Onkel Toms Hytte - 12

Total number of words is 5181
Total number of unique words is 1259
51.5 of words are in the 2000 most common words
70.2 of words are in the 5000 most common words
78.3 of words are in the 8000 most common words
Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
bruge pisken; nu kan du faa lov til at slaa løs paa Lucy der.»
«Det kan jeg ikke gjøre, massa.»
«Da skal jeg nok snart lære dig det,» sa han, tog pisken sin og gav Tom
et drag over ansigtet, og derefter slag paa slag, hvor det kunde falde
sig.
«Se saa!» pusted han. «Mener du nu du kan?»
«Nei, massa,» sa Tom igjen og tørked blod af ansigtet. «Jeg vil slite og
slæpe saa meget massa vil kræve af mig, men dette her gjør jeg ikke.»
Den høflige tonen som Tom altid talte i, og den blidhed og venlighed han
altid viste, havde sat Legree paa den tro at han skulde bli let at faa
bugt med.
De andre slaverne stod og skalv af rædsel for det som nu skulde gaa for
sig. Legree var et øieblik uviss om hvad han skulde gjøre, men saa satte
han i:
«Dit fordømte svarte dyr, du kan bare vaage at sætte dig op mod mig! En
slig ussel slavetamp vil lære mig om det som er ret og ikke ret!»
«Hun er syg,» sa Tom. «Det vilde være en grusom synd at piske hende, og
jeg gjør det ikke, jeg pisker heller ikke nogen anden, om saa massa
slaar mig ihjel.»
Tom talte rolig og fast; en kunde skjønne paa ham at han ikke lod sig
bøie.
De grønlige øinene til Legree tog nu paa at lyne af vildt sinne, og det
var som skjægget paa kinderne hans krused sig af harme; men ligesom
visse rovdyr først leger en stund med byttet, før de tar paa at
sønderrive det, saaledes holdt han sit raseri tilbage og gav sig til at
spotte:
«Se, se, endelig har vi da ogsaa faat en hellig her paa gaarden, en
gudfrygtig fin herre, som kan præke for os syndere. Et forskrækkelig
helligt kreatur maa han vist være. Men hør, du skurk, som vil bilde os
ind at du er saa gudfrygtig, har du aldrig hørt at det staar i bibelen:
«I tjenere adlyder eders herrer»? Og er ikke jeg din herre? Har jeg ikke
ærlig betalt hele 5000 kroner for dig? Skulde jeg ikke for denne
pengesum eie dig med legem og sjæl? Svar mig!» slutted han og gav Tom et
spark med den svære støvlen sin.
Ved dette spørsmaal fór det en stolt og glad følelse gjennem den ilde
medfarne mand. Han retted sig op og saa mod himlen, og med taarer i
øinene udbrød han:
«Nei, nei, nei! min sjæl tilhører ikke Dem, massa! Den har ikke De
kjøbt. De kan ikke kjøbe den, for det er en anden som har kjøbt den med
sit blod, og han har ogsaa magt til at verne om den,—gjør med mig hvad
De vil!»
«Kan jeg ikke!» svarte Legree haanlig. «Vi faar se paa det. Hid, Sambo
og Kvimbo! giv denne karen her en slig overhaling at han ikke reiser sig
mer denne maaned!»
De to kjæmpesterke karerne grined djævelsk af skadefro glæde og trak
afsted med Tom.


OTTE OG TYVENDE STYKKE.
Kassys historie.

Det var sent paa natten. Tom laa blodig og ynked sig mellem noget
skrammel i et gammelt skur. Hed og trykkende var luften, og en sverm af
mygg summed om ham og voldte ham stor plage; men værst af alt var den
brændende tørsten, som han holdt paa rent at forgaa af. «O gode Gud, se
ned til mig!» bad han. «Giv mig kræfter til at holde dette ud!»
Med ett hørte han fodsteg, og skjæret af en lygt faldt ham lige i
øinene.
«Hvem er det? O, for den barmhjertige Guds skyld, giv mig en drik vand,
hvem det saa er!»
Det var Kassy. Hun satte lygten fra sig, skjenked noget vand i en kop af
en flaske, løfted hans hoved op og lod ham drikke. Den ene koppen efter
den anden tømte han med febersyg iver.
[Illustrasjon]
«Drik saa meget du har lyst paa,» sa hun; «jeg vidste hvorledes det var
med dig; det er ikke første gangen jeg har været ude om natten med
drikke til slige som dig.»
«Tak, frøken, tak!» sa han med varme.
«Du maa ikke kalde mig frøken; for jeg er bare en elendig slave, jeg
ligesom du, ja mer elendig end du nogensinde kan blive,» sa hun bittert.
Hun hented en madras, som hun dækked med nogen kolde vaade linkluter.
«Prøv om du kan velte dig op paa denne! Det vil gjøre dig godt.»
Det varte en lang stund, før Tom orked at komme sig op paa madrassen,
saa ilde var han medfaren. Men da han endelig var kommet op, kjendte han
en velgjørende svaling af de vaade kluterne.
Kassy havde god øvelse i at pleie slige stakkarer; hun la en gang
imellem nye kolde omslag under ham, og hver gang gav det ham ny
lindring. «Nu har jeg gjort hvad jeg kan,» sa hun, efter at have løftet
hans hoved op paa en bunke med bomuldsaffald.
Han takked hende igjen.
Kassy satte sig ved siden af ham, drog knærne op mod brystet, la armene
paa dem og sad slig en stund og saa stivt frem for sig med et bittert og
sorgfuldt udtryk. Hatten hendes gled tilbage, og det svarte fyldige
haaret faldt ned over det underlige tungsindige ansigt.
«Det var ret, det du gjorde,» sa hun, «du er et godt menneske; men du
kjender ikke dette sted; den djævel af et menneske som du er faldt i
hænderne paa, ham nytter det ikke at staa imod.»
Tom havde selv i denne nat havt svære kampe, med tvil og mismod; han
havde været nær ved at fortvile. Ved at se denne kvindes vilde øine og
høre denne tungsindige røst hun talte med, blev det end værre med ham.
«O Gud, o Gud!» sukked han.
«Det hjælper ikke du kalder paa Gud her,» sa hun. «Han hører ikke. Det
er vist ikke nogen Gud til, eller ogsaa har han vendt sig fra os som er
her paa gaarden.»
Tom lukked øinene, og det gjøs i ham ved at høre den mørke vantro som
kom frem ved disse ord.
«Du kjender ikke til alt her, saaledes som jeg,» blev hun ved. «Du er
paa en enslig-liggende gaard, mange mil fra andre mennesker, ude i
sumpene. Her er ikke et hvidt menneske som kan vidne, om du skulde blive
levende brændt eller bidt ihjæl af hundene eller hængt op og pisket til
døde. Ingen lov, hverken guddommelig eller menneskelig, kan verne dig
mod denne mand. Og en kan ikke tænke sig den ting som denne bøddel ikke
kan finde paa at gjøre. Jeg kunde faa haaret til at reise sig paa dig,
om jeg vilde fortælle det jeg har set og hørt her. Og det nytter ikke at
staa imod. Jeg har forbandet hvert øieblik af mit liv, nat og dag, i de
fem aarene jeg har været i hans vold.»
Hun kasted sig ned mod; gulvet og tog paa at hulke.
Tom folded hænderne og stirred ud for sig; alt var mørke og rædsel.
Kassy fortalte nu om sit ulykkelige liv. Hun var datter af en
trælkvinde; men hendes far var en rig mand, og hun var blit opdraget i
overdaadighed. Som barn havde hun tumlet sig i glimrende saler, havde
lært at spille og brodere og tale fremmede sprog. Men saa gik det galt
med faren; han misted alt det han eide, og døde kort tid efter af
kolera. Huset blev opløst og alting solgt. Selv blev hun kjøbt af en ung
bra mand, som var forelsket i hende og loved hende gode dage. Han førte
hende ind i et rigt hus, og gav hende tjenere, vogner og fine klær.
«Jeg kom til at holde af denne mand,» fortalte hun, «og jeg gjør det
endnu, og jeg vil blive ved at elske ham saa længe jeg lever, for jeg
kan ikke andet.»
De havde faat en vakker datter, som de var svært glad i. Aa, det var vel
lykkelige dage! Men saa kom den onde tid; faren til barnet hendes kom
paa gale veier; han spilte bort eiendommen sin og kom fra det hele. Hun
og datteren kom i hænderne paa en usling af en kar, som fór ilde med
dem og til slut solgte datteren til én kant og moren til en anden. Alt
hun havde gaat igjennem af sorg og nedværdigelse lod sig ikke fortælle.
Og saa var hun til sidst havnet der paa gaarden hos dette umenneske.
«Jeg har levet som i et helvede her,» slutted hun sin fortælling. «Men
vent bare, hans time kommer nok.»
«For Guds skyld, gjør ikke noget ondt,» bad Tom.
«Gjør ikke noget ondt?» Hun satte i en vild latter og tog derefter paa
at hulke.
Tom havde næsten glemt smerterne af de blodige slag ved at høre og se
den ulykkelige kvinde.
Hun havde reist sig, og rastløs og med knyttede hænder gik hun frem og
tilbage paa gulvet, med haaret bølgende nedover kroppen.
«Du taler altid om Gud,» sa hun igjen, «jeg har selv trodd paa ham en
gang; men nu er jeg kommen langt bort fra ham. Jeg er blit en stakkars
fortabt sjæl og plages stadig af onde aander, som bare hvisker had og
hevntanker i ørene paa mig.»
«Men vi maa ikke hevne os, vi blir jo ligesaa onde og syndige som de som
farer ilde med os da,» sa Tom.
Han drak en kop vand og saa paa hende med et alvorligt blik. «Aa, hvor
jeg skulde ønske De vilde gaa til ham som har det levende vand!»
«Gaa til ham? Hvor er han? Hvem er han?»
«Han er alle steder. Bed til ham!»
«Det hjælper ikke. Her er ikke andet end sorg og fortvilelse at vente
for os.» Hun la haanden paa brystet og drog pusten tungt, som hun skulde
løfte en stor byrde.
Det var ligesom det onde i hende havde tabt noget af sin magt over
hende. Hun saa medlidende paa ham. «Aa gid jeg kunde gjøre noget for
dig,» ønsked hun.
Han gjorde mine til at ville sige noget mer, men hun vinked med haanden:
«Nei, tal ikke mer, stakkars ven, prøv heller om du kan faa sove lidt
nu!»
Hun satte vandet nær ved ham, stelte lidt om ham og gik stille bort.


NI OG TYVENDE STYKKE.
En uhyggelig nat.

Simon Legrees dagligværelse var et rummeligt langt rum, udstyret med en
stor kamin. Det havde en gang været prydet med et svært fint tapet; men
nu var dette falmet og mange steder iturevet og tilsølet. I kaminen stod
en pande fuld af glødende trækul; for luften var om aftenerne kold og
fugtig; Legree maatte ogsaa ha et sted hvor han kunde tænde sine cigarer
og varme vand til toddyen, som han ikke kunde undvære nogen kveld.
Efter at Emmeline var kommet i hans hus, havde Kassy taget sig moderlig
af hende og søgt at verne om hende. Herover var Legree blit forbitret,
og det kom ret som det var til alvorlige kampe mellem ham og Kassy for
den saks skyld. Den morgenen Kassy gik ud paa arbeide sammen med de
andre trælene, havde det netop staat en slig kamp mellem dem, og Legree
havde da i raseri svoret paa at Kassy herefter skulde faa slite ude paa
marken, hun som de andre. Men hun havde mødt denne trusel med det
trodsende svar, at hun netop ønsked dette; hun skulde nok vise at hun
slet ikke var ræd for at ta i.
Da hun kom hjem om kvelden, havde Legree ventet sig, at hun, træt af det
haarde arbeide, skulde komme og bede for sig og love at blive skikkelig
og føielig; men, som vi alt har hørt, lod hun sig ikke saa let kue.
Mens Legree ud paa kvelden holdt paa at lage sig et glas toddy, nærmed
hun sig lydløst til ham bagfra og hvisked bort i øret paa ham: «Vogt
Dem!»
Han fór op og stødte hende fra sig: «Er du gal?»
«Ja, jeg er gal; djævelen er faret i mig.»
«En skulde næsten tro det.» Han blev ræd. «Vær nu fornuftig og opfør dig
skikkelig!»
«Taler De om at jeg skal opføre mig skikkelig; De som selv er et sligt
umenneske, at De i djævelsk hidsighed lar den frommeste og bedste
arbeideren De har pryle halvt ihjel nu midt i travleste onnen?»
«Naa ja,» sa han, «det var kanske ikke saa ret gjort af mig; men den
karen maa lære at lystre.»
«De kuer ikke Tom, hvad De end gjør ved ham.»
«Ikke det?» Hidsigheden blussed igjen op i ham. «Jeg skal knække hvert
ben i ham, om han ikke føier sig og gjør det jeg vil.»
I det samme kom Sambo ind og rakte sin herre en liden papirpakke.
«Hvad er det for noget?»
«Det er vist noget trollskab som han havde gjemt paa sig for at slagene
ikke skulde gjøre vondt.»
De fleste raa og ugudelige mennesker er meget feige og overtroiske, og
det var Simon Legree ogsaa. Han aabned papiret med en viss uro, og fik
da øie paa en stor blank skilling og en lys haarlok.
Det traf sig saa underligt, at haarets krøller kom til at sno sig om
fingrene paa ham. Han blev ræd, slét haaret af fingrene og kasted det i
ilden.
«Hvad er det for noget djævelskab?» ropte han og stamped i gulvet.
Kassy saa med undring paa ham, og Sambo fór i rædsel ud af døren.
Derpaa tog Legree skillingen og kasted den gjennem en rute, som faldt
klirrende ned i svalgangen.
At Legree blev saa ræd ved at se den haarlokken, det kom af at den paa
en uhyggelig maade minded ham om en afdød kvinde som ogsaa havde havt
lyst haar; det var hans mor. Alt fra han var ung havde han været en
vildgast; han havde aldrig brydd sig om morens formaninger og
vedholdende bønner for ham. En gang havde han endog i vrede sparket til
hende og kastet hende overende paa gulvet. Dette havde han aldrig kunnet
glemme. Og saa var det noget, som hændte mange aar senere, han heller
aldrig kunde glemme. Det var en kveld han sad og drak i lag med nogen
andre svirebrødre langt borte fra hjemmet. Saa fik han et brev. I det
stod melding om at mor hans var død, og saa laa der en lys lok af haaret
hendes i brevet. Da han saa den, fór han sammen; det var som han saa
hendes blege ansigt og hørte hendes suk. Hans samvittighed var vaagnet
og havde voldt ham uro og pine; men han havde søgt at døve den, han
havde kastet haarlokken paa ilden og givet sig til at drikke og ture
værre end nogensinde før. Senere havde han faret om som sjørøver i
Vestindien og kastet sig i den ene last værre end den andre. Men aldrig
havde han kunnet blive kvitt billedet af den blege kvinde; han havde set
det over sengen om natten, og kjendt det bløde haaret sno sig om
fingrene paa ham, og ofte havde han sprunget ud af sengen i vildelse.
Alt dette var det som stod for ham denne kveld.
«Hvor kunde han have faat den haarlokken fra?» spurte han sig selv. «Er
det den? Nei, nei; jeg brændte den jo.»
Han tog den ene supen efter den andre af toddyglasset, og gik frem og
tilbage paa gulvet for at faa de leie tankerne bort.
Det var netop paa dette tidspunkt at Kassy havde listet sig bort for at
hjælpe Tom, saaledes som blev fortalt i forrige stykke.
Legree havde ikke ro paa sig inde i stuen. Han gik ud paa gangen og
tumled sig en stund mellem nogen kasser og gammelt skrammel. I det ene
hjørne af gangen gik en vindeltrap op i mørket ovenpaa; luften var kold
og muggen som i en gravkjelder, et blegt maaneskin lyste ind gjennem en
ituslaat rute over døren.
Han stanste ved trappen. Hvad var det? Nogen toner af en kvindestemme
naadde hans øre. Han lytted. Sangen klang vildt og som en gravrøst i det
øde og mørke hus.
"...
O sorg vil der blive, sorg, sorg,
naar Kristus fremtriner i dommerens borg",
klang det gjennemtrængende ned til ham.
«Den fordømte jentunge!» mumled han. «Jeg vil kvæle hende, vil jeg. Em!»
ropte han op. «Emmeline!»
"Forældre og børn skal skilles der,
forældre og børn skal skilles der,
og aldrig de mer skal mødes",
klang det nu. Og saa kom omkvædet igjen:
"O sorg vil der blive, sorg, sorg,
naar Kristus fremtriner i dommerens borg".
Nogen store svettedraaper randt nedover ansigtet hans, og han kjendte
hvorledes hjertet slog i brystet. Han syntes igjen at se morens ansigt
for sig.
Han tumled tilbage til stuen og satte sig ned.
«Er jeg da rent forhekset? Eller hvorledes er det med mig?»
Saa kom han til at tænke paa Tom. Han loved sig selv, at han for
fremtiden skulde lade ham være i fred; en kunde jo ikke vide hvad
hemmelige magter denne karen havde samlag med.
Han frøs, endda svetten randt af ham.
«Hvor i al verden havde han faat den haarlok fra? Det kan jo ikke være
den, det er umuligt.»
Han gav et stød i fløiten sin og trødde i gulvet: «Op med dere, at det
kan bli lidt liv i stuen!» sa han til hundene sine, som havde lagt sig
til at sove hist og her paa gulvet, hvor det bedst havde faldt til. Men
søvnige som de var, løfted de bare hovederne og la sig igjen i ro.
Da kom han til at tænke paa Sambo og Kvimbo, som han pleide at kalde ind
til sig, naar det var som værst med ham om natten. Raskt tog han sit
horn ned fra væggen og gik ud i døren og blaaste et par gjennemtrængende
toner.
Det varte ikke længe, før de to svarte karene kom farende, og snart bar
det saa løs med drik og sang og hujing i stuen.
Da Kassy mellem kl. 1 og 2 kom tilbage fra Tom, hørte hun støi og
spetakel fra dagligstuen, og skjønte at Legree havde faat i gang et af
disse vanlige drikkelagene. Hun gik op paa svalgangen og saa ind gjennem
vinduet. Jo rigtig—der sad de tre drukne mænd, som hun havde set saa
ofte, og skar ansigter og ramled med stolene og alt som løst var. En
kjendsel af sterk harme steg op i hendes sind. Vilde det være synd at
skille verden af med et sligt umenneske, spurte hun sig selv.
Hun gik saa op til den ulykkelige Emmeline, som sad i den største
fortvilelse og sang salmer.
Den unge pige fór forskrækket op; men da hun saa hvem det var, kom hun
mod døren og greb Kassy i armen:
«Kassy, er det du? Aa jeg var saa ræd—at det var—.... Aa, du kan ikke
tænke dig hvor rædsomt opstyr de har holdt der nede i kveld.»
«Jeg har hørt noget sligt før,» svarte Kassy tørt.
«Aa, Kassy, kan vi ikke komme bort fra dette sted? Det er mig det samme,
hvor vi kommer—i sumpene mellem slangerne eller hvor som helst, naar vi
bare kommer bort.»
«Det har saa mange sagt før dig; men jeg ved fra før hvorledes det gaar
dem som flygter.»
«Ja, men jeg er ikke det mindste ræd slangerne, og jeg kunde godt leve
af bark, om det skulde være.»
«Det er mange som har prøvd at flygte ud i sumpene, men de er snart blit
opsporet af hundene, og saa har de faat det ti ganger værre end før.»
«Hvad vilde han da gjøre med os, om vi blev fakket,» spurte den unge
pige angst.
«Hvad han vilde gjøre med os? Jeg er ræd for du fik ikke sove i nat, om
jeg gav mig til at fortælle dig alt det jeg har set og oplevet her paa
gaarden. Jeg har hørt skrig som jeg aldrig glemmer. Nede ved hytterne
staar et forbrændt træ og luter over en sort askehaug—du kan kanske
gjette hvad som er gaat for sig der.»
Emmeline blegned.
«Ja paa den maade steller han sig med sine folk.»
«O Gud! hvad skal vi da gribe til?»
«Gjør du som jeg: gjør det bedste du kan; gjør det du maa gjøre, og søg
trøst i had og forbandelse.»
Emmeline fortalte nu at han havde villet ha hende til at drikke
brændevin.
«Du gjør bedst i at drikke; det har jeg gjort, og det er det eneste her
er at gjøre.»
Emmeline knuged hænderne sammen. «Aa gid jeg ikke var født!»
«Jeg synes synd paa dig. Jeg er mor og har en datter som nu er en ung
pige som du ... Gud ved hvorledes det er med hende,» afbrød hun sig
selv; «men hun er vel ulykkelig, hun som vi.»
Emmeline vendte sig til side og skjulte ansigtet i hænderne.
I dagligstuen var det nu blit stille; de to negrene raved ud til
hytterne sine, Legree var sunket sammen paa en stol, hvor han sad og saa
syner.
Han syntes at se en tilsløret kvinde, som kom nærmere og nærmere, og til
sidst stod hun tæt ved ham og snoed en haarlok om fingrene paa ham og
slynged den helt op om halsen hans; strammere og strammere kjendte han
den blev snøret om strupen, han var nær ved at kvæles. Da slog hun
sløret til side—det var hans mor.
Da daggryets rosenskjær den næste morgen igjen oplyste Legrees værelse,
reiste han sig og tylled i sig et glas brændevin. «En helvedes nat!»
mumled han for sig selv.
Kassy kom ind med det samme.
«Hvad vil du, din heks?»
«Jeg vil advare Dem.»
Han saa paa hende. «Er det Tom som endnu staar i hovedet paa dig?»
«Ja, jeg vil raade Dem til at De lar ham være i fred nu,» sa hun rolig.
«Hvad kommer det dig ved,» svarte han heftig; men da han havde tænkt sig
lidt om, loved han at han ikke skulde gjøre Tom noget ondt mere, naar
han bare vilde bede om tilgivelse for sin opførsel.
«Det gjør Tom aldrig; han ved med sig selv at han ikke har noget at bede
om tilgivelse for.»
«Ikke det?»
«De skjønner Dem ikke paa det slags folk som Tom er af; De kan slite dem
i stykker tomme for tomme; men De faar dem ikke til at gjøre noget som
strider mod deres tro.»
Legree tog nu ridepisken sin og gik ud til det gamle skur hvor Tom laa.
Han var fortumlet i hovedet efter nattesviren og alle de uhyggelige
synerne, en underlig uro af tvil og angst gjæred i ham. Hvad kunde nu
egentlig Kassy mene med disse advarslerne sine? Og hvorledes hang det nu
i grunden sammen med Tom ... dette trollskab.
Han vilde nu være ene med Tom et øieblik og se om han ikke skulde faa
ham til at give kjøb.
«Naa, slubbert!» grynted han og sparked Tom med støvlen. «Kan du holde
en liden morgen-præken for mig om mine synder?»
Tom svarte ikke.
«Op med dig, bæst!»
Den stakkars mand var øm og stiv over hele kroppen og havde vondt for at
komme paa benene.
«Hvad kommer det af, at du er saa stiv, Tom? Har du kanske forkjølet dig
i gaaraftes, hva?»
Tom kunde saavidt reise sig. Han saa rolig og frygtløs paa sin herre.
«Naa, du kan da røre dig alligevel,» sa Legree og maalte ham med øinene.
«Du har vist ikke faat nok pryl i gaaraftes. Ned paa knæ med dig og bed
mig om tilgivelse for din opførsel!»
Tom rørte sig ikke.
«Ned med dig, hund!» brølte han igjen og gav ham et drag med pisken.
«Massa, jeg kan ikke bede Dem om tilgivelse; jeg har ikke gjort andet
end det jeg mente var ret.»
«Tom, du ved ikke hvad jeg kan finde paa at gjøre med dig; du mener
kanske at den medfærd du har faat var slem nok, hva? Men hvad vilde du
nu synes om at blive bundet til et træ og faa tændt en langsomt
brændende ild rundt omkring dig? Tror du ikke det vilde more dig, hva?»
«Jeg ved De kan finde paa de rædsomste ting; men—han retted sig op og
folded hænderne—jeg er ikke ræd for døden; efter den kommer evigheden.»
Evigheden! Dette ord fyldte Toms sjæl med lys og kraft, mens han udtalte
det; men det trængte ogsaa ind i synderens sjæl lig biddet af en
skorpion. Legree skar tænder; men han orked ikke at faa et ord frem, saa
forbitret blev han.
«Massa,» blev Tom ved, «da De har kjøbt mig, vil jeg være Dem en tro
tjener. Jeg vil ofre Dem al min arbeidskraft, al min tid; men min sjæl
vil jeg ikke ofre for noget menneske. Jeg vil være min egen herre i
himlen tro og lyde ham, fremfor nogen anden, enten jeg skal leve eller
dø. De kan piske mig, sulte mig, brænde mig—det vil kun gjøre at jeg
kommer snarere did jeg haaber at komme.»
«Jeg skal nu alligevel ikke slippe dig før du gir tabt,» sa Legree
rasende.
«Jeg vil faa hjælp,» sa Tom. «De skal aldrig faa bugt med mig i dette
punkt.»
«Hvem vil hjælpe dig?» spurte Legree haanlig.
«Den almægtige Gud.»
«Saa, det tror du?» svarte Legree, og med den vældige næven sin gav han
Tom et slag, som med ett strakte ham til jorden.
I samme øieblik rørte en kold haand ved Legree. Han vendte sig om—det
var Kassy; men den kolde haanden minded ham om hans drøm natten før, og
alle de rædsomme billeder fra de vaakne nætter fór som lyn gjennem hans
sjæl.
«Lad ham være i fred!» sa Kassy. «Gaa Deres vei, og lad mig tage mig af
ham!»
Det siges om alligatoren og næshornet, at de, endda de er indesluttet i
et skudfrit panser, alligevel har et punkt hvor de kan saares; et sligt
punkt har vanlig raa og voldsomme mennesker ogsaa, og dette findes hvor
frygten og overtroen har sit sæde.
«Nu vel, saa lad det være som du vil denne gang,» sa han barskt til
Kassy og snudde sig om til Tom, uden at tænke paa at gjøre mer af det
denne gang. «Du slipper med dette nu; men jeg glemmer aldrig noget; din
regnskabstime kommer en gang.» Saa gik han.
[Illustrasjon]
«Ja, De gaar nu,» sa Kassy og saa efter ham med et mørkt blik; men husk
det, at Deres regnskabstime ogsaa skal komme!»


TRETTIENDE STYKKE.
Frihed.

Georg og Elisa—hvorledes var det gaat dem?
Fra kvækergaarden, hvor Loker laa syg, tog de veien op mod Eriesjøen. De
vidste at forfølgerne var efter dem endnu, og de maatte derfor reise om
natten og holde sig skjult om dagen.
Efter nogen dage kom de til en liden by, Sandusky. Her fandt de et
tilflugtssted hos nogen gode mennesker og hvilte en stund, før de tog
over Eriesjøen.
De var nu nær maalet, og mange slags tanker optog Georg; han kunde nu
snart faa leve og aande som en fri mand, have ret til at bo og bygge
hvor han vilde, og have myndighed til at verne om hustru og barn, være
et menneske med fri vilje!
Men rigtig trygg kunde han endnu ikke være; han vidste at forfølgerne
havde hjælpere ogsaa i Sandusky, og at disse havde faat nøiagtige
oplysninger om hvorledes de saa ud. Han fandt det derfor rettest, at
Elisa paa resten af turen gik klædd i mandsklær, og hun fik sig da en
net dragt og klipped af sig haaret.
«Er jeg ikke nu en vakker ung mand?» sa hun til manden sin, da hun
første gang viste sig for ham i et par smaa mandsstøvler, benklær og
kappe, og med en liden hue paa snei.
«Du er vakker, hvorledes du end er klædd,» sa han og trykked hende ind
til sig.
Et par glædestaarer lyste i hendes øine; hun havde nu fast haab om at
Gud vilde føre dem lykkelig mod maalet.
Og det havde nok Georg ogsaa, endda han vidste godt at det var folk paa
dampskibsbryggen som vilde have tak i ham.
«Men hvorledes skal jeg nu te mig? Jeg maa vel trampe med fødderne, ta
svært lange steg og sætte et uforskammet ansigt op?»
Georg drog paa smilen. «Du maa vist heller lade det være; for det findes
nu ogsaa velopdragne unge mænd, og jeg tror du vil ha lettere for at
ligne dem!»
«Men disse svære hanskerne! Mine hæn der blir jo rent borte i dem!»
«Dem maa du endelig have godt paa, for ellers vil de smaa fine hænderne
dine let kunne røbe os alle sammen.»
«Ja men tror du da vi har nødig at være saa svært ræd for at vække
mistanke?»
«Ja, det har vi. Fru Smitt har hørt at det har været folk nede ved sjøen
og advaret skibskapteinerne mod at ta med en mand og en kone og en liden
gut, som de har beskrevet nøie for dem.»
Denne fru Smitt var en dame som for øieblikket opholdt sig i huset.
Ogsaa hun skulde reise til Kanada, og det var aftalt, at hun skulde give
sig ud for tanten til Georg og Elise.
Netop som Georg havde sagt de sidste ord, kom fruen ind med vesle Harry
ved haanden; han var fra top til taa blit iført jenteklær og tog sig
svært godt ud i den dragten.
«Nei for en sød liden jente!» skjemted Elisa og snudde gutten rundt.
«Hun heder vist Harriet—ikke sandt?»
Gutten stod og saa alvorlig paa moren; han kunde ikke kjende hende
igjen.
«Kjender du ikke moren din?» spurte hun og vilde ta ham i armene.
Gutten skeled efter hende og fór bort til fruen.
«De skal ikke bry Dem om at han ikke kjender Dem,» sa fruen. «Det er
netop heldigt, at han holder sig borte fra Dem.»
«Det er vist det; men det er saa underligt, at barnet er ræd for sin
egen mor. Men hvor blev det af kappen min? Hvorledes skal jeg nu ta den
paa?»
«Slig!» sa Georg og kasted kappen om sig.
«Naa, paa den maade.» Hun tog kappen og slog den om sig med et raskt
kast.
Endelig kom vognen som skulde føre selskabet til dampskibsbryggen.
Da de var kommet ned paa bryggen, bød Elisa høflig fru Smitt armen og
førte hende om bord.
Mens Georg stod og løste billetter, hørte han styrmanden tale sammen med
en mand om nogen flygtninger.
«Jeg har havt øinene godt med mig,» sa han; «jeg er viss paa de ikke er
her om bord.»
Den mand styrmanden talte med, var ingen anden end den vesle ihærdige
Marks, som hele tiden havde været i hælene paa Georg og Elisa.
«Det er ikke let at skjelne konen fra en hvid,» sa Marks. «Og manden er
ogsaa meget lys, og han har et brændemerke i haanden.»
«Jeg ved det; jeg indestaar for at de ikke er her om bord.»
Det var ikke frit for at Georg skalv lidt paa haanden, da han rakte den
frem for at tage mod pengene som styrmanden gav ham tilbage; men han lod
som ingen ting og slentred ligegyldig over til den andre siden af
skibet, hvor Elisa stod og vented.
You have read 1 text from Norwegian literature.
Next - Onkel Toms Hytte - 13
  • Parts
  • Onkel Toms Hytte - 01
    Total number of words is 5016
    Total number of unique words is 1285
    52.2 of words are in the 2000 most common words
    68.8 of words are in the 5000 most common words
    76.1 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 02
    Total number of words is 5096
    Total number of unique words is 1295
    52.4 of words are in the 2000 most common words
    69.6 of words are in the 5000 most common words
    77.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 03
    Total number of words is 5110
    Total number of unique words is 1263
    52.0 of words are in the 2000 most common words
    69.2 of words are in the 5000 most common words
    77.5 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 04
    Total number of words is 4991
    Total number of unique words is 1266
    51.0 of words are in the 2000 most common words
    69.1 of words are in the 5000 most common words
    76.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 05
    Total number of words is 5030
    Total number of unique words is 1348
    49.9 of words are in the 2000 most common words
    67.5 of words are in the 5000 most common words
    75.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 06
    Total number of words is 5129
    Total number of unique words is 1293
    52.2 of words are in the 2000 most common words
    68.8 of words are in the 5000 most common words
    76.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 07
    Total number of words is 5087
    Total number of unique words is 1241
    52.4 of words are in the 2000 most common words
    67.7 of words are in the 5000 most common words
    76.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 08
    Total number of words is 5092
    Total number of unique words is 1175
    57.7 of words are in the 2000 most common words
    73.6 of words are in the 5000 most common words
    79.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 09
    Total number of words is 5139
    Total number of unique words is 1167
    53.2 of words are in the 2000 most common words
    70.8 of words are in the 5000 most common words
    78.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 10
    Total number of words is 5101
    Total number of unique words is 1327
    51.2 of words are in the 2000 most common words
    69.4 of words are in the 5000 most common words
    78.6 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 11
    Total number of words is 5185
    Total number of unique words is 1302
    51.0 of words are in the 2000 most common words
    67.2 of words are in the 5000 most common words
    76.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 12
    Total number of words is 5181
    Total number of unique words is 1259
    51.5 of words are in the 2000 most common words
    70.2 of words are in the 5000 most common words
    78.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 13
    Total number of words is 5164
    Total number of unique words is 1325
    50.7 of words are in the 2000 most common words
    69.8 of words are in the 5000 most common words
    76.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 14
    Total number of words is 5128
    Total number of unique words is 1248
    53.6 of words are in the 2000 most common words
    71.3 of words are in the 5000 most common words
    78.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 15
    Total number of words is 24
    Total number of unique words is 24
    50.0 of words are in the 2000 most common words
    70.6 of words are in the 5000 most common words
    83.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.