av sin
mand og sin ældste søn, var Norris bare en ny skuffelse.
Guttens feil betydde dog ikke stort; han var bare forknyt,
fredsommelig, passiv, blottet for ærgjerrighet og energi. Livet
hadde ikke megen tiltrækning for ham, han saa paa det som en underlig
og langtækkelig forestilling, den moret ham ikke, og han følte sig
ikke fristet til at overta nogen rolle. Det undret ham at se paa sine
forældre og sin bror, han syntes de gjorde sig overflødig møie for
saa mange ting; for ham var ikke en eneste ting nødvendig. Han var
født desillusionert, verdens løfter vækket ikke ekko i hans bryst,
arbeide og ry var for ham tomme ord. Han var glad i friluftsliv og
i kameratskap, men var like godt kamerat med den ene som med den
andre, de tjente bare som botemiddel mot ensomheten. Og han hadde
sans for billedkunst. En rad av vakre malerier saa paa hans barndom,
hans slegt hadde paa sin vis været kunstelskere, Norris blev den
første som selv holdt blyanten. Denne lyst hos ham blev sterkere og
sterkere, og dog lot han sig tvinge næsten uten kamp. Den tid kom da
han skulde reise til Oxford, og han gjorde bare svak motstand. Han
var dum, sa han, det nyttet ikke at presse ham gjennem trædemøllen,
han ønsket at bli maler. Disse ord rammet hans far som et lyn, og
Norris skyndte sig at gi efter.
Til Oxford gik han, lydig og haabløs, og i Oxford blev han helten
i sin egen kreds. Han var rap og behændig, flink i mange slags
sport, naar han bare gad, og hans merkelige melankolske ensomhet gav
ham en plads for sig. Han bestemte moden i sin klik. Misundelige
venner prøvde at parodiere hans uskrømtede mangel paa livslyst og
frygt; det var en slags ny-byronisme, men roligere og værdigere.
"Ingenting betydde noget," det var hovedformelen. Skjønt han
altid mente at være høflig, kunde han virke yderst utfordrende paa
college-autoriteterne. Hans likegladhet skar som uforskammethet, og i
et utbrud av sit letsind (motvegten til hans melankoli) blev han midt
i det andet aar relegeret.
Dette var noget nyt i Carthews annaler, og Singleton utnyttet
leiligheten. Han hadde længe hat for skik at profetere vanære og
ruin for sin yngste søn. Kanske smertet det ham at det gik sønnen
saa galt, men saa var det jo en trøst at faa ret i sine spaadomme.
Gamle Carthew varierte "det var det jeg sa dig" paa mange nye maater,
han nævnte galgen sammen med sin søns navn, og talte om hans lille
studentergjæld som om han maatte pantsætte sit gods for at dække den.
"Jeg synes ikke det er pent," sa Norris, "jeg levet paa colleget
akkurat som du sa jeg skulde. Jeg er lei for jeg blev relegeret, og
det har du ret til at skjende for, men du har ikke ret til at gaa løs
paa mig for den gjældens skyld."
Virkningen paa en dum mand som hadde grund til at være sint, er det
overflødig at skildre. Singleton raste.
"Jeg skal si dig noget, far," sa Norris tilslut, "jeg tror ikke det
nytter. Du skulde heller la mig bli maler. Det er det eneste jeg har
et fnugg av interesse for."
"Naar du staar slik til halsen i skam," sa faren, "saa burde du
ihvertfald vise dig saa velopdragen at du ikke kom igjen med en slik
letsindighet."
Vinket blev fulgt, og Norris plaget aldrig mere sin far med den
letsindighet. Han blev sendt utenlands for at studere fremmede
sprog, hvad han lærte paa en meget dyr maate. Der kom en ny høst av
gjæld, nye veklager, denne gang med fuld ret, uten at de gjorde noget
indtryk paa Norris. I Oxfordhistorien var han blit ubillig behandlet,
og med en ondskap og et stivsind som undret hos en saa fredsommelig
og svak fyr, negtet han fra den dag at ta det mindste hensyn til
penger. Han sløste bort det han vilde, han lot sig bli utplyndret
av sine tjenere, han saadde insolvens, og da høsten var moden,
forkyndte han det for sin far med utaalelig ro. Han fik stillet sin
egen kapital til raadighet, og blev puttet ind i diplomatiet med den
besked at han nu maatte greie sig selv.
Det gjorde han til han var femogtyve aar. Da hadde han brukt op
sine penger, lagt sig til en pen ny gjæld og -- som saa mange andre
melankolske og likeglade mennesker -- faat den kjedelige vane at
spille hasard. Gamle Singleton reddet endda engang sit navns ære,
denne gang for en eventyrlig pris, og Norris blev igjen bragt flot,
men paa strenge betingelser. En sum av tre hundrede pund om aaret
skulde kvartalsvis bli ham utbetalt av en sakfører i Sydney, Ny
Syd Wales. Han maatte ikke skrive. Hvis han nogen kvartalsdag ikke
indfandt sig hos sakføreren, vilde han bli betragtet som død og
tilskuddet inddrat. Kom han hjem til Europa, vilde det i alle de
større blade bli bekjendtgjort at hans slegt fornegtet ham.
Det var et meget tirrende træk hos ham som søn at han altid var
høflig, altid retfærdig, og i hver huslig storm altid rolig. Da disse
sidste lyn slog ned, opførte han sig som om han bare var fjernt
interessert, han stak penger og skjend i lommen, lystret ordre, gik
ombord og kom til Sydney. Nogen mænd er med fyldte femogtyve aar
endnu gutter; slik var det med Norris. Atten dager efterat han var
steget iland, hadde han brukt sine penger for et kvartal. Han blev
bukket ut av alle de kontorer hvor han nu søkte alle slags urimelige
poster. Tilslut blev han ogsaa bukket ut av sit logis, og fandt sig
henvist til i en meget elegant sommerdress at leire sig sammen med
byens utskud.
Han gik til sakføreren.
"Min tid er kostbar, herr Carthew," sa sakføreren. "De behøver ikke
at tale om Deres særegne stilling. De er ikke den første mand som er
blit sendt hitned av sin familie. I slike tilfælder handler jeg efter
et system. Jeg forærer Dem en sovereign, værsaagod. Hver dag vil min
kontorist utbetale Dem en shilling, hver lørdag to. Godmorgen."
"Jeg faar vel takke Dem," sa Carthew. "Jeg er saa ynkelig stillet at
jeg ikke engang kan avslaa et bidrag som bare er til at sulte ihjel
av."
"Sulte ihjel!" sa sakføreren og smilte. "Ingen sulter ihjel her med
en shilling om dagen. Jeg har engang hat gaaende en ung gentleman som
seks aar i træk gik i en evig rus paa det bidrag."
Siden glemte Carthew aldrig billedet av den smilende sakfører. "De
tre minutters samtale var det eneste jeg hadde faat av ordentlig
opdragelse," sier han. "Det var hele livet i et nøtteskal."
I to-tre uker kom nu Norris hver morgen paa slaget ti lurvet og
huløiet til sakførerens dør. Den lange dag og den endda længere nat
tilbragte han i parken i selskap med kanske den laveste klasse paa
jorden, slusken i Sydney.
Den tid glemte han aldrig.
En morgen kom han i prat med en diskemand som hadde tilbragt natten
paa bænken nærmest hans. Det var en liten munter, rødhaaret fyr som
het Hemstead.
"Jeg er uten plads for tiden," fortalte Hemstead.
"Og jeg har aldrig hat nogen," sa Norris.
"Jeg kjender en gentleman naar jeg ser ham," klukket Hemstead.
"Jeg kan bruke penger," sa Norris, "og kjender litt til hester og til
sjøen. Men det er ikke til at leve av her."
"End om De prøvde det ridende politi!" foreslog hans nye kamerat.
"Har gjort det og blev sparket ut," var svaret. "Blev ikke tat for
god av lægerne."
"Hvad sier De da om jernbanerne?" spurte Hemstead.
"Hvad sier _De_?"
"Aa, jeg er ikke nogen kropsarbeider," sa den lille mand stolt. "Men
der kan De være viss paa arbeide."
"Si mig hvor jeg skal gaa!" ropte Norris.
Det hadde øsregnet i dager og uker, landet var mange steder
oversvømmet, jernbanerne krævde stadig flere folk, og daglig
averterte direktøren, men de "arbeidsløse" foretrak plyndring og
offentlig barmhjertighet, og selv en amatør av en jernbanearbeider
stod i høi pris. Om kvelden den dag han hadde truffet Hemstead,
fandt Norris sig -- efter en langvarig reise og et togskifte for at
passere et jordskred -- i en lerskjæring bak Syd Clifton, og tok fat
paa de første timers kropsarbeide i sit liv.
Uker i træk strømmet regnet ned. Hele fjeldets skraaning gled mot
sjøen, skred av lere, sten og oprotet skog styrtet ned paa stranden
eller ut i brændingen. Huser blev baaret avsted og knust som nøtter;
andre blev truet og forlatt, døren var laast, skorstenen kold,
folkene flygtet. Nat og dag flammet leirbaalet; nat og dag blev der
skjænket gloende kaffe for de slitne arbeidere; nat og dag gjorde
avdelingsingeniøren sin runde og opmuntret sine mænd med de rette
grove og hjertelige ord. Nat og dag klikket telegrafen med sørgelige
nyheter og angstfulde spørsmaal. Paa linjen kom bare faa tog, de krøp
sig frem og signaliserte og stanset ved det truede hjørne, likesom
de var levende og lugtet faren. Kommandanten paa denne post trak saa
i hast sine arbeidere tilbake, gav (med tør strupe) signal til at
avancere, og hele laget stillet sig ved linjen i skjælvende taushet,
og saa brøt de ut i et kort hurra naar toget klarte det farlige punkt
og fór videre, kanske gjennem det bleke solskin mellem to byger,
kanske med blinkende lamper i det tætte, regnfulde tusmørke.
Saaledes gik nætter og dager. Carthew var syk av søvnløshet og kaffe,
hans hænder var bare saar i saar, og dog følte han en sjælelig
fred og et legemlig velvære som han aldrig før hadde kjendt. Det
stadige legemlige arbeide i fri luft gav lægedom for hans indgrodde
skepticisme. At faa toget frem var det staaende problem, han fik
ikke tid til at spørre om det var nødvendig. Carthew, dovenkroppen,
ødelanden, den drivende dilettant, han blev rost og forfremmet.
Ingeniøren udmerket ham fremfor de andre, og da blev Carthew likefrem
stolt av sin plebeiiske gjerning.
Nu nærmet kvartalsdagen sig. Norris tænkte paa de femogsytti pund
som snart ventet paa ham, og paa sin forpligtelse til at være i
Sydney den dag. I et ledig øieblik gik han til vertshuset i Clifton
og bestilte et ark papir og en flaske øl. Han hadde faat en god
stilling som han vilde tape hvis han kom til Sydney, skrev han, og
han bad sakføreren motta brevet som et bevis for at han opholdt sig
i kolonien, og gjemme pengene til næste kvartalsdag. Svaret kom med
omgaaende post og var ikke bare imøtekommende, men venlig. "Endskjønt
det som De foreslaar, strider mot vilkaarene i mine instruktioner,
tar jeg dog gjerne ansvaret ved at indvilge i Deres anmodning. Jeg
maa tilstaa at Deres opførsel har narret mig paa en glædelig maate.
Min erfaring har ikke lært mig at stille store forventninger til
gentlemen i Deres stilling."
Regnet minket, men Norris fulgte nu som en av de faste formænd et
arbeidslag ind i den graa ødemark av fjeld og skog. Naar han om
kvelden sat med sine kamerater rundt baalet, saa var togene som gik
forbi paa linjen, deres nærmeste, ja deres eneste naboer foruten de
vilde dyr i skogene. Vakkert veir, let og ensformig arbeide, lange
timers døsig prat ved leirbaalet, lange, søvnløse nætter, naar han
stod op og gik ind i den maanelyse skog og tænkte paa sin taapelig
forspildte ungdom, dette var gangen i et liv som han snart hadde
faat nok av. Han savnet trætheten, den rasende hast, uvissheten,
baalene, midnatskaffen, hele den plumpe, søle-flekkede poesi i de
første slitsomme uker. I midten av oktober opgav han sin stilling og
sa farvel til teltleiren og til Bald Mountains skulder.
Klædt i sine grove klær, med en bylt over skulderen og sin
sammensparte løn i lommen, kom han for anden gang til Sydney, og gik
fornøiet og halvt forvildet rundt i de hyggelige gater. Han lot sig
drive med strømmen likesom en tømmerstok i elven. Tilslut kom han
til parken og drev omkring der, husket sin skam og sine lidelser og
saa nysgjerrig paa sine efterfølgere. Hemstead, som ikke var meget
mere lurvet og slet ikke mindre munter end før, fandt han der, og han
talte til ham som til en gammel familieven.
"De gjorde mig en god tjeneste dengang," sa han. "Jeg haaber De selv
har hat held med Dem."
"Nei saagu," svarte den lille mand. "Altsammen ligger nede, ser De.
Der er ingen stillinger at faa som jeg vil ha. Jeg vil ikke være
nogen træl," tilføiet han fast.
Efter det princip, at den mand som er for stolt til at være træl, som
regel ikke er for beskeden til at la sig understøtte, gav Carthew ham
en halv sovereign. Og da nu sulten pludselig begyndte at gnage i ham,
tok han veien til Paris House. Med sin bylt over skulderen stanset
han utenfor og saa paa færdselen.
"Ja saa sandelig!" ropte en stemme. "Det er Carthew!"
Han vendte sig og fandt en vakker, solbrændt ung fyr, litt for
trivelig, klædt i det fineste av alle fine antræk, og med blomster
for tyve kroner utstillet i sit knaphul. Norris hadde under sin
første glade tid i Sydney møtt ham ved en avskedssouper, hadde endog
fulgt ham ombord paa en skonnert fuld av kakerlakker, som Tom Hadden
skulde gjøre en seks maaneders tur med mellem øerne, og hadde siden
bevart ham i muntert minde. ~Tommy~, som Tom Hadden het i hele
Sydney, var arving til en betydelig formue, som hans fremsynte far
hadde sat saa sørgelig godt fast. Indtægten lot herr Hadden leve i
al pragt omtrent tre maaneder av tolv; resten av aaret tilbragte han
i eksil mellem øerne. Nu var han for omtrent en uke siden kommet
tilbake; han flakset i drosche Sydney rundt og luftet glansen av seks
nye dresser. Men denne likefremme fyr halte Carthew i arbeidstrøien,
og det trods den umiskjendelige bylt over skulderen, paa samme maate
som han kunde sagt tak for sidst til en hertug.
"La os ta et glas!" ropte han muntert.
"Jeg er netop paa vei til Paris House for at spise lunch," svarte
Carthew. "Det er lang tid siden jeg sidst hadde et skikkelig maaltid."
"Storartet!" sa Hadden. "Jeg har spist frokost for bare en halv time
siden men vi skal faa et privat værelse, og jeg vil se at faa noget
tillivs. Det vil stive mig op. Det blev en frygtelig rangel igaar
kveld, og det er ikke tal paa de fyrer jeg har møtt i dag." At møte
en bekjendt og drikke et glas med ham var for Tom et og det samme.
De sat snart i hjørnet i anden etage og spiste og pratet. Den
underlige likhet i deres stilling nærmet dem til hverandre, og
de begyndte snart at tale fortrolig. Carthew berettet om sine
oplevelser i parken og sit slit som jernbanearbeider. Hadden gav
sine iagttagelser som amatør-koprahandler i Sydhavet og malte et
humoristisk billede av livet paa en koralø. Carthew skjønte at hans
forvisningstid hadde været mest indbringende, men Haddens utrustning
hadde rigtignok væsentlig bestaat av porter og brun sherry til eget
bruk.
"De sier at hvis det var to til at bære utgiften, saa vilde
fortjenesten bli større," sa Carthew. "Hvorledes da?"
"Jeg skal vise det! Jeg skal regne det ut!" svarte Hadden ivrig,
og med en blyant og baksiden av spiseseddelen gav han sig til at
utføre mirakler. Han var en mand eller la os heller si en gut med
usedvanlige evner til at lage projekter. Fik han det svakeste vink om
en spekulation, saa flommet tallene fra ham nedover papiret.
Litt efter litt tok planen form; den straalende bygning reiste sig,
om end uten grundmur, og haren sprang endnu om i fjeldet, men suppen
blev allerede servert i et sølvfat. Om nogen faa dager kunde Carthew
raade over et hundrede og femti pund, Hadden kunde skyte fem hundrede
til. Hvorfor skulde de ikke faa et par andre med, leie et gammelt
skib og ta en tur med sin egen skonnert? Carthew var en gammel
yachtseiler, Hadden sa sig istand til at arbeide "ikke saa litet".
Penger maatte man utvilsomt kunne faa opdrevet. Hvorledes kunde
ellers saa mange skibe krydse rundt mellem øerne? Og de som arbeidet
paa sit eget skib, var sikker paa endda større fortjeneste.
"Men læg merke til, Carthew, altsammen maa gaa i Deres navn," sa
Tommy da han straalende reiste sig fra bordet. "Jeg har kapital, ser
De; men De er paa det tørre, om det skulde gaa galt."
"Jeg trodde vi netop hadde bevist at det var ganske trygt," sa
Carthew.
"Ingenting er trygt i forretninger, kjære ven," svarte vismanden,
"ikke engang bokholderi."
De kjørte til Currency Lass, et vertshus med tehave, som eieren,
kaptein Bostock, hadde oprettet for den formue han hadde tjent sig
under en lang, eventyrlig og nu og da historisk virksomhet mellem
øerne. Overalt fra Tonga til Admiralitetsøerne kjendte han knepene
og kunde han lyve paa hver dialekt. Han hadde set slutten paa
sandaltræet, slutten paa oljen og begyndelsen av kopraen. Paa Fiji
var han i Sir Arthur Gordons tid blit sigtet paa livet, og hvis han
nogensinde bad, saa glemte han sikkert ikke Sir Arthurs navn. Han var
blit spiddet paa Ny Irland -- ved den leilighet blev hans styrmand
dræpt -- den berømte "hevn" over briggen ~Jolly Roger~; men de
troløse indfødte tjente litet paa sin ondskap, og Bostock fik trods
deres vaaben fem og sytti frivillige arbeidere ombord, av hvem ikke
mere end et dusin døde av mishandling. Desuten hadde han en haand med
i den elskværdige spøk som kostet Patterson livet, og da den falske
biskop steg iland, bad og lyste velsignelsen over de indfødte, saa
stod Bostock, klædt i en brodert chemise fra varelageret, ved hans
høire side og dundret amen. Dette var hans yndlingshistorie naar
han sat trygt mellem gode venner. "To hundrede arbeidere for en
pøsfuld amener," pleide han at kalde historien, og fortsættelsen, den
virkelige biskops død, var i hans øine en ualmindelig humoristisk
hændelse.
Mange av disse enkeltheter fik Carthew vite underveis.
"Hvorfor skal vi besøke den gamle skurk?" sa han.
"Vent til De hører ham," svarte Tommy. "Den mand vet alt."
Da de steg ut av droschen, opdaget Hadden at han kjendte kusken, en
svær, rødmusset, kortpustet mand paa omtrent firti.
"Har De kjørt mig før?" spurte Tommy.
"Mange ganger, herr Hadden," svarte kusken. "Sidst da De kom hjem fra
øerne."
"Saa stig ned og faa et glas," sa Tommy og gik foran ind i haven.
Kaptein Bostock kom selskapet imøte. Det var en seig, sur, gammel
mand med fiskeøine.
"En flaske øl til kusken ved det bordet der," sa Tom. "Og ved dette
bord det bedste De har, og De maa gjøre os selskap. Dette er min
ven, herr Carthew. Jeg kommer i forretninger, Billy, jeg ønsker at
raadspørre Dem som ven, jeg vil handle paa øerne for egen regning."
Utvilsomt var kapteinen en guldgrube av gode raad, men han fik ikke
anledning til at vise det. Han kunde ikke faa avsluttet en sætning,
før Hadden drev ham av marken med en salve av nei'er og rettelser.
Denne projektmaker, hvis ansigt blusset av inspiration, forela ham
et spørsmaal, og saa snart han prøvde at svare, var Hadden straks
i strupen paa ham, drog hans kjendsgjerninger i tvil, haante hans
politik og dundret somme tider løs fra en vældig høide av moralsk
harme.
"De maa undskylde," sa han engang, "jeg er en gentleman, herr Carthew
er en gentleman, og vi agter ikke at gjøre den slags forretninger.
Ser De ikke hvem De taler til? Kan De ikke tale fornuft?"
"Jeg kan vel ikke det," svarte gamle Bostock, "naar jeg ikke faar
høre min egen stemme to sekunder i træk. Det var bøsser og brændevin
vi gjorde det med."
"Til Bloksbjerg med bøsser og brændevin," sa Tommy. "Det gaar
anderledes for sig i vore dager." Saa drev Tommy paa igjen. Carthew
kunde ikke la være at smile. Han begyndte at se mindre alvorlig paa
planen; Hadden var en altfor uansvarlig fører.
"Nu skal De høre paa mig!" sa Hadden til kaptein Bostock. "Penger har
vi, og jeg har erfaring. Det vi ønsker, er en billig, god baat, en
flink kaptein og en anbefaling til et firma som vil gi os kredit paa
varerne."
"Jeg skal si Dem én ting," sa kaptein Bostock. "Jeg har set mænd som
Dem bli stekt og spist, og klaget over efterpaa. Nogen var seige, og
nogen smakte vondt," tilføiet han barskt.
"Hvad mener De med det?" ropte Tom.
"Jeg mener at jeg er likeglad," skrek Bostock. "Jeg har ikke
forsikret Deres liv. Men fanden skjære mig om det ikke gjør mig ondt
for kannibalerne som skal prøve at spise hodet Deres."
Kanske var det ikke nødvendig at ta kaptein Bostocks sprog alvorlig.
Men utvilsomt var Hadden ikke tilfreds. Han reiste sig, møtet holdt
paa at bli avbrutt, da en ny stemme pludselig blandet sig ind.
"Undskyld, men hvis De vil kjøpe til mig det skib jeg vil ha, saa
skal jeg skaffe Dem varerne paa kredit."
Det var kusken som snudde sig mot dem med disse forbløffende ord.
"Hvad, hvad mener De?" gispet Tommy.
"Bedst at si dem hvem jeg er," sa kusken.
"Er det trygt, Joe?" spurte Bostock.
"Faar vaage det," svarte kusken.
"Mine herrer," sa Bostock og reiste sig pludselig, "maa jeg
forestille kaptein Wicks fra ~Grace Darling~."
"Ja, det er mig," sa kusken. "De vet jeg har været i forlegenhet, og
jeg vil ikke negte at det var mig som slog, og hvor skulde jeg faa
bevis for at det var selvforsvar? Derfor trak jeg mig bort og tok en
drosche, og nu har jeg kjørt i tre aar og er ikke blit klokere for
det."
"Undskyld," sa Carthew. "Hvad gik anklagen ut paa?"
"Drap!" sa kaptein Wicks, "og jeg negter ikke at det var noget i det.
Jeg skal heller ikke prøve at negte at jeg var ræd for retten, for
ellers stod jeg ikke her. Men visst og sandt er det at det var aapent
mytteri. Spør Billy her. Han kjender sammenhængen."
Carthew pustet tungt. Han hadde en underlig, halvt frydefuld følelse
av at vade dypere i livets strøm. "Hvad var det De vilde si?" spurte
han.
"Jeg hørte det herr Hadden talte om," sa kapteinen. "Og jeg er træt
av denne droschingen, og jeg vil gjerne i arbeide igjen. Nu skal De
faa mit tilbud. Jeg sætter ind det jeg eier -- saan en hundrede pund.
Mit gamle firma vil gi mig kredit og ta chancen; de vet hvad jeg
duer til. Og tilslut saa trænger De en flink kaptein. Jeg har ført
You have read 1 text from Norwegian literature.
Next - Vrakets hemmelighet - 12
  • Parts
  • Vrakets hemmelighet - 01
    Total number of words is 5003
    Total number of unique words is 1440
    48.4 of words are in the 2000 most common words
    67.3 of words are in the 5000 most common words
    75.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Vrakets hemmelighet - 02
    Total number of words is 4902
    Total number of unique words is 1543
    45.8 of words are in the 2000 most common words
    63.7 of words are in the 5000 most common words
    72.5 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Vrakets hemmelighet - 03
    Total number of words is 4883
    Total number of unique words is 1412
    47.8 of words are in the 2000 most common words
    66.0 of words are in the 5000 most common words
    75.6 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Vrakets hemmelighet - 04
    Total number of words is 4954
    Total number of unique words is 1273
    51.4 of words are in the 2000 most common words
    71.0 of words are in the 5000 most common words
    81.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Vrakets hemmelighet - 05
    Total number of words is 5108
    Total number of unique words is 1587
    44.9 of words are in the 2000 most common words
    62.3 of words are in the 5000 most common words
    71.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Vrakets hemmelighet - 06
    Total number of words is 4957
    Total number of unique words is 1557
    41.5 of words are in the 2000 most common words
    61.2 of words are in the 5000 most common words
    71.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Vrakets hemmelighet - 07
    Total number of words is 4957
    Total number of unique words is 1515
    44.4 of words are in the 2000 most common words
    64.2 of words are in the 5000 most common words
    73.4 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Vrakets hemmelighet - 08
    Total number of words is 5058
    Total number of unique words is 1402
    49.7 of words are in the 2000 most common words
    67.2 of words are in the 5000 most common words
    76.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Vrakets hemmelighet - 09
    Total number of words is 5067
    Total number of unique words is 1357
    49.4 of words are in the 2000 most common words
    69.8 of words are in the 5000 most common words
    78.1 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Vrakets hemmelighet - 10
    Total number of words is 4972
    Total number of unique words is 1451
    47.4 of words are in the 2000 most common words
    65.8 of words are in the 5000 most common words
    74.1 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Vrakets hemmelighet - 11
    Total number of words is 4890
    Total number of unique words is 1560
    45.0 of words are in the 2000 most common words
    65.2 of words are in the 5000 most common words
    72.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Vrakets hemmelighet - 12
    Total number of words is 4988
    Total number of unique words is 1495
    46.2 of words are in the 2000 most common words
    64.3 of words are in the 5000 most common words
    73.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Vrakets hemmelighet - 13
    Total number of words is 4970
    Total number of unique words is 1500
    45.9 of words are in the 2000 most common words
    65.4 of words are in the 5000 most common words
    73.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Vrakets hemmelighet - 14
    Total number of words is 5015
    Total number of unique words is 1406
    44.8 of words are in the 2000 most common words
    62.8 of words are in the 5000 most common words
    72.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Vrakets hemmelighet - 15
    Total number of words is 3816
    Total number of unique words is 1167
    52.5 of words are in the 2000 most common words
    70.7 of words are in the 5000 most common words
    79.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.