Norsk literaturhistorie for gymnasiet, lærerskoler og høiere folkeskoler - 11

Total number of words is 4454
Total number of unique words is 1525
39.4 of words are in the 2000 most common words
54.5 of words are in the 5000 most common words
63.6 of words are in the 8000 most common words
Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
[Illustration: Jørgen Moe.]
Kjendt er Moes skildring av eventyrfortællersken „_Blind-Anne_“ fra
Hardanger. Av _mandlige_ eventyrfortællere, siger han, „har jeg
aldrig støtt paa make til en gammel mand jeg i 1842 traf i Hjartdal
i Telemarken, og som jeg siden forgjæves har spurt efter. — — Man
kan ikke sige at han _fortalte_ sine eventyr; ti han _spilte_ dem;
den hele person fra isseflengen til skoens vidjehork[48] var
fortællende, og naar han kom til det sted i eventyret hvor
askeladden hadde faat prinsessen, og alt var jubel og bryllupsglæde,
saa danset han dette eventyrets ‚snip, snap, snute‘ efter en gammel
springdanstakt. Hans repertoire hadde lutter komiske nummer.“
Til anden utgave av folke-eventyrene skrev Moe en utførlig avhandling om
eventyrene.
Jørgen Moe har ogsaa skrevet _lyriske_ og _episke_ digt, nogen smaa
fortællinger og endelig de vakre smaahistorier for barn _I brønden og i
tjernet_ (fortællingene om gamle Hans Grenadér, Viggo, Allarm,
Store-Beate og Lille-Beate). Han var selv en barnlig natur. I sine digt
er det som oftest billeder av det norske folkeliv han ruller op for os,
billeder fulde av ynde, friskhet og fjeldduft. Til de mest kjendte av
hans digt hører: _Blomster-Ole_, _Truls og Inger_ og _Sæterjentens
søndag_.
[Footnote 48: Han hadde nemlig surret sine skrøpelige sko fast til foten
med en vidjehork, og fra det venstre øre til issen hadde han en flenge
som han hadde faat i et basketak med bamsen.]
I 1853 blev Moe prest og ofret sig helt for sit nye kald; arbeidet med
folkedigtningen sluttet han helt med og lot Asbjørnsen faa alle sine
samlinger; senere blev han biskop i Kristiansand. Han døde i 1882. Mens
han var prest gav han ut en del, mest _religiøse_ digt. Blandt dem er
vel mest kjendt _Ungbirken_ og _Den gamle mester_. Med hensyn til egen
vurdering av sit digtertalent viste Moe den elskværdigste beskedenhet;
følgende lille indledningsdigt til hans digtsamling er et eksempel paa
det:
„Jeg vet ensteds mellem barskogens trær
en grøn liten jordbærbakke,
og jeg skal vise dig heldets bær
ifald du vil tage tiltakke.
Men stien gaar under skogens sus,
den sørgesang maa du taale,
og marken veksler med lyng og grus,
rødbrun av trærnes naale.
Og tro kun ikke, om frem du naar,
at hele bakken skal rødme;
saa her og saa der et jordbær staar,
som har nogen duft og sødme.“
*Bernhard Herre* († 1849) fik ikke en livsstilling som svarte til
hans evner (han maatte nøie sig med en underordnet post paa et
kontor); det gjorde ham trist og tungsindig. Men „naar dette
trættende kontorarbeide var endt, grep Herre bøssen og drog med sine
hunder snart op i Nordmarkens vilde skogtrakter, snart ut til Bærums
skogomkransede engsletter og snart op til Krokklevens storartede
utsigter. Paa disse jagt-utflugter glemte han sit tungsind og livets
tryk og levde sine bedste øieblik.“ Et vaadeskud endte hans liv da
han bare var 37 aar gammel. Sine jagtoplevelser, som var skrevet alt
før Asbjørnsen hadde git ut sine huldre-eventyr og folkesagn, har
han fortalt i _En jægers erindringer_; de blev efter hans død utgit
av _Asbjørnsen_ og _Welhaven_.
En forfatterinde som ofte nævnes, er prestekonen *Hanna Vinsnes*
(† 1872), „den gamle frue i Vang“. Foruten sin kjendte kokebok har
hun git ut _Smaadigte_, _For tjenestepiger_ med barnepikens,
stuepikens, kokkepikens og budeiens viser, og den lille barnebok
_Aftenerne paa Egelund_.
Den unge forfatter *Claus Pavels Riis* („Crispinus“) skrev et litet
stykke _Til sæters_ med emnet mest fra Asbjørnsens „En søndagskveld til
sæters“. Stykket gjorde stor lykke og blev opført en mængde ganger.
Endda stykket i og for sig var ubetydelig, var der noget friskt og
hjemlig over det, som slog udmerket an, og det vrimlet av norske
melodier i det.
*Magnus Brostrup Landstad* († 1880) var i lang tid prest i Telemarken;
der samlet han og gav ut en stor mængde _Norske folkeviser_. Han har
ogsaa selv i flere av sine egne _digt_ (f. eks. digt-ringen _Neslands
kirke_) udmerket truffet folkevisetonen. Han brukte ofte ord og
vendinger fra dialektene.
Landstad fik i opdrag at arbeide ut forslag til ny _kirkesalmebok_. Den
kom ut i 1870 og er siden indført i de fleste kirker i landet. Landstad
var selv _salmedigter_, og vi har mange salmer av ham i salmeboken, f.
eks. _Her er Guds hus og himlens port_, _Naar synderen ret ser sin
vaade_ og _Jeg vet mig en søvn i Jesu navn_.
Av andre salmedigtere fra denne tid skal vi nævne *Wilhelm Andreas
Wexels* († 1866). Han var sterkt paavirket av Grundtvig. Av hans
salmer skal vi nævne _O tænk naar en gang samles skal_. Han var
prest ved „Vor Frelsers kirke“ i Kristiania og hadde stor
indflydelse som prædikant. Han gav ogsaa ut mange opbyggelige
skrifter.
Paavirket av Welhaven var *Peter Andreas Jensen* († 1867;
stiftsprovst i Kristiania). Vi har hørt at han hadde til lærer
_Lyder Sagen_ som fik stor indflydelse paa ham. P. A. Jensen hadde
en sjelden aandelig livlighet og smidighet, og han var en
fremragende taler. Han har skrevet mange lyriske digt og en del
salmer. Han gjorde stor nytte for skolen med sin _Læsebog for
folkeskolen og folkehjemmet_. Han skrev ogsaa nogen dramaer, som
hører til den national-romantiske retning.
*Sagaromantik og bonderomantik. Overgang til realismen (1850-1870).* Den
egentlige „huldreromantik“ er slut i førstningen av 50-aarene. Vistnok
arbeidet man endnu med folkedigtningen; saaledes kom Landstads
folkevisesamling ut i 1853, og _Sophus Bugge_ gav ut en liten samling
folkeviser 1858; men digtningen tok mer og mer emne fra _sagaen_ og
_folkelivet_. Omkring 1850 var det Ivar Aasens arbeider om folkemaalet
kom ut. Alt Asbjørnsen hadde git realistiske _folkelivs_-skildringer. I
1850-aarene begyndte flere forfattere at gi virkelighetsbilleder
fra folkelivet i bygd og by. Camilla Collett gav en mørk
virkelighetsskildring fra de høiere samfundslag. Det saa ut som vi alt i
50-aarene skulde faa en helt realistisk digtning.
Men vi fik en ny romantisk literatur, som særlig viser paavirkning av
_sagaen_ baade i stil og indhold. Men denne literatur er „underbygget
med psykologisk virkelighetssans“. Det var _Keysers_ og _Munchs_
historiske granskinger som nærmest fremkaldte denne „sagaliteratur“.
*Rudolf Keyser* var professor i historie. Han gav ut flere verker om
Norges historie. Han og hans elev *Peter Andreas Munch* fremholdt nye
synsmaater om Nordens bebyggelse, og i motsætning til de danske
historikere hævdet de at literaturen fra middelalderen helt tilhørte
Norge og Island („Den norsk-historiske skole“). P. A. Munch var baade
historiker og sproggransker. Hans hovedverk er _Det norske folks
historie_ i 8 bind, som gaar til Kalmarunionen. Han oversatte Snorre og
gav ut en mængde historiske og geografiske avhandlinger. Munch hadde en
ualmindelig arbeidskraft og en næsten utrolig hukommelse. Han skrev
saaledes paa et av sine verker paa en reise til Rom i jernbanevognen og
kunde da ordret citere av de forskjelligste skrifter og henvise til bind
og side. Han døde i Rom i 1863. Disse historikeres arbeider gav nøiere
kjendskap til sagatiden og vakte interessen for den. Det viste sig snart
i literaturen, især i _Ibsens_ og _Bjørnsons_ dramaer.
*Ivar Aasen og landsmaalet.* Ved national-romantikken blev interessen
for _folkemaalet_ ogsaa vakt. Vi har hørt hvordan enkelte digtere alt i
det 18de aarhundrede digtet paa norsk folkemaal. Med Bjerregaards
„Fjeldeventyret“ naar et norsk maalføre ind paa scenen. I treti-aarene
er det flere som gaar med tanken paa en „sprogreformation“ (Wergeland,
J. A. Hielm, P. A. Munch). Men først med _Ivar Aasen_ faar disse tanker
fast form.
Aasen var bondegut fra Søndmør; han arbeidet hjemme paa gaarden til han
blev 18 aar. Han var saa lærer i flere aar og drev paa samme tid
sprogstudier. Han satte op en grammatik over bygdemaalene i Søndmør, som
han viste frem til bispen Neumann i Bergen. — Biskop Neumann fik
videnskapsselskapet i Trondhjem til at støtte ham, og Aasen blev sendt
paa stipendiereise omkring i landet for at studere bygdemaalene.
Efter sine reiser gav han ut _Det norske folkesprogs grammatik_ (1848;
anden utgave kaldte han _Norsk grammatik_), _Ordbok over det norske
folkesprog_ (1850; anden utgave kaldte han _Norsk ordbok med dansk
forklaring_), _Prøver av landsmaalet i Norge_ (1853). Senere gav han ut
_Norsk navnebok_, _Norske ordsprog_ o. fl. Disse arbeider er rent
videnskabelige og er blit kjendt i hele den videnskabelige verden. Paa
grundlag av sine granskinger bygde Ivar Aasen „landsmaalet“, som skulde
være fælles skriftsprog for de norske bygdemaalene. Dette landsmaal
vilde for størstedelen av folket være et naturligere skriftsprog end det
norsk-danske, mente han. Aasen fik mange med sig, men mange mot sig
ogsaa. Og den maalstrid som begyndte i 50-aarene, er ikke løst endnu.
[Illustration: Ivar Aasen.]
Aasen var ogsaa digter, og i sine digterverk brukte han altid
landsmaalet. Han skrev saaledes „spelstykket“ _Ervingen_ (1855); det
blev ofte opført i 50-aarene. Han skrev mange lyriske digt. De fleste er
i digtsamlingen _Symra_ (vaarblomst), som f. eks. _Nordmannen_ (ɔ:
„Millom bakkar og berg“) og _Dei gamle fjelli_. Han gav ogsaa ut en
liten bok _Heimsyn_, et utsyn over „skapningen og menneskja“. Desuten
har han skrevet flere avhandlinger, især i maalstriden.
Ivar Aasen levde stille og ensomt i Kristiania, optat med sin
sproggransking. I digtet _Gamle grendi_ mindes han med vemod sit
barndomshjem:
„Tidt eg minnest ein gamall gard
med store tre og runnar,
vollar, bakkar og berg og skard
og blomster paa grøne grunnar.
Ofte minnest eg mi gamle grend,
naar eg framand uti verdi stend,
heimlaus, frendelaus og lite kjend,
og likar paa leiken ille.“
Aasen døde i 1896. Det er flere som har tat op hans videnskabelige
arbeide; mest er det _Hans Ross_, som har git flere tillæg til ordboken.
*Knud Knudsen* hørte til en anden retning i sprogsaken. Men ogsaa han
vilde „sprogreformation“. Vi har nævnt at Asbjørnsens og Moes eventyr
danner et vendepunkt i norsk-danskens historie. Med dem begynder
„fornorskingen“ maalbevisst. Men overlærer Knud Knudsen fra Nedenes blev
den egentlige fører for denne bevægelse. I et langt liv arbeidet han for
norskhet og naturlighet i skrift og tale. Han ofret baade penger og
arbeide for sin sak, som han utrættelig skrev om i bok og blad. Av hans
bøker er ordboken _Unorsk og norsk eller fremmedords avløsning_ mest
kjendt. Bjørnson tok tidlig op Knudsens meninger og fulgte dem i sine
bøker. Ved retskrivningsreformen av 1907 er meget av det Knudsen
arbeidet for, blit godkjendt. Knudsen døde i 1895.
*Folkelivsskildrere og folkeskribenter.* Fra 1850-aarene av har vi flere
forfattere som gir billeder fra folkelivet.
*Nicolai Ramm Østgaard* († 1873; foged i Østerdalen) er kjendt for sin
bok _En fjeldbygd_, som gjorde stor lykke. Den gir ogsaa vakre og
tiltalende skildringer av naturen og livet i Østerdalen.
_Jørgen Moe_ siger om Østgaards forfatterskap: „For os staar
Østgaards forfatterskap, skjønt ringe i omfang, som ikke litet
betydende. Det hører med til vendepunkts-literaturen, som førte det
eiendommelig hjemlige frem. — — — De friere, digterisk fyldigere
hjemlige frembringelser som folket senere har kunnet glæde sig ved,
hadde ei kunnet fremstaa, om de ei hadde hat bund og grund at hvile
paa i Østgaards og andres forarbeider.“
*Harald Meltzer* († 1862; politifuldmægtig i Kristiania) skrev
_Smaabilleder af folkelivet_, som er fortalt med kostelig lune og vidner
om skarp iagttagelses-evne. „I skildringer som _En husmandsgut_ og
_Drukkenskap_,“ siger _Henrik Jæger_, „har Meltzer utført sin
betydeligste bedrift som forfatter. — — I dem er han ikke bare
forstædenes humoristiske skildrer; han er de fattige og forulykkede
tilværelsers varmhjertede digter.“ Ogsaa *Hans Schulze* († 1873;
sakfører i Solør) har skrevet kvikke og naturlige folkelivs-billeder
(_Fra Lofoten og Solør_). Litt senere skrev *Jens Andreas Friis*
(professor i finsk) livlige skisser fra sit jægerliv paa høifjeldet
(_Tilfjelds i ferierne_).
*Ole Vig* var husmandssøn fra Trøndelagen. Han blev utdannet paa Klæbo
seminarium, var en tid skolelærer og blev senere i Kristiania utgiver av
_Folkevennen_, folkeoplysningsselskapets tidsskrift. Han var en ædel,
opofrende mand, fyldt av fædrelandskjærlighet og iver for
folke-oplysning. Han hadde en egen evne til at skrive let og folkelig.
Foruten forskjellige _populære avhandlinger_ i „Folkevennen“ og
dagbladene gav han ut _Liv i Norge_, _Religiøs læsning for folket_ og
_Norges historie indtil Harald Haarfagre_. Han gav ogsaa ut en
digtsamling, _Norske bondeblomster_. Av hans sanger er mest kjendt
_Blandt alle lande i øst og vest_. Likesom hans digtning viser
paavirkning av _Grundtvig_ og _Wergeland_, saaledes gik han ogsaa i hele
sin virksomhet i deres spor. I femti-aarene var han meget sammen med
Bjørnson og fik ikke liten indflydelse paa ham. Han døde i 1857, ikke
mer end 33 aar gammel, som følge av sit slit og stræv for
folke-oplysningen.
Ogsaa *Eilert Sundt*, „manden med et barnehjerte, sterke tanker og det
bløte sind“, arbeidet for folke-oplysning. Som teologisk kandidat var
han lærer ved tugthuset i Kristiania; her fik han kjendskap til og
interesse for taterne eller fantene. Saa reiste han om i landet for at
lære deres liv at kjende og skrev siden _Beretning om fante- eller
landstrykerfolket i Norge_. Han fik nu aarlig løn av Stortinget for at
reise omkring og undersøke tilstanden hos folket. Hans arbeider om
_dødeligheten_, _giftermaal_, _sedelighetstilstanden_, _husflid_,
_bygdeskikker_ o. s. v. er dels skrevet i „Folkevennen“, som han gav ut
efter Ole Vigs død, dels som særskilte bøker. De er jevnt, livlig og
varmt skrevet. Sundt var ogsaa med og stiftet „Arbeidersamfundet“ i
Kristiania. I sine sidste aar var han sogneprest i Eidsvold; han døde i
1875 i Henrik Wergelands barndomshjem, den gamle Eidsvolds prestegaard.
I 1892 blev en mindestøtte reist over ham i Kristiania.
*Camilla Collett*, Henrik Wergelands søster, staar i en særstilling paa
overgang til realismen. Hun var født 1813 og døde 1895. Hun var av
naturen livlig, men blev med aarene „et taust, utilgjængelig væsen“,
siger hun selv. Alt tidlig hadde hun tunge oplevelser, som satte merker
paa hende for livet. I 1830-aarene blev hun kjendt med Welhaven og kom
til at holde av ham; striden i 30-aarene skapte mange vanskeligheter for
hende i dette forhold. Og siden kom det til brud mellem dem, og det tok
hun meget tungt. Siden blev hun gift med professor _Petter Jonas
Collett_, en kjendt kritiker, som hørte til „intelligenspartiet“. Efter
10 aars egteskap døde han; det var først da hun blev enke, hun for alvor
begyndte at tænke paa at bli forfatterinde.
[Illustration: Camilla Collett.]
Alt tidlig hadde Camilla Collett reist ut og hadde lært aandslivet ute
at kjende, især i Tyskland. I 1840-aarene stod hun og hendes mand
Asbjørnsen og Moe nær, og i samarbeide med sin mand skrev hun flere
skisser og artikler i bladene.
I 1854 kom hendes første større bok ut, romanen _Amtmandens døtre_, som
er hendes hovedverk. Den er vor første „samfundsroman“, og hun er den
første som satte samfundsspørsmaal under debat. Paa samme tid som den
gav „realistiske“ skildringer av livet blandt de høiere lag, er boken et
direkte slag mot den forurettede stilling kvinden hadde i samfundet.
Næsten hele hendes forfatterskap siden er indlæg i det samme spørsmaal.
Av hendes verker nævner vi _I de lange nætter_, en livlig skildring av
ungdomsindtrykkene fra hjemmet (se s. 109); rene stridsskrifter er
_Sidste blade, erindringer og bekjendelser_ og _Fra de stummes leir_.
Der er et tungsindig, saart og heftig præg over hendes verker; ofte
møter man fin ironi. Stilen er let og naturlig.
Camilla Collett fik indflydelse paa de fleste store forfattere i
realismen; og hendes meninger om kvindens stilling i samfundet er siden
ført frem til seier. I slotsparken i Kristiania er der reist en
bronsestatue av hende.
*Bjørnstjerne Bjørnson* blev født 1832 i Kvikne i Østerdalen, hvor hans
far, som var av bonde-æt og en uvanlig djerv og kraftig mand, var prest.
Paa den ensomme prestegaard levde han sin første barndom.
I den lille fortælling _Blakken_ skildrer Bjørnson prestegaarden i
Kvikne. Den var en fjeldgaard, som laa høit oppe for sig selv; han
stod, siger han, „som liten gut paa bordet i dagligstuen og saa ned
i dalen med længsel efter dem som om vinteren rendte paa skøiter
langs elven eller om sommeren lekte paa volden“. Til kamerater hadde
han bare et føl, en liten hund, som lærte ham at stjæle sukker, og
en kat, som en dag uventet viste sig i kjøkkenet. „Jeg hadde aldrig
før set en kat“, siger han; „likblek styrtet jeg ind og skrek at en
stor mus kom op av kjelderen.“ Til de tre før nævnte kamerater kom
siden ogsaa en liten gris. Med disse venner gik tiden noksaa godt,
især med at sove sammen med dem. Han gav dem alt det han likte selv;
saaledes bar han en sølvske ut til grisen, „forat den skulde spise
penere; den forsøkte ogsaa — d. v. s. at spise sølvskeen“. Naar han
fulgte sine forældre ned til folk i dalen, var hunden, katten og
grisen med.
Da han var fem aar gammel, flyttet familien til Nesset (egl. Ned-set) i
Romsdalen.
Bjørnson fortæller selv, hvorledes skjønheten her gjorde indtryk paa
hans sind: „Her paa Nessets prestegaard, en av de skjønneste gaarder
i landet, som den ligger der bredbarmet mellem to møtende fjorder
med grønt fjeld over sig, fossefald og gaarder paa den motsatte
strand, bølgende marker og liv inde i dalbunden, og utover langs
fjorden fjeld med nes i nes skytende ut i sjøen og en stor gaard ute
paa hvert — her paa Nessets prestegaard, hvor jeg kunde staa i
kvelden og se paa solspillet over fjeld og fjord til jeg graat som
om jeg hadde gjort noget vondt, — og hvor jeg paa mine ski nede i
en eller anden dal kunde stanse som trollbundet av en skjønhet, av
en længsel som jeg ikke magtet at klare, men som var saa stor, at
jeg ovenpaa den høieste glæde følte den dypeste indestængelse og
sorg — her paa Nessets prestegaard vokste mine indtryk.“
Elleve aar gammel blev han sendt ind til Moldes offentlige skole; men
der var han ikke noget lys. Han tænkte mer paa februar-revolutionen i
Frankrike end paa skolen. Hans mor tænkte derfor at sende ham tilsjøs.
Men han blev isteden sendt til Kristiania, hvor han gik ind paa
Heltbergs „student-fabrik“. Her kom han sammen med flere unge mænd, som
senere er blit vore mest kjendte digtere. Han gir os selv en meget
fornøielig skildring av livet paa skolen i digtet _Gamle Heltberg_; der
siger han bl. a.:
[Illustration: Bjørnstjerne Bjørnson.]
„De hang over bænken, de laa imot væggen,
i hvert vindu sat to, én just prøvede eggen
paa sin nyslepne kniv i den blækkete pult.
Gjennem tvende aapne rum var det dørgende fuldt.
Lang og slaapen, i halvdrøm paa ytterste linje
sat og grundet for sig selv _Aasmund Olavsson Vinje_.
Anspændt og mager, med farve som gipsen,
bak et kulsort, umaadelig skjeg _Henrik Ibsen_.
Jeg, den yngste i laget, gik og ventet paa parti,
indtil nyt kuld kom ind, over jul _Jonas Lie_.“
Bjørnson blev student i 1852. Han fik snart en kreds av kamerater som
mest kom sammen paa Bjørnsons hybel. Blandt dem var _Jonas Lie_ og
_Ernst Sars_. Bjørnson kastet sig straks, uræd og stridslysten som han
var, ind i en voldsom avisstrid om teatret. Ved Kristiania teater var
det endnu mest danske skuespillere, og Bjørnson arbeidet som Wergeland
før av al magt for at teatret skulde være norsk. Man hadde f. eks.
hittil fundet sig i at _danske_ skuespillere spilte _norske_ bønder i
_danske_ bondedragter. Han fik istand pipekoncerter (1856), og han
fortæller selv: „Vi pep, saa væggene intet lignende hadde hørt siden
Wergelands dager. Den andre kvelden, da det kom til slagsmaal (man vilde
kaste mig ut av teatret), var vi en 600 pipere.“ Det skyldes ogsaa mest
hans arbeide at ingen dansk skuespiller efter den tid blev ansat.
Alt da han var gut, tænkte Bjørnson paa at bli digter, „og naturligvis
den største av alle digtere“. Fra 1853 opgav han ethvert brødstudium, og
fra nu av maatte han sørge helt for sig selv. Han arbeidet i flere
aviser; men det blev trange aar. Bjørnson sa selv om de aarene: „Jeg har
ikke hat hvad jeg skulde spise, har stoppet mine bukser og har ikke
kunnet gaa ut, fordi jeg ingen saaler hadde i mine sko.“ Det var først
ved studentmøtet i Upsala 1856 at han kom til fuld bevissthet om sit
digterkald.
„Da jeg sat paa dampskibet som skulde føre min avdeling til Upsala“,
fortæller han selv, „sat med alle mine blomster i fanget og med
benene utenbords (det var for litet at sitte indenbords), og
aftenens sol forgyldte Ridderholmskirkens tak og spir og al staden
bakover, og menneskeflommen foran viftet med hvite lommetørklær,
flere tusen paa én gang, og hurraene bruste, da blev det for mine
øine til en begeistringens levende fos. — — Alt, alt var storhet
og sol; med blomstene i mit fang og synet og synene foran mig sat
jeg i bøn til Gud om at jeg maatte faa bli digter. Og saa gjorde jeg
mig selv det løfte, at naar jeg kom hjem, vilde jeg hive alle aviser
overbord, og atter prøve om jeg ikke var digter; ti jeg hadde prøvd
det før. Nu kom, synes mig, med nyt liv nye evner. Fuld av
digterlængsel gik jeg fra indtryk til indtryk, til det sidste,
avskedens. Med min vert under armen toget jeg ned i studentflommen,
nedover mot dampskibene gjennem en hilsende, viftende,
blomsterkastende mængde, da pludselig nede ved bryggen en ung jente
træder frem av flokken og rækker mig en laurbærkrans. Jeg fór et par
steg tilbake; hun tok jo frem min hemmelige tanke for at krone den;
jeg saa en folkegenius i hende, som vilde fæste øieblikkets
opbrusning i min sjæl til alvor og arbeide, og gjøre det nu til
avskedens stund, saa dette for mig kunde bli summen av alle indtryk.
Jeg stod naglet fast til stedet, hun forlegen over min forlegenhet;
hun hadde jo ingen anelse om hvad jeg stod der og tænkte paa med
kransen mellem mine kramsende hænder, og da jeg ut av mine hemmelige
tanker spurte hende, næsten barsk, hvorfor hun netop gav mig
kransen, blev den lille ræd, og to tanter maatte til med den
oplysning, at de hadde bestemt hun maatte gi den til den norske
student som hun syntes bedst om. Dette fortolket jeg paa min egen
maate; der var hundreder av landsmænd som saa bedre ut end jeg; men
en høiere magt hadde drevet hende til mig; jeg satte kransen paa min
hue, saa sikker som hadde den været rakt mig i en drøm, og jeg var
vaaknet med den mellem mine hænder. — — Og da jeg kom hjem, — —
skrev jeg mine reise-indtryk; men netop fordi jeg hadde levd og saa
skrev, fik tegningen liv og farve, saa den gjorde opsigt, og gjorde
mig derved endnu mere viss paa at timen var kommet. Jeg pakket ind,
drog hjem, skrev, renskrev ‚Mellem slagene‘ paa fjorten dager,
reiste til Kjøbenhavn med det færdige stykke i kufferten; jeg vilde
bli digter.“
Bjørnson var i Kjøbenhavn vinteren 1856-57. Her kom han ind i en kreds
av unge begavede mænd; i denne kreds vokste han i evne og i tro paa sig
selv. Han gjorde færdig det første utkast baade til bondefortællingen
„Synnøve Solbakken“ og sagadramaet „Halte Hulda“. Og det blev mest
_bondefortællinger_ og _sagadramaer_ Bjørnson kom til at gi ut i aarene
utover til 1870.
Sommeren 1857 kom _Synnøve Solbakken_ ut. Den vakte stor opsigt baade i
Danmark og Norge. Paa samme tid blev det lille skuespil _Mellem slagene_
med emne fra kong Sverres historie opført paa teatret. Baade indholdet
og formen var noget nyt og ukjendt. Vistnok var bondelivet idealisert,
og sagatiden kunde ikke være skildret historisk rigtig. Men det som
Bjørnson først og fremst vilde, var at bruke historien „til større
forklarelse av et nutidsforhold“, som han selv har skrevet. Der er stor
likhet mellem personene i bondefortællingene og i sagastykkene hos
Bjørnson. Det er det faamælte og indestængte hos nordmændene i sagatiden
og bonden i samtiden han har skildret; og han har vist utlængselen hos
ungdommen, trangen til at komme ut og prøve kræftene. Sproget er fyndig
og minder om sagastilen.
Bjørnson blev nu hjemme i 3 aar, først en tid i Bergen, hvor han var
direktør for det norske teater. Saa kom han til Kristiania og var med at
gi ut _Aftenbladet_ sammen med _O. Richter_ og _Ditmar Meidell_. Baade i
Bergen og Kristiania kom han med i den politiske strid. I denne tiden
gav han ut _Halte-Hulda_ og bondefortællingen _Arne_, som virket mørkere
og strengere end nogen av de andre fortællingene. I disse aarene skrev
han ogsaa _En glad gut_ og flere smaa fortællinger, som f. eks.
_Faderen_. Ofte er der flettet ind smaasanger i fortællingene, som
_Moderens sang_ og _Over de høie fjelde_ (i „Arne“), _Synnøves sang_,
_Øivinds sang_ og _Ingerid Sletten_. Fra denne tiden er ogsaa flere av
fædrelandssangene hans, saaledes _Ja, vi elsker dette landet_ (1859),
som fort seiret over alle andre fædrelandssanger.
I 1860 reiste Bjørnson ut med statsstipendium til Danmark, Tyskland,
Italien og Frankrike. Han hadde giftet sig nogen aar i forveien og hadde
nu kone og barn med, og de blev ute i tre aar. Det var især opholdet i
Italien som fik betydning for ham; der lærte han at kjende den antikke
kunst og renæssansen.
Paa utenlandsreisen skrev han sagastykkene _Kong Sverre_ og _Sigurd
Slembe_ (en trilogi) og mange _lyriske_ digt og romanser, som _Olav
Trygvason_, _Bergljot_ og _Magnus den blinde_. Like efterat han var
kommet hjem, skrev han det historiske skuespil _Maria Stuart av
Skotland_.
Før Bjørnson kom hjem, hadde Stortinget bevilget ham en digtergage paa
400 spd. om aaret. Nu slog han sig ned i Kristiania, og der var han
teaterdirektør et par aar. Denne tiden blev en haard kamptid for
Bjørnson. Han stod midt oppe i al politisk og kulturel strid. Han fandt
forholdene trykkende hjemme, og han længtet ut igjen. Begivenhetene i
1864, da Danmark maatte staa alene i ulykken, gjorde et sterkt indtryk
paa ham (se digtet: _Da Norge ikke vilde hjælpe_). Han reiste ogsaa til
Danmark og var der en tid sammen med de gamle vennene sine; han kom især
til at staa nær _grundtvigianerne_ der nede. I denne tiden skrev han sit
første nutidsstykke _De nygifte_ (1865). Han hadde ogsaa begyndt at gi
ut bøkene sine i Kjøbenhavn.
I slutten av seksti-aarene gav Bjørnson ut _Norsk Folkeblad_. Ogsaa her
hjemme kom han til at staa nær grundtvigianerne og folkehøiskolen med
_Christopher Bruun_ i spidsen. Han fik stor indflydelse i
studentverdenen, da han i 1869 blev valgt til formand i
„Studentersamfundet“. Studentene stod nu som i Wergelands og Welhavens
tid i to flokker skarpt mot hverandre.
Endda Bjørnson stod slik oppe i al strid, var det ikke saa litet han fik
digtet. Han gav ut fortællingen _Fisker-jenten_ med emnet hentet fra en
vestlandsby. I den staar den varme og sterke fædrelandssang _Jeg vil
verge mit land_. I 1870 gav Bjørnson ut et større _episk_ digt _Arnljot
Gelline_, en skildring fra overgangstiden mellem hedenskap og
kristendom. Litt senere gav han ut sit sidste sagastykke _Sigurd
Jorsalfar_ og sin sidste bondefortælling _Brudeslaatten_. I _Digte og
sange_ samlet han sine digt. Fra disse aarene har vi bl. a. _Norsk
sjømandssang_ og _Mit følge_. Til en mængde av Bjørnsons digt er der sat
melodier, baade av indenlandske og utenlandske tonekunstnere.
I førstningen av 70-aarene kom Bjørnson op i en av de kvasseste feider
han har været med i, _signalfeiden_. Bjørnson hadde skrevet at Danmark
burde forandre „signalene“ i sit forhold til Tyskland. Bjørnson fik
næsten alle sine gamle venner mot sig baade i Danmark og Norge. Al
You have read 1 text from Norwegian literature.
Next - Norsk literaturhistorie for gymnasiet, lærerskoler og høiere folkeskoler - 12