Norsk literaturhistorie for gymnasiet, lærerskoler og høiere folkeskoler - 12

Total number of words is 4663
Total number of unique words is 1512
40.1 of words are in the 2000 most common words
53.6 of words are in the 5000 most common words
60.5 of words are in the 8000 most common words
Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
striden tok tid fra hans digtning, og han længtet ut. Inde i ham gjærte
nye planer; han hadde alt prøvd sig med et nutidsstykke, „De nygifte.“
Ute i Europa var der strømvending, og Bjørnson reiste ut (1873)[49].
*Henrik Ibsen* sendte ut digterverker før Bjørnson; men han fik sit
gjennembrud senere. Han blev født i Skien (1828). Faren var kjøbmand,
men gik fallit, da Henrik Ibsen bare var 8 aar. Han levde derfor sin
barndom i trange kaar.
Nær ved det hus Ibsen bodde i som barn, var en gapestok (en stolpe
med en jernlænke, hvori en aapen bøile); raadstuen med de
uhyggelige, tilgitrede vinduer og bleke, skumle ansigter indenfor
hadde han ogsaa for øie. Et rum nede i raadstuekjelderen,
„Daarekisten“, blev brukt til at sperre inde gale i. Alt dette
gjorde sterkt indtryk paa ham, kastet skygge over den barnlige
livsglæde og vakte tidlig alvoret i hans sind. Flere av Ibsens
nærmeste blev i den tid grepet av den religiøse bevægelse som blev
vakt av presten _Lammers_, og Ibsen selv kom saaledes nær ind paa
denne bevægelse[50]. I barndommen var han alvorlig og stille; han
brydde sig ikke om at leke, men trak sig tilbake til et litet
avlukke; her stængte han døren med en krok for at faa være i fred.
„For os andre“, skriver hans søster, „var han den gang ingen
hyggelig gut, og vi gjorde altid vort for at forstyrre ham ved at
kaste stener og sneballer i vægger og dør; vi vilde ha ham med i
leken, og naar han ikke længer kunde utholde vore angrep, styrtet
han ut, og efter os bar det; men da han ingen færdighet hadde i
nogen slags sport, og da voldsomhet laa langt fra hans karakter, saa
blev det ikke mer av det; han gik tilbake til sit avlukke naar han
hadde opnaadd at faa os langt nok bort.“ Herinde holdt han nu,
fortæller _Henrik Jæger_, paa „med nogen gamle bøker han hadde faat
fat i, eller han syslet med blyant og farveskrin. Paa pap utførte
han en hel del figurer i glimrende dragter. De blev skaaret ut,
fæstet til en træ-klods, saa de kunde staa paa egne ben, og saa
stillet i forskjellige grupper, nogen i livlig samtale, andre i
alvorlige stillinger og med miner som gav indtryk av at noget vigtig
blev drøftet. Det var den vordende dramatikers første
scene-arrangements.“
[Footnote 49: Med titelen _Grotid_ er der efter Bjørnsons død kommet ut
en samling brev fra Bjørnson før 1870 (ved _Halvdan Koht_). De gir et
godt indtryk av Bjørnsons utvikling i ungdommen.]
[Footnote 50: Det er minder fra denne tid som tildels har git ham emnet
til _Brand_.]
Da Henrik Ibsen var seksten aar, kom han paa apoteket i Grimstad. Han
vakte snart opmerksomhet, men ogsaa harme ved sine satiriske vers, som
gik ut over enkelte av byens borgere. „Jeg befandt mig paa krigsfot“,
siger han selv, „med det lille samfund hvor jeg sat indeklemt
av livsvilkaar og omstændigheter.“ Han var meget optat av
februar-revolutionen og skrev flere digt som viser hans sympati med
revolutionen. Han skrev ogsaa under navnet _Brynjolf Bjarme_ et drama
_Catilina_, som tildels blev rosende omtalt av kritikken; men der blev
knapt solgt mer end 30 eksemplarer av det. Paa samme tid læste han til
artium for senere at kunne studere medicin. I 1850 kom han ind til
Kristiania og begyndte hos Heltberg. Han hadde det meget knapt i denne
tid; han bodde sammen med en ven, og de delte det de hadde at leve av;
men det var ikke saa meget at de hadde raad til at spise middagsmat;
forat det ikke skulde bli kjendt, gik de ut i den tid man spiste middag,
og kom tilbake om eftermiddagen og drak sin kaffe med brød til.
[Illustration: Henrik Ibsen.]
Da Ibsen var blit student, gav han snart op planen om at studere videre.
Isteden la han sig efter læsning av skjønliteratur og skrev vers. Han
blev med i den arbeiderbevægelse som var vakt av _Marcus Thrane_ og slap
saavidt fra at bli arrestert sammen med lederne for den. Hos Heltberg
hadde Ibsen truffet digteren _Vinje_. Sammen med ham og literaten _Paul
Botten-Hansen_ gav han en tid ut ukebladet _Andhrimner_. Og begge disse
to fik i denne tid stor indflydelse paa hans aandelige utvikling.
I 1851 blev Ibsen styrer av Ole Bulls nye teater i Bergen; der var han i
flere aar. Han hadde en liten stipendiereise til Danmark og Tyskland
sommeren 1852. I disse aarene skrev han nogen national-romantiske
skuespil, som blev opført i Bergen; men flere av dem er trykt først i
senere aar. Det første han gav ut av dem, var _Gildet paa Solhaug_
(1856) med emne fra folkevisene. Litt senere kom det historiske drama
_Fru Inger til Østraat_.
Sommeren 1857 kom Ibsen igjen til Kristiania; der traf han igjen sine
gamle venner, især var han meget sammen med Botten-Hansen og hans kreds.
Han var direktør ved det „norske teater“ i Kristiania til det gik
konkurs i 1862. En stund efterat Ibsen var kommet til Kristiania, sendte
han ut sagastykket _Hærmændene paa Helgeland_ med emne fra sagaene. Med
dette stykke blev sagastilen ført ind paa scenen. Ibsen har selv sagt at
han vilde „fremstille vort liv i den gamle tid“. I 1862 sendte Ibsen ut
_Kjærlighedens komedie_, som er det første av hans _nutidsdramaer_ paa
vers. Satirisk behandler han samtidens syn paa egteskap og kjærlighet.
Boken vakte megen strid og mest uvilje[51].
Det var trange kaar Ibsen levde i da han var i Kristiania. Og i 1862
stod han paa bar bakke. Han følte sig saaret og misforstaat av
kritikken, og han fandt det uretfærdig at han ikke hadde faat noget
stipendium. Mismod og tvil paa digterkaldet fyldte ham og tærte paa hans
evner. I disse aarene blev Ibsen og Bjørnson gode venner, og Bjørnson
hjalp Ibsen i denne tunge tid. Ibsen fik gi luft for sin egen strid i
det tankevegtige historiske skuespil _Kongsemnerne_ med motsætningen
mellem den tvilesyke hertug Skule og den trygge kong Haakon. Det er
„motsigelsen mellem evne og higen, mellem vilje og mulighet“ han har
skildret her som han saa ofte ellers — efter sine egne ord — har gjort
det i sin digtning.
[Footnote 51: Ibsen fortæller selv: „Digtet vakte en storm av uvilje,
voldsommere og mer utbredt end de fleste bøker skal kunne rose sig av i
et samfund hvis overveiende flerhet ellers betragter literære
anliggender som sig saa temmelig uvedkommende.“ Da Ibsen en tid efter
søkte reisestipendium, sa endog en av professorene ved Universitetet at
den person som hadde skrevet „Kjærlighedens komedie“, skulde ha
stokkepryl istedenfor stipendium.]
Danmarks ulykke i 1864 fik endnu mere at sige for Ibsen end for Bjørnson
(se s. 151), og i flere av hans verker finder vi merker av hans sorg og
hans harme over at nordmænd og svensker ikke hjalp Danmark. Den saare og
harmfulde stemning hos ham fik uttryk i digtene _En broder i nød_ og
_Troens grund_. I digtet _Mindets magt_ uttaler han sig med skjærende
skarphet om den behandling han syntes han hadde faat. Han sammenligner
sig selv med en bjørn som dyretæmmeren tvinger til at danse ved at binde
den fast i en bryggekjel og saa fyre under den:
„Imidlertid han paa positivet
spiller for bamsen: ‚Fryd dig ved livet!‘“[52]
Det var derfor med glæde og med en følelse av befrielse Ibsen reiste ut
til Danmark, Tyskland og Italien 1864. Nu hadde han endelig faat
reisestipendium. Desuten fik Bjørnson Gyldendalske forlag i Kjøbenhavn
til at gi ut hans bøker. Det blev ogsaa av stor betydning for ham
økonomisk; for den gangen var de norske forlagene bare smaa.
Det blev en sterk arbeidstid for Ibsen nu. I 1866 sendte han hjem
_Brand_, et stort nutidsdrama paa vers. Her er Ibsen kommet helt bort
fra national-romantikken. Stykket er vokset frem av begivenhetene i
samtiden, og med skarp satire peker han paa halvheten og feigheten hos
sit folk. Brand stiller op kravet „intet eller alt“, og Brand er manden
med den sterke vilje som aldrig gaar „paa akkord“. „Brand“ vakte vældig
opsigt og kom i 4 oplag før aaret var ute. Stortinget gav Ibsen samme
digtergage som Bjørnson, og i alle aviser og tidsskrifter blev boken
anmeldt og diskutert. Der var mange som rent misforstod boken og gav
meningsløse fortolkninger av den. En mand som professor _Monrad_ sa
endog i sin anmeldelse i „Morgenbladet“ at mange tegn tydet paa at
guldalderen i literaturen var forbi, „og at en sølvalder eller endog en
kobberalder nærmer sig“.
[Footnote 52: Ibsen slutter slik:
„Jeg selv sat en gang i kjelen nede
under fuld musik og forsvarlig hede.
Og den gang brændte jeg mer end skindet,
og det gaar aldrig mig ut av mindet.
Og hver gang gjenklang fra _den_ tid lyder,
det er som jeg bandtes i gloende gryder.
Det kjendes som stik under neglerøtter; —
da maa jeg danse paa verseføtter.“
]
Det varte ikke længe før Ibsen kom med et nyt opgjør med samtiden. I
1867 kom dramaet _Peer Gynt_ ut. Peer Gynt er egoisten, som er „sig selv
nok“. Det er det romantiske fantasteri hos sine landsmænd Ibsen gaar i
rette med her. Der er meget som peker hen paa politiske og literære
begivenheter i samtiden.
To aar efter kom Ibsen med et satirisk lystspil _De unges forbund_. Det
er paa prosa, og i alle skuespil siden har Ibsen git avkald paa
versformen. „De unges forbund“ er en satire over norsk politik. Det er
det første stykke av Ibsen som helt har miljøet fra samtiden, og det
betegner overgangen til _realismen_ hos Ibsen.
Ibsen skrev mange _lyriske_ digt i disse aarene; flere av dem staar i
hans dramaer, som _Agnes_ i „Brand“, _Solveigs sang_ i „Peer Gynt“ og
_Vuggevise_ i „Kongsemnerne“. Han har ogsaa skrevet det kraftige
_episke_ digt _Terje Viken_. I 1871 gav han ut en samling av sine
_Digte_.
I 1873 sendte Ibsen ut _Keiser og Galilæer_, „et verdens-historisk
skuespil“. Ibsen hadde gaat med planen til det i mange aar. Her
behandler han spørsmaalet om fri vilje og ansvar.
Paa smaa avbrytelser nær blev Ibsen ute (mest i Tyskland) i næsten 30
aar. Han fulgte nøie med i det som hændte hjemme. Han kom mer og mer
bort fra Bjørnson, som saa „De unges forbund“ som et angrep paa sig. Da
Bjørnson skrev om signalforandring like overfor Tyskland (se s. 151),
skrev Ibsen digtet _Nordens signaler_, og der sa han om Bjørnson:
„Veirhanen paa fløien har forandret signalene“. Det varte længe før
Ibsen og Bjørnson blev forsonet igjen.
Ibsen gav flere ganger uttryk for sin længsel efter hjemmet, da han var
ute, saaledes i digtet _Brændte skibe_. I et digt ved 1000-aarsfesten
(1872) retter han trods al saarhet en tak for „den sunde, bitre
styrkedrik“ hans folk har skjænket ham „i bitre skaaler“. Det er den som
har git ham kraft til kampen, og som har modnet hans digtning.
Paavirket av _Bjørnson_ er *Magdalene Thoresen* († 1903). Hun blev
født i Danmark, men blev i ungdommen lærerinde i huset hos presten
Thoresen i Bergen, som hun senere blev gift med. Fru Thoresen har
skrevet mange _fortællinger_ og _skildringer_; de fleste handler om
vestlandsbonden; hun har forkjærlighet for at skildre det triste og
uhyggelige; næsten altid faar hendes noveller en sørgelig avslutning.
Til de mest kjendte av hendes fortællinger og skildringer hører _Signes
historie_ og _Fra midnatssolens land_. Hun har ogsaa skrevet nogen
dramaer med emner fra bylivet.
Paa landsmaal skrev *Aasmund Olavsson Vinje*: han la landsmaalet meget
op til maalføret i hjembygden, Telemarken. Han sluttet sig tidlig helt
til landsmaalet. Han siger selv om det:
„Vaart folk i trældom lenge gjekk
med sorg forutan sæle;
men som det att sin fridom fekk,
so maa det faa sitt mæle.“
Vinje var længe skolelærer, først i hjembygden, siden i Mandal. Han kom
saa ind til Kristiania og blev student. Om hans omgang med _Ibsen_ og
_Botten-Hansen_ har vi hørt før (se s. 153). Da „Andhrimner“ var gaat
ind, blev han fast Kristiania-korrespondent til „Drammens tidende“. Hans
korrespondanser blev meget læst ogsaa i Kristiania. Han studerte jus og
tok embeds-eksamen 1856. Fra 1858 begyndte han at gi ut ukebladet
_Dølen_. Her skrev han paa en kvik og skjemtsom maate om alle mulige
spørsmaal. Senere blev han kopist i et departement. Men da han vaaget
sig til at skrive i „Dølen“ mot regjeringens unionsforslag, blev han
avsat 1868. Han tok det meget haardt, og klaget over de „aandelige
husmenn“ som avsatte ham fordi han talte frit. Vinje døde 1870 i _Gran_
paa Hadeland, og tre aar efter reiste ungdommen en mindesten for ham
der.
[Illustration: A. O. Vinje.]
Vinje har skrevet en mængde _lyriske_ digt, fremdeles livlige
reiseskisser, f. eks. _Ferda-minni fraa sumaren 1860_; her fortæller han
om en Trondhjems-reise ved kong Karl den 15des kroning. I 1862 reiste
Vinje med statsstipendium til England. Han hadde vist i tanker at prøve
sig som engelsk forfatter. Efter hjemkomsten gav han nemlig ut en bok
paa engelsk om England, _Bretland og Britarne_[53]. Den begeistring han
hadde næret for England, var betydelig kjølnet efter reisen til England.
Dette virket igjen til at han ikke længer var saa misnøid med forholdene
hjemme. Nogen aar senere gav han ut det længere _episke_ digt
_Storegut_, som bygger paa bygdesagn fra Telemarken og gir billeder av
livet der.
Vinje var en original, vittig og livlig natur med egte norsk lune, en
egte folkelig mand; han siger om sig selv:
„Det no som fyrr eg strævar til,
det er og vera sant meg sjølv;
med andre ord det segja vil:
Eg strævar for aa vera — ‚døl‘.“
Han var en udmerket folketaler, som førte liv og lystighet med sig ved
„fesjaa“ (dyreskuer) eller „nautemøte“, som han kaldte det, og andre
sammenkomster. Men Vinje var ogsaa en filosofisk, grublende aand, og
denne side av hans væsen har sat sterke merker paa hans virksomhet. I
sit forfatterskap og sin avis var det oftest _ironiens_ vaaben han
brukte. Vinjes „tvisyn“ var mange rædde for. Bekjendt er hans kritik
over Bjørnsons bondefortællinger, som han fandt altfor romantiske. Han
har selv, især i „Ferda-minni“, git nogen rent anderledes
„virkelighetstro“ skildringer fra bondelivet.
[Footnote 53: Den blev senere oversat til norsk og kom ut efterat Vinje
var død.]
Den saarhet som tit kom frem hos ham som bladskriver, har for en stor
del sin grund i den miskjendelse, ja, haan og forfølgelse som ofte blev
ham til del paa grund av hans djerve, men ikke sjelden uvørne maate at
skrive paa.
Vinje har selv paa en meget morsom maate skrevet sin
levnetsbeskrivelse. Den begyndte saa: „Jeg er født den 6te april
1818, siger daabsboken; men skal jeg tro far min, og især den kone
som bar mig til daaben, saa er jeg et aar yngre. — — Merker paa
kommende storhet blev ikke videre opdaget i min ungdom, undtagen
forsaavidt at jeg en gang slog bunden ut av en kubbestol og steg ind
i den og hermet efter presten med utbredte hænder. En gammel kone
mente da: ‚Det vert ein prest av denne guten.“ Men det saa just ikke
liklegt ut til det, for jeg kunde ikke læse abc, da jeg var otte-ni
aar gammel, for jeg kunde ikke tale tydelig før, og saa brændte jeg
op alle abc’er naar jeg ikke efter løfte fik hanen paa sidste blad
til at gale. „Det vert ein heidinge av denne guten“, sa mor tit
graatende. — — Men da jeg saa kom til at læse, gik det saa fort,
at folk sa: „Han les vitet av seg, denne guten.“ „Men det var godt,“
sa far, „so kann du bli skulemeister og sleppa kongens teneste.‘ Jeg
blev da det i mit 17de aar, efterat jeg hadde været paa
hjælpeseminariet i Kviteseid i omtrent et halvt aar. Jeg var
skolelærer i omkring 5 aar for 13 spd. om aaret, men la mig endda op
over 100 spd. i denne tid ved sumararbeid og træskomaking og
potetessaaing og brennevinsbrenning attaat.“
Vinje var en av de første som med iver og lyst tok sig av
turistsaken i vort land, da interessen for den blev mer almindelig.
Sine bedste stunder hadde han oppe paa fjeldet. Han siger selv:
„Eg er, som du veit, ein fjellets mann,
og difor dreg til fjells so tidt eg kann.“
Han bygde sig sammen med _Ernst Sars_ et hus („Eidsbugaren“) oppe i
Jotunheimen, hvis digter han nu ogsaa blev (smlgn. digtet
_Jotunheimen_ i „Storegut“). Han hadde likesom hjemme deroppe under
bræene, og deroppe blandt fækarer og renskyttere var navnet hans
kjendt, saa Vinje sa selv at der var mange digtere som var mer
navngjetne vidt og bredt, men at ingen var naadd saa høit op som
han. I sin sidste smertefulde sygdom (mavekræft), da han laa ensom
paa rikshospitalet, tænkte han paa sit liv oppe mellem
Telemarksfjeldene. „Solen skinte paa fjeldene, og lurlaaten klang
som orgeltoner i naturens store, høitidsfulde tempel paa
fjeldvidden; han laa der med nisteskreppen under hodet i den bløte
mose og stirret dypt ind i den blaa himmel, indtil hans kjære,
uforglemmelige ‚Blaamann, Blaamann, bukken min‘ kom og skrapte ham i
ansigtet. — Og saa mindtes han fotturene i Jotunfjeldene. ‚Kann du
minnast‘, sa han til en av sine venner, ‚utsynet fraa Skineggen den
morgonen, du! Aajei, aajei, at eg ikkje skal koma dit i sumar! Men
naar eg no er lagd i kista, so vil mi aand slaa upp sin heim der
uppe millom fjelli, og so vil eg sitja paa ‚Falketind‘ og sjaa
utyver Norig, og Norig skal stiga fram‘, og saa graat han som et
barn. Sin kjærlighet til fjeldet har han kanske ingensteds uttrykt
saa vakkert som i digtet _Ved Rundane_. Han mindes her barndommen,
da han var gjætergut og sprang omkring i fjeld og ur:
„No ser eg atter slike fjell og dalar
som dei eg i min fyrste ungdom saag.
Og same vind den heite panna svalar,
og gullet ligg paa snø, som fyrr det laag.
Det er eit barnemaal, som til meg talar
og gjer meg tankefull, men endaa fjaag,
med ungdomsminne er den tala blanda:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kann anda,“
og i sidste vers heter det:
„Og kvar ein stein eg som ein kjenning finner,
for slik var den eg flaug ikring som gut.
Som var det kjempor, spør eg, kven som vinner
av den og denne andre høge nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til soli burt i snøen sloknar ut.
Og inn i siste svevn meg ein gong huggar
dei gamle minni og dei gamle skuggar.“
Vinje var overordentlig glad i dyrene; med det hang hans lyst til at
reise paa „fesjaa“ sammen. Han kjendte ogsaa dyrene fra barnsben av.
Om sit gjæterliv fortæller han ofte. „Eg gjætte kui um vaaren“,
siger han, „og braut lauv og fann det lengste graset til henne. —
— Eg rødde med henne, og ho forstod meg so godt, og naar eg paa gap
løynde meg burt, so kunde ho rauta etter meg, so det ljoma i nutane.
Og so sleikte ho meg i hovudet, naar eg molka, so eg var, som eg
skulde vera komen ut fraa den beste ‚frisøren‘. Eg leid vondt, og eg
var glad med henne, og naar ho bar um vinteren, so vart det jol i
huset, og eg var seint og tidleg i fjøset for aa sjaa til aa klappa
den fine, reine kalven hennar.“ Hvorledes han kunde snakke med
dyrene som med fornuftige væsener, fortæller han ogsaa ellers om, f.
eks. i _Blaamann_. Og i et stykke om _Geiti_ siger han: „Det er
mest, so dei kunde tala, og anten det no var eller ikkje var, so
veit eg, at eg rødde med dei og fekk liksom dei beste svar, som til
var.“ Ogsaa i digtet „Storegut er bukjær“ i „Storegut“ forekommer
den samme tanke.
Vinje var ikke ræd for at utsætte sig for fare, naar det gjaldt at
redde et dyr. I sin bok _Bretland og britarne_ fortæller han
saaledes, hvorledes han en gang over i England berget et lam: „Eg
gjekk ein dag og rangla langs Cona (en liten elv) i sellskap med ein
tysk maalar. Med eitt høyrde me ned under oss i ei berg-rive eit
bræktande lamb, som ikkje kunde krabba seg upp atter. Me stræva med
aa faa det upp; men det vilde ikkje lukkast. — — Til slutt fann eg
eit skard, som eg kraup nedigjenom, og støypte meg ut i straumen.
Maalaren og hyrdingen fylgde snart etter, og me berga lambet, som
ikke hadde teke annan skade, enn at det blødde lite paa nosi. Eg er
viss paa at ikkje England var halvt so vel fornøgd, daa det hadde
frelst Tyrkeriket.“
Ogsaa *Kristofer Janson* har skrevet paa landsmaal. Hans første digtning
var sterkt paavirket av _Bjørnsons_ bonde-noveller. Han siger selv om
sin første fortælling _Torgrim_: „Ho er paa ein maate fødd av ‚Synnøve
Solbakken‘. Denne forteljing tok meg so sterkt, at ho vende meg um fraa
aa vera norskdomshatar til aa vera ‚Bjørnson-mann‘ og etterpaa
maalstrævar; ho gav meg min gamle kjærleik til soga og bondeliv
attende.“ Til de mest kjendte av Jansons _bondefortællinger_ hører _Fraa
bygdom_. Han har ogsaa skrevet en historisk roman _Fraa dansketidi_ og
flere _lyriske_ digt (f. eks. den friske _Paa fjellet_) og den _episke_
digtning _Sigmund Brestesson_. I de senere aar har han brukt riksmaal.
Paa det har han blandt andet skrevet _Vore bedsteforældre_, en skildring
av livet her oppe i slutten av det 18de og i førstningen av det 19de
aarhundrede, og desuten to skildringer fra livet i Amerika: _Præriens
saga_ og _Nordmænd i Amerika_. Janson var en tid folkehøiskolelærer; han
fik digtergage av Stortinget, men sa fra sig den da han for nogen aar
siden blev prest for et unitarisk kirkesamfund i Amerika. For tiden bor
han i Kristiania og har faat sin digtergage igjen.
Paa landsmaal har nordlændingen *Elias Blix* († 1902) skrevet salmer,
saaledes _Gud signe vaart dyre fedreland_. Hans _Nokre salmar_ blir nu
brukt som tillæg til Landstads salmebok i mange kirker i landet. Blix
var professor i semitiske sprog. Sammen med et par andre har han oversat
det nye testamente til landsmaal. Han har ogsaa skrevet flere digt, f.
eks. _Aa eg veit meg eit land_ om barndomshjemmet, Nordland.

4. Realisme og naturalisme (omkr. 1870-1890).
I førstningen av 1870-aarene kom der en strømvending i den norske
literatur. Vi har før set (s. 100) at det samme omslag kom til Danmark
paa samme tid med _Georg Brandes_. Han hadde studert fransk og engelsk
aandsliv, og det var det nye han hadde lært ute, han førte hjem til
Norden. I _England_ var naturvidenskapsmænd som _Darwin_ og filosofer
som _Stuart Mill_ og _Herbert Spencer_ kommet med idéer og resultater
som førte til nyt livssyn og nyt samfundssyn. I _Frankrike_ blev de nye
idéer ogsaa drøftet, og her hadde æstetikeren _Taine_ prøvd at skape et
nyt kunstsyn som stemte overens med det nye naturvidenskabelige syn om
utvikling. Digteren _Victor Hugo_ hadde ført det nye syn ind i
literaturen. Literaturen skulde skildre livet mest mulig
virkelighetstro, _realistisk_. Derved kom man ind paa mange
samfundsspørsmaal, og de blev „sat op til debat“ (_problemdigtning_).
Der var aandelig liv og strid ute i Europa, mens det var rolig og stilt
hjemme i Norden. For det nye utenfra aapnet Georg Brandes (se s. 100)
døren med sine forelæsninger i Kjøbenhavn over _Hovedstrømninger i det
19de aarhundredes literatur_, som litt senere kom ut som bok. Han satte
klart frem kravet til _realisme_ i literaturen, og han vilde man skulde
sætte problemene op til debat.
Vi har set (se s. 140) at vi hadde flere tilløp til realisme hjemme i
Norge alt i 1850-aarene. Og med „Amtmandens døtre“ hadde _Camilla
Collett_ sat et samfundsspørsmaal op til debat. Siden hadde baade
_Bjørnson_ og _Ibsen_ tat emner og problemer fra samtiden ind i sin
digtning. Ibsen var blit kjendt med Brandes i seksti-aarene; og han gav
Brandes mange impulser. Allikevel kom omslaget braat her hjemme. Ibsen
skrev at Brandes’s „Hovedstrømninger“ satte „et svælgende dyp mellem
igaar og idag“. Literaturen i de næste 20 aar er fyldt av
samfundsskildringer fra samtiden. Digterne satte det ene spørsmaal efter
det andre op til debat, og som oftest angrep de forholdene som de var. I
80-aarene naadde denne retning høidepunktet (_naturalisme_), og man
skildret helst det mørke og stygge i livet.
I 1870-aarene fik man ogsaa et mer realistisk syn paa den norrøne fortid
og vor historie i det hele. _Sophus Bugge_ viste at Edda-digtningen ikke
var saa gammel som man hadde ment, men at den var blit til i
vikingtiden, og i meget var den paavirket av kristendommen. _Ernst Sars_
viste i sin _Udsigt over den norske historie_ et nyt syn paa
sammenhængen i hele vor historie (se s. 124).
*Bjørnstjerne Bjørnson* kom hjem til Norge i 1875. Da slog han sig ned i
Gausdal, hvor han hadde kjøpt gaarden Aulestad. For fremtiden hadde han
sit hjem her; men han var ofte ute og reiste: en gang var han helt over
i Amerika og holdt foredrag.
Fra utlandet sendte Bjørnson hjem sine to første _nutidsdramaer_. Det
var _Redaktøren_ (med emne fra politikken) og _En fallit_ (med emne fra
forretningslivet). Litt senere i 70-aarene kom _Kongen_, hvor han
drøfter spørsmaalet om kongedømme eller republik, og endelig _Det nye
system_ og _Leonarda_[54]. I disse aarene kom ogsaa fortællingene
_Magnhild og Kaptein Mansana_.
[Footnote 54: „Leonarda“ vakte en heftig teaterstrid i Kjøbenhavn.]
Som før kjæmpet Bjørnson med i alle store strids-spørsmaal som var oppe.
Han var en av førerne for venstre i flagstriden og vetostriden i 70- og
80-aarene, i unionsstriden i 90-aarene. Han tok mange ganger del i
striden om religiøse spørsmaal; fra slutten av 70-aarene kom han bort
fra kristendommen og skilte mer og mer lag med sine gamle venner,
grundtvigianerne. I maalstriden sluttet han sig til _K. Knudsen_ (se s.
143) og fornorskingen, og arbeidet mot landsmaalet. Han skrev om
opdragelsesspørsmaal og sedelighetsspørsmaal og meget mer. Han siger
selv:
„At være hvor det netop gjaldt,
det var mig næsten mer end alt
som ved min pen blev fæstet.“
Han var med paa folkemøter, og han holdt foredrag, han sendte ut
smaaskrifter, og han skrev en mængde blad-artikler for det han mente var
ret. Som taler virket han overvældende paa tilhørerne. Han kunde bruke
sterke ord i striden; men han sa selv:
„Jeg kjæmper helt foruten had;
det som jeg elsker, gjør mig glad,
skjønt varm og vred tillike.“
Bjørnson førte ofte stridsspørsmaalene ind i sin digtning, og nogen av
hans digterverker er grodd frem av striden. I 1883 kom skuespillet _En
hanske_ med krav paa samme moral for mand som for kvinde. Der blev i de
følgende aar en sterk strid om „hanskemoralen“ i bok og blad. Samme aar
kom skuespillet _Over ævne_, første stykke. Det drøftet det religiøse
spørsmaal. — Aaret efter kom romanen _Det flager i byen og paa havnen_
med Bjørnsons idéer om opdragelsen. Nogen aar i forveien hadde han
skrevet fortællingen _Støv_ og var der kommet ind paa det samme
spørsmaal. Saa kom lystspillet _Geografi og kjærlighet_. I romanen _Paa
Guds veie_ (1889) er det igjen de religiøse spørsmaal som blir drøftet.
Efter 1890 har Bjørnson git ut nogen mindre _Nye fortællinger_ og en
stor, _Mary_. I 1895 kom skuespillet _Over ævne_, andet stykke. Her
drøfter Bjørnson det sociale spørsmaal og sætter det i sammenhæng med
det religiøse, som var behandlet i „Over ævne“ I. I skuespillet _Paul
Lange og Tora Parsberg_ skildrer Bjørnson den politiske partikamp og gir
paa samme tid en fin menneskeskildring. Bjørnsons sidste skuespil var
_Laboremus_, _Paa Storhove_, _Daglannet_ og _Naar den nye vin
blomstrer_ (1909). Av lyriske digt fra denne tid skal vi nævne
universitets-kantaten _Lyset_ og digtet _Syng mig hjem_.
Bjørnson fik en stilling i folket som mindet om Wergelands. Han var
digter og politiker, folkefører og folkelærer. Der var ogsaa mange træk
i Bjørnsons karakter som mindet om Wergeland. Han var hjælpsom mot dem
som trængte hjælp. Han sa selv: „For de smaa har jeg slaas fra min
første dag i skolen; jeg tror ikke noget i min natur er sterkere end
dette.“ Han hadde en lys tro paa menneskene, og paa at det gode vilde
seire.
Bjørnson var hjemkjær og vennekjær. „Ogsaa naar jeg opholder mig utenfor
Norge, er mine tanker paa Aulestad“, sa han en gang. I digtet „Mit
følge“ siger han:
„Se, deri er jeg av snegle-arten,
at huset bærer jeg med paa farten.“
Disse ordene gjælder i grunden om hele landet. Det var hans hjem i
videre forstand. En gang fortalte tyske aviser at han vilde slaa sig ned
You have read 1 text from Norwegian literature.
Next - Norsk literaturhistorie for gymnasiet, lærerskoler og høiere folkeskoler - 13