Onkel Toms Hytte - 03

Total number of words is 5110
Total number of unique words is 1263
52.0 of words are in the 2000 most common words
69.2 of words are in the 5000 most common words
77.5 of words are in the 8000 most common words
Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
som har en unge, saa holder jeg denne næven op i synet paa hende: Ser
du den?» siger jeg. «Dersom du vaager at rømme fra mig, saa skal jeg
være mand for at ta dig igjen om en time, og saa....»
Han lod den vældige næven sin falde mod bordpladen med en slig kraft at
bollen og glassene hopped.
«Hi-hi-hi!» lo hans lille kamerat. «Det kan en kalde at tale med
eftertryk.»
«De er nu for slem, De Loker,» mente Haley. «Vi har før talt om den
ting. De ved det altid har været min mening, at en skal stelle sig
saaledes med negrene, at de kan stige i pris. Og saa maa en nu heller
ikke glemme at sikre sig en liden plads der oppe i den anden verden. Den
kan være god at ha, den, naar det ikke er mere at gjøre for en her
nede.»
«A-u!» Loker vred munden og risted paa hovedet, som om han skulde til at
kaste op; han gik bort til skjænken og frisked sig med en dygtig dram.
«Ja, det kan ikke nytte at skjære ansigter, Loker; jeg holder nu en gang
fast ved religionen og det høiere, jeg.»
«Kan vi ikke holde op med dette gudfrygtige snakket,» foreslog Loker.
«De er ikke et haar bedre De end vi andre; heller værre; for De er feig,
De.»
«Hvad siger De?»
«Ja, jeg sa De er feig. Det er bare feighed af Dem at ville spille
gudfrygtig. De vil snyte fanden og hytte Deres eget skind. Fy for en
ulykke! At gaa et helt liv igjennem og ta paa borg hos fanden og kræve
tjenester af ham, og saa ville luske fra ham, naar betalingsdagen
kommer—fy!»
«Naa naa naa!» tyssed Marks. «Lad os heller tale om forretningerne
vore.» Han stak næsen bort imod Haley: «Det var altsaa Deres mening, at
vi skulde hjælpe Dem til at faa fat paa den jenten?»
«Jenten kommer ikke mig ved; Schelby eier hende. Det er bare gutten
hendes jeg skulde ha fat paa.»
«Hvorledes ser hun ud?» spurte Marks.
«Hun ser godt ud, bedste sort vare—næsten hvid.» Og hun er opdraget som
en fin frøken; hun er ærlig værd sine 4000 kroner.»
«Hm! hm!» kremted Marks, og fik et gridsk udtryk i de smaa katteøinene
sine. «Loker,» sa han, «hvad mener De? End om vi paatager os at skaffe
herr Haley gutten og beholder moren som løn for umagen?—hva! Vi kunde
jo senere føre hende til markedet i Orleans og gjøre en rigtig fin
forretning.»
Loker, som havde siddet og gabt ligegyldig, slog nu med en gang
kjæverne sammen, som en bulbider, naar den snapper efter et kjødstykke.
«Ja—a,» sa han langt, og gav sig ligesom til at tygge paa forslaget.
Marks tog sig nu en sup og snudde sig mod Haley: «De maa vide at vi er
godt kjendt med politiet langsmed elven, og det yder os nok hjælp, naar
vi bare stikker til det lidt mynt imellem.»
«Ja det forstaar jeg godt.»
«Ja det er nu noget som jeg maa tage mig af, det; jeg har talegaverne og
den juridiske kløgt, skjønner De; Loker er god nok til det grovere
arbeide han, at slaa hovedet i stykker paa folk og alt det; men han har
ingen gaver til at snu sig, naar det er om at gjøre at stikke en
haandfuld kroner til folk eller gjøre ed og sligt noget.»
Loker, som var noget sen i tankegangen, kom først nu paa det rene med
hvad forslaget egentlig gik ud paa.
«Jeg har forstaat det!» brølte han og lod atter sin næve falde paa
bordpladen.
«Hvad skal jeg have for min del?» spurte Haley. «Det er jeg som har
ledet dere paa spor efter denne fangsten.»
«Er det kanske ikke nok, at vi skaffer Dem gutten?» spurte Loker. «Gjør
De noget vrøvl, saa tar vi dem begge. De kan jo ikke gjøre os noget for
det, De.»
Haley blev nu tam. «Ja ja,» sa han, «kan dere skaffe mig gutten inden
otte dage, saa faar jeg være fornøid med det.»
«Ja men det er ikke jeg. Tror De vi farer landet rundt efter en
negerunge for ingen ting? Jeg mener De slipper billigst fra det, naar De
betaler os—lad mig sige 200 kroner.»
«Er De gal, mand? Jeg har vist Dem udvei til en sjelden god fortjeneste,
og saa kræver De endda....»
«Hvem borger for at de ikke gaar sin vei fra os begge to? Nei, De faar
være saa god at komme frem med mynten her paa dette bret!» tordned Loker
og slog med knokene sine i bordet. «Faar vi saa tak i ungen, saa faar De
pengene Deres tilbage; lykkes ikke dette, saa har vi ærlig fortjent dem
for vor umage.»
«Ja i den tale er det virkelig god mening, herr Haley,» sa Marks.
Endnu en stund talte de frem og tilbage om denne saken. Haley rev sig i
haaret og var i ulag.
«Vi kommer nok til enighed,» mente Marks. «Men sig mig ... saa De
virkelig at en mand hjalp hende i land?»
«Ja vist saa jeg det. Men hvor hun saa blev af, 'har jeg ikke mer mening
om end det glasset der.»
Loker reiste sig med ett: «Vi maa over elven straks.»
«Ja hvorledes skal vi komme over?» spurte Marks. «Der gaar jo ingen
baad.»
«Vi skal over!» brølte den andre.
Haley spurte om deres hunder var flinke til at opspore folk.
«Ja det kan De lite paa de er,» forsikred Loker. «Men hvad hjælper det
os her? Vi har jo ikke en trevl af hendes tøi, som de kan lugte til.»
«Jo vist har vi det.» Haley reiste sig og tog Elisas hat og sjal, som
laa paa sengen.
«Kom her med det!» bød Loker og rakte haanden ud.
«Men hvis nu hundene gaar hen og gjør en ulykke paa hende og gutten?»
«Ja, det kan nok hænde,» svarte Marks. «Det hændte os en dag sydpaa, at
de rev en mand næsten ihjel, før vi kom nær nok til at rope dem
tilbage.»
«Hm!» Haley rev sig atter i haaret.
«Men jeg tænker hun har taget ind i en eller anden gaard der borte,»
vedblev Marks. «Det er bare om at gjøre at finde hendes spor.»
«Ja, for dere kan skjønne det, at jeg nødig vilde ha revet hud og kjød
af gutten. Han vilde jo derved tabe sit værd.»
«Naturligvis! Men det gaar nok ikke saa ilde.»
Loker, som igjen havde været borte ved skjænken og tyllet i sig noget
mer brændevin, kom nu tilbage til bordet og skyndte paa kameraten sin.
«Vi maa afsted!... Saa var det disse kronerne.»
Saa nødig Haley vilde, saa maatte han ud med pengene.
Efter at de var kommet overens om hvor gutten skulde afleveres, knapped
de to menneskejægerne sine kapper og tog veien ud i den mørke natten.


OTTENDE STYKKE.
En natlig tur.

Paa en gaard i Ohio var det en aften stor glæde. I den lune dagligstuen
brændte en lystig ild, som kasted sit skjær over teppet og det
blankskurte téstell som var sat frem paa bordet.
Husbonden, som var medlem af Ohios lovgivende forsamling, var netop den
kvelden uventet kommet hjem. Hans kone og børn havde omringet ham og
tiljublet ham sit «velkommen». Hele huset var i røre af bare glæde.
«Aa, jeg kan ikke glemme at du kommer slig og overrasker os,» sa fruen
og skyndte sig med at gjøre kveldsmaden i stand. «Men Mary da!» Hun
maatte stadig ha øie med børnene, for de var den kvelden saa rent
overgivne af glæde. «Hører du ikke, Mary! Ned af sofaen med dig! Og du
Jim, har jeg ikke sagt dig at du ikke maa gaa og drage den stakkars
katten i halen!»
Herr Bird sad og slét i støvlerne sine for at faa dem af. Han skulde
netop til at prøve et par nye tøfler, som hans kone havde sydd til ham
mens han havde været borte. «Aa hvor jeg skal hvile mig og ha det godt i
nat i mit eget hyggelige hjem!» Han var svært glad for at han havde
fundet paa at ta denne svipturen hjem. Ellers var han ikke rigtig
bra—var mat og havde vondt i hovedet.
Fruen kom med en flaske kamferdraaber; men han skjøv hende fra sig og
smilte: «Nei, nei, vennen min, ingen doktorering! En god kop te er bedre
end alle dine draaber.»
Snart sad den lykkelige familie bænket omkring det festlig tilstelte
aftensbord.
«Nu, hvad har dere vise lovgivere taget dere for i de sidste dage?»
spurte fruen.
«Aa ikke noget videre,» svarte herr Bird og saa paa hende med
forundring, for han havde aldrig hørt at hun brød sit hoved med det som
gik for sig i den lovgivende forsamling.
«Jeg synes jeg har hørt noget om at dere skal ha vedtaget en lov som
forbyder at give en stakkars neger som kommer forbi ens hus en bete mad
og en drik øl eller vand.»
«Ja det er herefter forbudt at hjælpe de slaver som kommer fra
Kentucky.»
«Det kan da vel ikke være forbudt at give et sligt stakkars menneske
husly for en nat og give ham lidt mad og nogen gamle klær?»
Herr Bird smilte. «Det er jo netop det som er forbudt. Det vilde jo være
at hjælpe dem det. Jeg har selv talt meget sterkt for denne loven; vi
kan ikke, af hensyn til vore brødre i Kentucky, holde ved med at hjælpe
og understøtte deres bortløbne slaver.»
Fru Bird, som til daglig var en blid og sagtmodig kvinde, og som aldrig
var vant til at blande sig op i sin mands lovgiver-arbeide, blev nu
sprutende rød og reiste sig:
«Det er en skammelig, ukristelig, umenneskelig lov!»
«Men Mary da!»
«Jo, det er en umenneskelig lov. De stakkars husvilde menneskene er ofte
blit mishandlet og jaget som vilde dyr, og naar de saa ikke kan holde
dette ud længer og maa rømme, saa skal en ikke....»
«Det er store, vigtige statsspørsmaal det her er tale om, vennen min, og
ikke om vore følelser.» Herr Bird fik med ett en viss værdighed i sin
holdning.
«Staar det ikke i bibelen, at vi skal give de sultne mad, og at vi skal
klæde de nøgne og trøste dem som har det vondt?»
«Du skjønner dig ikke paa det, Mary. Den ene stat maa kræve af den
anden....»
«Du med dine stater!» brød fruen ham af. «Jeg ved en maa adlyde Gud mer
end mennesker.»
I det samme stak en gammel tjenestekar det svarte hovedet sit ind
gjennem døren og bad fruen om at komme ud i kjøkkenet et øieblik.
Fruen saa gjorde.
Herr Bird saa efter hende og smilte, tog saa en avis og satte sig til at
læse.
Ikke før var fruen kommen ud i kjøkkenet, før hun kom tilbage til døren
og sa til manden sin:
«Jon, kom ud lidt ... skynd dig, skynd dig!»
Paa et par stoler ude i kjøkkenet laa en dødbleg ung kvinde med iturevne
klær og blodige fødder. Hun var helt som fra sig selv. Fruen og
tjenestjenterne holdt paa med at faa liv i hende igjen, mens den gamle
tjeneren sad med en liden gut paa fanget og var i færd med at drage de
vaade strømper af og gnide de smaa kolde fødderne hans.
Nu aabned den stakkars moren de store svarte øinene, retted sig op og
saa sig vildt omkring.
«Hary ... hvorledes ... har de faat fat paa ham?... Aa Gud være lovet,
der er han jo!»
Gutten var sprunget ned paa gulvet og fór nu bort i favnen paa hende.
«Aa frue,» bad hun, «hjælp mig, at de ikke tar ham fra mig!»
«Stakkar, De kan være fuldkommen rolig; saa længe De er her, skal ingen
faa røre Dem.»
«Gud velsigne Dem, frue,» hulked kvinden og holdt sig for ansigtet.
Den vesle gutten saa moren graate, og kravled op i fanget paa hende og
tog hende om halsen.
Aa hvor den gode frue og den milde tjenestjenten hendes nu fik det
travlt med at trøste og hjælpe! Et leie blev redt i nærheden af
ildstedet, og moren og barnet blev puttet ned i nogen varme uldtepper.
Hun slog armene om gutten og trykked ham tæt ind til sig. Det varte ikke
mange minuterne, før begge to laa i den dybeste søvn.
Herr Bird havde gaat urolig fra det ene sted til det andre, kremtet af
og til, men ikke sagt et eneste ord.
Da han var kommet tilbage til sin plads i stuen, tog han en avis og
læste i, men sad hele tiden og vred sig urolig, som om det var noget som
pinte og trykked ham.
«Jeg undres rigtig paa hvem dette kvindemennesket er,» sa han ved sig
selv.
Fruen havde det travlt med at ordne forskjellige ting til natten.
Ud paa kvelden vaagned den fremmede kvinde og bad om at faa tale med
fruen.
De to egtefolk og et par af de største børnene, som endnu ikke havde
lagt sig, gik ud til hende.
Hun sad paa en bænk ved ildstedet og stirred frem for sig.
«De vilde nok tale med mig,» sa fruen venlig.
Den ulykkelige kvinde sukked dybt og saa paa fruen med et
gjennemtrængende bønligt blik.
«De skal ikke være ræd for nogen ting,» trøsted fruen hende, og spurte
hvor hun kom fra, og hvad det egentlig var i veien med hende.
«Jeg kommer fra Kentucky.»
«Naar kom De derfra?» spurte herr Bird noget barsk.
«Nu i kveld.»
«I kveld? Der gaar jo ingen færge.»
«Jeg løb over isen.»
«Det er umuligt.»
«Jo, jeg løb nu over alligevel—sprang fra den ene isspongen til den
andre.»
Alle undred sig over at hun var sluppet vel fra dette vaagestykket. Selv
sa hun det var Gud som havde hjulpet hende; ingen mennesker kunde tænke
eller skjønne hvorledes Gud kan hjælpe.
«Var De trælkvinde?» spurte herr Bird videre, og satte atter et strengt
ansigt op.
«Ja jeg var; men jeg havde det godt; det var nogen rigtig gode mennesker
jeg var hos. Men saa....» og saa fortalte hun hvorledes det var gaat,
fortalte saa troværdig og levende og rørende, at alle blev grebet.
Børnene tog efter lommetørklærne sine; men da de som vanlig ingen havde,
stak de hoderne ind i kjolefolderne til moren og udøste sine hjerters
rørelser der. Fruen holdt haanden for øinene, pigen lod en strøm af
taarer flyde ned over det ærlige svarte ansigt, men gamle Kudjoe,
tjenestkaren, gned øinene med det ene ærmet og gjorde nogen underlige
grimaser med ansigtet.
Herr Bird, statsmanden, stod rank og stiv og saa ud gjennem vinduet,
mens han alt i ett maatte tørre brilleglassene og næsen med
lommetørklæet.
«Hæm ... hæm—m!»
Med ett snudde han sig om og spurte: «Er De gift?»
«Ja; men det er gaat manden min lige saa ilde som mig; han blev saa
længe prylt og mishandlet, at han ikke kunde holde det ud længer, og saa
maatte han flygte fra sin herre, han ogsaa. Han vilde søge at naa
Kanada. Jeg ser ham vist aldrig mer. Bare jeg vidste hvor Kanada er! Er
det langt til Kanada?»
Fruen faldt ind: «Det kan vi tale om i morgen. Slaa Dem bare til ro nu
her i nat; De skal nok faa god seng at ligge i.»
Saa bad hun tjenestjenten give den fremmede kvinde og barnet noget at
spise, og at lage til en god seng til dem paa pige-værelset. Fruen
skulde saa tænke nøiere over det som kunde være at gjøre i morgen.
Herskabet vendte nu tilbage til dagligstuen. Herr Bird gav sig til at
gaa frem og tilbage paa gulvet og brumme: «En forbistret kjedelig
historie!»
«Ja, den er ikke morsom!»
«Og at den skulde komme nu, netop som jeg har været med at faa denne
loven sat igjennem.»
Fruen skjønte godt det vilde være leit for ham, om det blev opdaget at
han havde to flygtninger i sit hus nogen dage efter at han havde talt
saa sterkt for den nye loven; men hun sa ingen ting.
«Vi kan ikke ha hende liggende her,» sa han endelig fast. «Hun maa
bort—endnu i nat!»
«Hvad siger du! Hvor skal det stakkars hjælpeløse mennesket gjøre af
sig?»
Han havde gaat og tænkt sig om en stund, og var da kommet paa at han
havde en ven nogen mil borte, dybt inde i en skog.
«Kunde vi bare faa kjørt hende til Trompes, vilde hun være i sikkerhed,»
sa han.
«Ja, men hvorledes skal vi faa hende did, nu midt paa natten?»
Han gik bort til vinduet og saa ud i mørket.
«Det er da rigtig en lei historie,» sa han til sidst og gik atter fra
vinduet.
Fruen skjønte at det vilde være bedst for den stakkars kone at blive
ført bort snarest mulig. Hos den nævnte ven vilde hun komme i fuld
sikkerhed; for han bodde saa afsides, at det næsten aldrig kom nogen
mennesker til ham; her derimod kunde hendes forfølgere ventes hvad
øieblik det skulde være.
«Kunde ikke Kudjoe kjøre hende?» spurte hun. «Han er jo en flink kusk.»
«Det er han nok; men han kjender ikke vadestederne.»
«Hvad skal vi da gjøre?»
Herr Bird gik igjen til vinduet, kremted alt i ett og rev sig i haaret.
Endelig vendte han sig mod sin hustru:
«Du kan alligevel sige til ham at han kan spænde for!»
Han satte sig og tog den ene støvlen for at trække den paa igjen, men
stanste midt i arbeidet og sad en stund og saa ned paa gulvteppet.
«Det er en lei historie,» mumled han igjen og tog paa og halte i
stropperne.
«Men hvad er det du tænker paa, Jon?»
«Det er ikke nogen anden maade at komme fra dette paa, end at jeg maa
kjøre selv; men Kudjoe maa følge med for at hjælpe mig med et og
andet.»
Fruen saa paa ham med et kjærligt og beundrende blik.
«Ja, det er ikke morsomt,» sa han; «men her er ikke andet at gjøre.»
Saa gav han sig til igjen at gaa frem og tilbage paa gulvet.
«Du mor, du har vel ikke en gammel kjole?»
«Jeg skal se.»
Han gjorde atter et par slag over gulvet.
«Hvorledes er det med den gamle overfrakken efter Henrik, du ... tror du
ikke hun kunde bruge den til gutten?»
«Kjære vennen min! Jeg skal nok finde frem noget af hvert til hende.»
Og saa gik hun ind i det vesle kammeret som laa lige ved hendes værelse,
tændte et lys og satte det paa en kommode der. Tankefuld tog hun frem en
nøkkel fra et lidet skab og stak den ind i hullet paa en skuffe, som hun
aabned langsomt. Der laa mange slags ting i denne skuffen: smaa kjoler i
forskjellige mønstre, pakker af forklær og smaa strømper, et par sko,
som var noget slitt paa tærne, legetøi af forskjelligt slag: en hest med
vogn, en snurrebass, en ball—alt sammen kjære minder, som var samlet og
lagt til side der under suk og taarer. Hun satte sig ned og bøide sig
over skuffen, med hovedet støttet i sine hænder, mens taarerne faldt i
store draaber. Med ett hæved hun hovedet og tog paa at vælge ud de
simpleste og sterkeste ting og samled dem i en pakke.
«Mama, vil du give bort alle disse tingene?» sa en af gutterne, som
havde listet sig efter hende ind i kammeret.
«Ja, vennen min,» svarte hun blidt og alvorlig. «Vor kjære vesle Henrik
der oppe i himlen vilde vist glæde sig over det, om han saa ned paa os.»
Hun fandt nu frem en hel del andet tøi ogsaa, og pakked det ned i en
liden kuffert. De fremmede, som alt laa i dyb søvn, blev vækket, og ved
midnatstid rulled vognen med herr Bird og gamle Kudjoe samt den
bortrømte trælkvinde og hendes barn ud i kulden og mørket.
Det blev en brysom reise. Det havde regnet i lang tid, Ohiofloden var
gaat over sine bredder og havde skyllet en mængde dynd ind over veien
som gik langs elvebredden. Kranglet nok som kjøreveien havde været før
her, var den nu blit rent sørgelig tilredt. Den var—som mange andre
veie der i egnen—laget af runde stokker, som var lagt side om side
tvers over kjørebanen, og disse stokkene var igjen dækket med et lag af
jord og torv, eller hvad der nu havde været for haanden da den blev
laget. Denne fyld var for en del skyllet bort, og mange steder laa de
nøgne stokkene hulter til bulter om hverandre.
En kan let tænke sig hvorledes det maatte være at kjøre over en slig vei
midt paa natten.
Hop!—der farer vognen op over en opskudt træ-kubbe. Plask! dump!—der
synker det ene hjulet i et dybt vandhul. Det gir et sætt i vognen, saa
statsmanden, tjenestkaren, konen og barnet farer om hverandre.
Det værste er at vognen sidder fast i hullet. Omsider faar hestene hivet
den op; men ikke før er den kommet i gang igjen, før de to fremhjulene
farer ned i et nyt hul. Herr Bird faar hatten ned over øinene, gutten
skriger, mens gamle Kudjoe skjænder og bruger svepen paa hestene, som
slaar bagud og stamper hjælpeløst i gjørmen. Saa farer vognen op med et
sætt, men nu dumper baghjulene ned i det samme hullet,—ny forvirring og
forskrækkelse.
Endelig kommer vognen op af uføret, og efter at hestene har faat pustet
ud en stund, og de kjørende har faat stelt sig lidt, gaar færden videre;
men det varer ikke længe, før de dumper ned i et nyt hul, endnu værre
end det forrige. Vognen kan ikke komme af stedet.
Tjenestkaren springer af.
«Det er et svært dybt hul dette her,» siger han til husbonden sin. «Vi
maa vist linde os nogen kubber og sligt til at fylde op med.»
Herr Bird er udaf sig; ogsaa han springer af vognen, men synker i gjørme
og søle til op over knærne, og maa bede Kudjoe hjælpe sig op.
* * * * *
Det var først langt ud paa natten at den tilsølte vogn naadde op af
elvedalen og arbeided sig langsomt frem i skogen mod den enslig-liggende
bondegaard.
En kjæmpekar med et rødgult pjusket haar og skjeg, og iført en rød
flonels jagtskjorte, kom paa sokkelestene ud og tog mod de uventede
nattegjester. Han holdt en løgt i haanden, og uden at sige et ord stod
han en stund og saa paa de reisende.
Herr Bird maatte nu til at fortælle hvorledes det hang sammen, at de
havde maattet ta ud paa denne vaagelige udfærden nu midt paa natten.
«Jeg trodde De ikke var den mand som vilde sige nei, naar jeg bad Dem om
at skjule dette stakkars kvindemennesket og hendes barn.»
«Godt!» svarte, skogboen og rusked sig i haaret. «Ind med hende!»
Træt og modløs slæpte Elisa sig med Harry ind i huset.
Manden holdt løgten for ansigtet hendes.
[Illustrasjon]
«De skal ikke se saa sørgmodig ud, min kone,» trøsted han hende og
aabned døren til et kammer ved siden af kjøkkenet. «Ingen skal faa tak i
Dem, saa længe De er under mit tag.»
For endnu mere at gjøre hende trygg, fortalte han at han havde syv
sønner, som hver holdt sine tre alen i høiden, og at han havde riflerne
sine i god stand. De som kjendte ham, vidste at det ikke vilde være godt
at friste paa at bryde ind i hans hus med magt, sa han; hun kunde derfor
lægge sig til at sove ligesaa trygt som hun laa i dragkisteskuffen til
mor sin.
Skogboen vendte sig nu mod herr Bird:
«Stakkars skabning! Jaget som en hind, bare fordi hun vil berge barnet
sit.»
Han bad herr Bird om at hvile sig til det blev dag, og tilbød sig at
kalde paa konen sin, for at hun kunde staa op og stelle i stand et leie
til ham. Men raadsherren kunde ikke blive; for han skulde møde i
raadsforsamlingen den næste dag.
«Ja, ja; siden De endelig maa afsted igjen med det samme, saa skal jeg
følge Dem et stykke og vise Dem en bedre vei end den dere kom.»
Manden klædde godt paa sig, og kom med løgten sin ud til vognen.
Da de var kommet ud til veien og skulde skilles, stak herr Bird 50
kroner i haanden paa skogboen.
«De er til hende.»
«Godt!» svarte den store mand og nikked.
Saa trykked de hinandens haand til farvel.


NIENDE STYKKE.
Hvorledes en handelsvare blir hentet.

Morgenen efter Elisas flugt til Ohiostaten kom Haley for at hente Onkel
Tom. Han var i ulag efter alt balet og ærgrelserne han havde havt dagen
før.
Det var en raa, kold februarmorgen. Stemningen i Onkel Toms hytte var
svært tung. Tante Chloe stod ved bordet og stelte med lintøiet og
strømperne til Tom, mens taarerne randt i store draaber nedover hendes
ansigt.
Tom havde netop læst sin morgenbøn. Han sad nu med haanden under kindet
og med bønnebogen i fanget. Saa reiste han sig og gav sig til at se bort
paa børnene, som endnu laa og sov.
«Det er sidste gangen,» sa han og sukked.
Tante Chloe stod og strøg paa en af de grove skjorterne hans; hun kunde
ikke faa et ord frem. Saa satte hun sig paa en stol og gav sig til at
graate.
«Det er en forfærdelig ulykke dette her!» klaged hun. «Fruen har nok
sagt at hun skal prøve at kjøbe dig tilbage om nogen tid; men du blir
vist aldrig kjøbt tilbage. Kommer du først ned til de hjerteløse
menneskene i syden, vil de nok snart gjøre ende paa dig med det fæle
træle-arbeidet paa bomulds-markerne; jeg har aldrig hørt at nogen kommer
tilbage derfra.
«Den samme Gud er nu der nede som her oppe,» trøsted Tom hende.
«Det kan saa være,» sa hun; «men Gud lar ofte svære ulykker komme, og
jeg kan derfor ikke finde stor trøst i at den samme Gud er der nede som
her.»
«Jeg har overgivet mig i Guds haand. Det kan ikke gaa mig værre end han
vil, og vi maa finde os i Guds vilje. Jeg er dog hjertelig glad over at
det er jeg som er blit solgt, og ikke du og børnene. Dere kan faa ha det
godt her hos herren og fruen.»
«Ha det godt?» gjentog Chloe. Det er ikke saa visst, hvor længe det kan
vare. Naar massa ikke har mer hjerte i livet end at han kan sælge dig,
som har slitt og slæpt saa trutt for ham som du har gjort i de mange
herrens aar, saa....»
«Chloe,» afbrød Tom hende, «du maa ikke sige noget ondt om massa. Jeg
har gaat med ham paa armene mine, da han var liden, og han har altid
været god mod mig. Naar han nu har solgt mig, saa er det fordi han har
været nødt til det. Jeg er viss paa han ikke har gjort det med let
hjerte.»
Midt under sin dybe sorg kom Tante Chloe til at huske paa en maiskake,
som skulde blødes op til frokosten. Med ett reiste hun sig op for at
gjøre tøiet i stand, før hun gav sig i færd med maden. De rene og pene
skjorterne, som nu var strøget og glattet med den størte omhug, blev
sammen med det andre tøiet hans pakket ned i en reisekasse.
«Her i denne kroken lægger jeg trøierne dine, og her ligger strømperne
med naal og stoppegarn i.... Aa! hvem skal nu stoppe og bøte til dig? og
hvem vil bry sig om dig, om du blir syg og daarlig!»
For sidste gang dækked den sorgfulde hustru bordet for manden sin. Hun
havde sørget for at have noget rigtig godt at sætte paa bordet for ham:
kyllingstek, maiskake, syltetøi og mange andre gode ting.
Smaagutterne var nu kommet op af kassen sin. De gjorde store øine, da de
saa al den deilige maden som var sat frem paa bordet.
«Aa, Pete, hvor den skal smage!» ropte Mose og hopped i veiret af glæde.
Men med ett fik han en forsvarlig ørefik af moren. «Din uskikkelige
unge,» sa hun, «som giver dig til at hoppe og støie i dag, da faren din
maa reise fra os!»
«Chloe!» bad Tom mildt.
«Ja, men det er altfor ilde, dette her.» Hun holdt forklæet for hovedet
og graat høit. «En kan gaa rent fra vetet af sorg og fortvilelse!»
Smaagutterne saa nu skræmte og forpinte fra den ene til den andre. Den
mindste stod i bare skjorten, skreg og halte i kjolen til moren.
«Saa saa, vesle skatten min!» sa hun og tog barnet op til sig «Nu er det
godt igjen. Spis nu, far! og dere smaagutter faar ogsaa komme og faa mad
nu; men dere maa ikke brøle og støie, skjønner dere.»
Onkel Tom tog nogen mundfuld, og fik derefter fat paa den vesle datteren
sin, som nu igjen var blit glad og fornøid. Hun gav sig til at daske
faren sin i ansigtet og ruske i haaret paa ham.
«Det velsignede barn!» udrød Tante Chloe. «Hun faar kanske ogsaa opleve
den dag da hun maa se paa at de drager afsted med manden hendes. Og
gutterne blir vel solgt, de ogsaa.»
Den ene af dem havde staat og set ud af vinduet, og gav sig nu til at
rope: «Aa, der kommer fruen!»
«Hvad skal hun her?» spurte Tante Chloe, og tørked øinene og slog paa
nakken.
Fruen saa bleg og nedtrykt ud. Med stiv holdning og sure miner tog Tante
Chloe en stol og satte frem til hende.
«Tom!» sa fruen; men i det samme tog graaten hende, og hun lod sig
synke ned paa stolen.
«Aa, frue, gode frue!» udbrød nu Tante Chloe og tog ogsaa paa at graate.
Og i nogen minuter graat og hulked de alle sammen uden at sige et ord.
«Min gode trofaste Tom!» fik endelig fru Shelby stammet frem. «Jeg kan
ikke gjøre noget for dig nu, saa gjerne jeg vilde; men det lover jeg
dig, at saa vist som jeg sidder her, skal jeg holde øie med hvor det
blir af dig, og kjøbe dig tilbage, saa snart vi faar skrabt pengene
sammen.»
I det samme ropte gutterne at Haley kom.
Med et plumpt stød af støvlen sin sparked slavehandleren døren op.
«Naa, du negertamp.... Deres ærbødige tjener, frue,» hilste han og
bukked og skrabte for fruen.
Tante Chloe sendte ham et blik fra et par gnistrende øine. Det var som
hendes taarer med ett var blit til lyn og ildgnister.
Sagtmodig reiste nu Tom sig for at følge sin nye herre. Han stak
lommebibelen sin til sig og løfted den tunge kassen op paa akslerne.
Hans hustru tog den vesle paa armen, og med de graatende smaagutter
fulgte hun ham ud til vognen.
You have read 1 text from Norwegian literature.
Next - Onkel Toms Hytte - 04
  • Parts
  • Onkel Toms Hytte - 01
    Total number of words is 5016
    Total number of unique words is 1285
    52.2 of words are in the 2000 most common words
    68.8 of words are in the 5000 most common words
    76.1 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 02
    Total number of words is 5096
    Total number of unique words is 1295
    52.4 of words are in the 2000 most common words
    69.6 of words are in the 5000 most common words
    77.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 03
    Total number of words is 5110
    Total number of unique words is 1263
    52.0 of words are in the 2000 most common words
    69.2 of words are in the 5000 most common words
    77.5 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 04
    Total number of words is 4991
    Total number of unique words is 1266
    51.0 of words are in the 2000 most common words
    69.1 of words are in the 5000 most common words
    76.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 05
    Total number of words is 5030
    Total number of unique words is 1348
    49.9 of words are in the 2000 most common words
    67.5 of words are in the 5000 most common words
    75.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 06
    Total number of words is 5129
    Total number of unique words is 1293
    52.2 of words are in the 2000 most common words
    68.8 of words are in the 5000 most common words
    76.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 07
    Total number of words is 5087
    Total number of unique words is 1241
    52.4 of words are in the 2000 most common words
    67.7 of words are in the 5000 most common words
    76.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 08
    Total number of words is 5092
    Total number of unique words is 1175
    57.7 of words are in the 2000 most common words
    73.6 of words are in the 5000 most common words
    79.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 09
    Total number of words is 5139
    Total number of unique words is 1167
    53.2 of words are in the 2000 most common words
    70.8 of words are in the 5000 most common words
    78.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 10
    Total number of words is 5101
    Total number of unique words is 1327
    51.2 of words are in the 2000 most common words
    69.4 of words are in the 5000 most common words
    78.6 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 11
    Total number of words is 5185
    Total number of unique words is 1302
    51.0 of words are in the 2000 most common words
    67.2 of words are in the 5000 most common words
    76.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 12
    Total number of words is 5181
    Total number of unique words is 1259
    51.5 of words are in the 2000 most common words
    70.2 of words are in the 5000 most common words
    78.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 13
    Total number of words is 5164
    Total number of unique words is 1325
    50.7 of words are in the 2000 most common words
    69.8 of words are in the 5000 most common words
    76.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 14
    Total number of words is 5128
    Total number of unique words is 1248
    53.6 of words are in the 2000 most common words
    71.3 of words are in the 5000 most common words
    78.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Onkel Toms Hytte - 15
    Total number of words is 24
    Total number of unique words is 24
    50.0 of words are in the 2000 most common words
    70.6 of words are in the 5000 most common words
    83.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.