Luftseilerens Skat - 11

Total number of words is 4995
Total number of unique words is 1132
52.8 of words are in the 2000 most common words
69.6 of words are in the 5000 most common words
80.0 of words are in the 8000 most common words
Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
foruroligende lød den, og vanskelig at si hvorfra den kom.
„Torden -- kan det være det?“ spurte Dale og lyttet anspændt.
„Tror ikke det,“ svarte Longley og saa forvirret at. „Torden pleier da
altid at være avbrutt; men dette er jo uten nogen avbrytelse.“
„Det kan ikke være noget slags maskineri, ikke motorer,“ sa Dale.
„Aldeles ikke,“ erklærte Longley.
De stod stille og lyttet. Lyden var ikke egentlig sterk, men syntes at
være i luften om dem paa alle kanter. Umulig at bestemme hvorfra den
kom.
„Det ligner allikevel mest fjern torden,“ sa Sir Ralph; „men det er ikke
torden, det er jeg viss paa.“
„Vi føler lyden mer end vi hører den,“ sa Longley.
„Akkurat. Du har uttrykt det bedst,“ sa Dale raskt.
I det samme la Sir Ralph sig ned og lyttet med øret mot jorden. Han saa
alvorlig ut, saa de andre ventet spændt paa hvad han vilde si.
„Læg dere ned dere ogsaa, og lyt,“ sa han, „og si mig saa hvad dere
tror.“
Et øieblik efter reiste Longley sig. „Den lyden kommer fra fjeldets
indre,“ sa han bestemt.
„Ja, uten tvil,“ kom det fra Dale.
„Og det vil si?“ spurte Sir Ralph.
„At der foregaar noget derinde, ja. En bevægelse; og derfor følte vi
ogsaa lyden mere end vi hørte den.“
„Men hvad kan det være?“ spurte Dale.
Longley rystet paa hodet, men sa at de maatte huske at øen sikkert var
vulkansk. Sir Ralph nikket.
Lyden hørtes fremdeles, men nu litt mindre tydelig.
„Spørsmaalet er da om det er farlig; om vi kan risikere at hele øen
synker i havet,“ sa Dale.
„Eller at fjeldtoppen pludselig ramler ned over os?“ sa Sir Ralph med et
litt tvungent smil.
De lyttet igjen alle; men nu var der intet at høre. Sir Ralph vendte sig
med en temmelig irritert latter. „Nei hør her, mine venner! nu tilstaar
jeg ærlig at denne øen begynder at gjøre mig nervøs. Først alt dette
oppaa avsatsen og i hulen, uten at faa greie eller rede paa noget, og
saa dette her som pludselig stopper op før vi er kommet efter hvad
det er.“
„Aa ja, men dette er vist ikke noget at bekymre sig over,“ sa Longley
beroligende. „Dette fjeldet er vist som en konkylie, som det suser i
bestandig, hvis vi bare hører efter.“
„Ja, det er vist ingen grund til ængstelse,“ mente Dale ogsaa. „Vi
behøver ikke forlate øen i panik. Vi faar bare være litt paa vakt.“
„Skulde der bli et farlig utbrud, saa blir vi nok varslet saa i tide at
vi faar flyvemaskinen i luften. Vi faar i ethvert tilfælde løpe denne
risiko ogsaa, indtil vi har løst problemet om skatten,“ var Longleys
mening.
Da de var kommet ned til flyvemaskinen igjen, og faat mat og hvilt litt,
begyndte de paany at diskutere situationen. De vilde saa allikevel vente
til det blev litt kjøligere med igjen at gaa op paa avsatsen.
Foruten faren ved at Schultz igjen kunde komme over dem, hadde de altsaa
nu at regne med et mulig vulkansk utbrud. Efter at ha snakket frem og
tilbake, foreslog Dale at de allikevel maatte vente med at bryte op fra
øen til de hadde gravet litt mere i hulen. Sir Ralph saa fremdeles
ængstelig ut, men fulgte om aftenen de andre med hakker og spader op paa
avsatsen.
Og de grov og hakket, systematisk, hele gulvet over og i væggene. Alt
forgjæves. Ingenting kom for en dag, og med verkende armer kom de igjen
ut paa avsatsen.
Longley lyttet: „Der har vi den lyden igjen!“
Ganske rigtig. Nu hørte de alle den samme brummende, skjælvende lyd som
om morgenen.
Sir Ralph ropte ærgerlig: „Nei, jeg fordrar ikke denne øen! Den er
uhyggelig, den leker med os, spiller os det ene puds efter det andet.
Det er for skattens skyld jeg har tat dere alle med hit, og vi kan
risikere hvert øieblik noget meget værre end Schultz’ angrep. Jeg liker
ikke alt dette -- paa min ære, jeg liker det ikke!“
„Tænker De paa at forlate øen og opgi at søke mere, Sir Ralph?“ spurte
Longley rolig.
„Oprigtig talt, ja.“
Det var tusmørkt da de igjen var nede ved flyvemaskinen. „Forstaa mig nu
bare,“ sa Sir Ralph. „Skatten betyr jo ikke noget for mig, det er mere
den sportslige interesse ved denne ekspedition som har optat mig. Jeg
behøver jo ikke skatten, og vilde aldrig faldt paa at søke efter den,
hvis det ikke hadde været for at komme den skurken Schultz i forkjøpet.
Men naar vi som har „nøkkelen“, ikke kan gjøre det bedre end vi har
gjort, saa er det klart at de andre ikke kan komme nogen vei. Og da har
jeg ikke længer nogen interesse av at være her. Vi utsætter os jo for,
Gud vet hvad slags farer, ved at bli her. Et vulkansk utbrud kan komme
hvert øieblik. Kjæmpe mot mennesker og dyr, la gaa, men mot naturen
selv? Nei. Og husk at jeg har ansvaret ved at ha bragt dere alle hit.“
Sir Ralph talte meget bestemt, og var absolut for at de skulde gaa op i
flyvemaskinen straks. Men Dale og Longley vilde begge nødig at de skulde
reise før de hadde set endnu en solopgang. Da Sir Ralph fremdeles ingen
lyst hadde til at utsætte avreisen, fik Longley den heldige idé at
foreslaa opstigning i flyvemaskinen straks, men at de kunde kredse om
øen hele natten, og se solopgangen fra aeroplanet.
Dette gik Sir Ralph villig med paa. Og kort efter sang motorerne sin
søvndyssende sang, mens aeroplanet steg op mot den natlige himmel.


KAPITEL XXIV.
Hemmeligheten ved indsjøen, og en ny skuffelse.

Helt til daggry kredset flyvemaskinen i store cirkler i ro og mak
omkring øen. Ingenting av betydning hændte om natten. Øen laa der ikke
mange kilometer fra dem, og fjeldet stod som et sort taarn op i luften.
Ved det første dagslys saa de at det stod der uforandret, akkurat som
før. „Fjeldtoppen er altsaa ikke plumpet ned i sjøen endnu,“ bemerket
Dale smilende.
De fløi nu nærmere øen for at vente paa solopgangen. Og da de første
straaler saaes i horisonten, stod de allesammen paa vakt. Og denne gang
saa de alle tydelig at solen oplyste avsatsen. Intet andet laa saa
utpræget belyst som netop dette sted. Der _maatte_ altsaa være noget i
„nøkkelen“. Men alt var like mystisk; for hulen var jo tom. Hvad skulde
saa alt dette bety?
„Ja, men hør, vi gaar endnu en gang op paa avsatsen,“ sa Dale, „endda
jeg ikke aner hvad i alverden vi skal gjøre naar vi kommer dit! Men saa
faar vi da slaa fast, at om der nogen gang har været en skat der, saa er
den tat før vi kom.“
De andre nikket, og Dale lot aeroplanet gaa ned igjen omtrent til samme
sted hvor de før hadde landet. Ikke før var flyvemaskinen stanset, før
de drog opover til det gamle sted. Men for ogsaa at gi Kerr en leilighet
til at se stedet, vilde Dale denne gang bli tilbake paa flyvemaskinen.
Efterat de var kommet op paa avsatsen og hadde vist Kerr hvad det var at
se der, foreslog Tony ham at bli med op og se paa indsjøen. Imens vilde
de andre grave endda nogen hul inde i den tomme hvælvingen. Kerr la
ordentlig ivei og naadde toppen først. Tony vilde desuten først ta endnu
et snapshot fra avsatsen. Da han saa kom strævende efter, hørte han Kerr
rope der oppe: „Holder du mig for nar, Tony? Er det en spøk?“
„Hvad er spøk?“
„Dette om sjøen, vel.“
„Hvad er det med den da?“
„_Her findes ingen sjø._“
Tony stanset som han skulde være truffet av et skud. Saa stor var hans
forbauselse, at han et par minutter ikke fik et ord frem. Endelig gispet
han: „Ingen indsjø? Kerr, det maa være Dem som spøker?“
Han kom nu i vild fart op til Kerr. Efter at ha kastet et eneste blik
paa den fordypning som før hadde været fyldt med vand, sa han:
„Den _er_ forsvundet!“
Hele vandflaten var borte; der var ikke tvil om det, og fordypningen laa
der som en fugtig, tom bolle, med smaa pytter her og der i bunden, fyldt
med litt vand.
„Men den _var_ her igaar!“ ropte Tony, og vilde næsten ikke tro sine
egne øine.
Kerr saa paa den tomme sjøen, saa paa Tony, og blunket fult: „Men den
kan ikke ha tørret ind, kan den vel?“
„Nei, men _hvor_ er det blit av den,“ skrek gutten op med hele ansigtet
som et eneste forfærdet spørsmaalstegn.
„Det skulde jeg si dig, hvis jeg bare visste det,“ svarte Kerr. „Men
hvad det saa er hændt, saa nytter det ikke at vi to blir staaende her og
glane. Løp ned og fortæl de andre dette. Imens vil jeg forsigtig se mig
om litt her.“
Tony styrtet i vildeste fart nedover. Alt hvad han kunde gjøre da han
naadde frem, var at peke opover og si: „Sjøen er borte -- forsvundet!“
Da Sir Ralph og Longley hadde kastet et blik paa hans forstyrrede
ansigt, kastet de hakkerne uten at si et ord og sprang opover med Jack i
hælene paa sig, mens stakkars Tony kom strævende efter.
Da de andre fik se hvad Kerr og Tony hadde set, blev de staaende aldeles
maalløse.
Longley var den første som fik fatningen igjen: „Dette tænker jeg
opklarer mysteriet med den underlige lyd inde i fjeldet, Sir Ralph.“
„Hvordan? Jeg er ikke ganske med, De mener --?“
„At den lyden vi hørte, var vand som sildret og fløt gjennem fjeldet.“
Sir Ralph stod en stund og tænkte. „Men hvad er det som har gjort at
vandet er rendt bort? Der maa være en grund, og efter al sandsynlighet
har det været en vulkansk uro inde i fjeldet.“
Longley smilte litt forlegent: „Jeg har opgjort mig en teori om grunden
til at indsjøen er tømt; men jeg har ikke lyst til at komme frem med den
endnu. La os --“ Han blev avbrutt ved at Kerr ropte og vinket til dem.
Han var gaat et stykke over sjøbunden, idet han forsigtig hadde set sig
for.
Sir Ralph vilde øieblikkelig springe ut til ham, men stanset, og spurte
Longley om han trodde det kunde være nogen risiko ved at gaa der.
„Nei, jeg tror ikke paa teorien om vulkanen,“ svarte han, „og haaber
snart at vise Dem hvorfor.“
Sir Ralph smilte litt usikkert. „Naa ja, hvis De har en anden forklaring
som ikke har noget med vulkan at gjøre, saa har De min oprigtige
beundring. La os gaa videre.“
Med Jack og Tony like i hælene paa sig gik de ned i fordypningen.
Nedstigningen var baade brat og glat; men da de hadde naadd bunden, var
den forholdsvis jevn, og bestod av en skifergraa substans, som for det
meste var haard og fast, men som av og til var litt bløt og efterlot
fugtige spor efter deres fottrin. Kerr hadde vendt om for at møte dem.
„Det er ikke let at opgjøre sig nogen mening om dette,“ sa han. „Men her
er ingen tegn til nogen slags revne i jorden.“
„Nei -- men vent nu bare; Longley har sin teori færdig, han,“ sa Sir
Ralph og saa fult bortover mot Longley. Da Kerr saa spørgende paa ham,
svarte han, at det hadde han ikke netop sagt; men han vilde nu undersøke
noget han var kommet til at tænke paa.
De andre fulgte nysgjerrig efter ham, mens han strævet fremover mellem
alle pytterne og hadde øinene med sig til alle kanter. De gik til de var
omtrent midt i fordypningen. Der hævet bunden sig pludselig nogen fot i
høiden og dannet en runding.
„Det er vel en liten dam deroppe,“ mente Tony.
„Vær ikke saa sikker paa det,“ svarte Longley.
„Hvad mener De?“
Men før Longley kunde svare, sprang Jack derop og saa ned i en hulning.
„Hør her!“ ropte han, „her er et stort, firkantet hul!“
I næste øieblik var de andre kommet efter og stirret ned i hullet. Det
skraanet fra alle sider nedover mot midten, og der var en gapende
aapning som syntes at være bundløs. Ingen sa et ord. Men alle saa meget
spændt ut. Det var tydelig at de tænkte sig skatten gjemt her.
De lot sig forsigtig glide ned henimot aapningen. Men her var det meget
glat -- end om de skulde snuble og falde ned i hullet!
Sir Ralph var i spidsen og bad gutterne holde sig tæt efter; men da han
hadde gaat nogen skridt, ropte han paa Longley: „Kunde det være mulig at
der var tynd „is“ under her som ikke bar os?“
„Hvis denne aapning hadde været naturlig, saa kunde der vel været fare
for det. Men det tror jeg ikke. Hvis min teori er rigtig, er den
kunstig, og da er grunden her fast. Men siden det er mig som har fremsat
denne teori, pligter jeg at gaa i spidsen!“ Og det gjorde han. De andre
fulgte efter. Kerr mente ogsaa at aapningen var kunstig gravet ut,
altsaa. Sir Ralph begyndte ogsaa at tro det. „Og nu begynder jeg at faa
en tæft av Longleys teori,“ sa han. Longley smilte og sa at de maatte
vel faa lov til at pumpe ham nu da. Han forklarte: „Jeg saa virkelig
straks at sjøen maatte være tømt gjennem en kunstig aapning. Men jeg
spurte mig ogsaa om hvordan det vel kunde være gaat for sig. Saa husket
jeg hvor forvirret vi var blit ved den tomme hulen. Og saa var det
inspirationen kom over mig.“
De andre saa spændt paa ham.
„Jeg tror at da vi sprængte den træstammen ind i aapningen til hulen,
traf vi paa en eller anden skjult mekanisme, som gjorde at en anden lem
som laa over dette hullet her, faldt ned, og at saa vandet i indsjøen
randt ut gjennem det.“
„Som naar man tar tappen ut av et badekar?“ foreslog Kerr.
„Netop.“
„Saa maa den tomme hulen bare ha været noget til at narre os med,“ sa
Sir Ralph; „nok et puds av gamle Granit-Girdlestone.“
Men nu kunde ikke Jack styre sig længer: „Mener dere altsaa at skatten
er i det hullet her?“
„Skulde ikke bli forundret om saa var,“ nikket Longley.
Sir Ralph lo og spurte om nogen hadde en elektrisk lygt med nu. Joda,
Kerr hadde været saa forsynlig.
Sir Ralph tok lygten og krøp paa knærne henimot aapningen. Nogen meter
fra den la han sig flat ned og lyste nedi hullet.
De andre ventet saa taalmodig de kunde paa hvad Sir Ralph vilde melde.
Var skatten der? Ikke en lyd kom det fra ham. Han bare flyttet lygten
fra den ene haand til den anden.
„Naada?“ spurte Longley litt skarpere end han pleiet.
Endelig kom der et svar: „Dette er ikke noget hul, men en stor hule, som
jeg ikke ser bund eller vægger paa. Men se selv. Grunden er fast nok
her.“
Alle fire la sig ned og stirret ned i hulen. Ingenting at se. Longley
tok lygten, lyste og undersøkte paa alle sider.
„Dette fjeldet er hult som en tromme.“
„Ventet De at det skulde være slik?“ spurte Jack.
„Aldeles ikke. Nu er jo problemet om skatten blit haabløsere end
nogensinde.“
„La os kaste en sten ned,“ foreslog Sir Ralph.
De lyttet intenst, det syntes en evighet, men det varte virkelig flere
sekunder før de endelig hørte stenen falde plaskende mot noget.
„For en rædsom dybde!“ hvisket Jack forfærdet.
„Vand i bunden ogsaa,“ sa Kerr, „flere hundrede fot ned.“
„Hvad _skal_ det være til at gjemme en skat paa et _slikt_ sted,“ sa Sir
Ralph aldeles opgit. „Om vi nu hadde et rep --“ begyndte han.
„Vilde ikke hjælpe stort. Luften dernede vilde dræpe den som vaaget at
la sig fire ned,“ forsikret Longley. „Vi kunde jo prøve med et tændt lys
først. Men jeg er temmelig sikker paa at den luften er umulig at
puste i.“
„_Aa -- vi faar aldrig skatten ut!_“ sukket Sir Ralph. „Det er bedst vi
ser sandheten i øinene.“


KAPITEL XXV.
Longley har igjen en teori.

Der faldt stilhet over dem alle. Overraskelse paa overraskelse hele
tiden siden de kom til øen. De kunde ikke andet end føle sig mismodige
allesammen.
„Men la os allikevel prøve med det lyset,“ sa Sir Ralph, „for da ialfald
at foreta os noget.“
Kerr var straks villig til at gaa ned til flyvemaskinen og hente hvad de
behøvde, men sendte Dale op igjen med det. Forpustet og sved kom han op
til de andre og tok frem et lys, fyrstikker, snorer og en
aluminiumsskaal som Kerr hadde boret nogen huller i. „Og saa tok jeg
allikevel et rep med, om det skulde behøves,“ sa han.
Derpaa blev snoren stukket ind gjennem hullerne i skaalen, lyset sat i
den, og sænket ned i dypet. Fot for fot sank det; saa begyndte flammen
at blafre og gaa ut. Tre ganger gjorde de forsøket med samme resultat.
Altsaa, luften der nede var ikke til at puste i. Hvilket vilde si, at om
skatten var der, var den ikke til at faa op.
„Noget saa umulig!“ ropte Dale. „Men hvilket menneske ved sine fulde fem
vilde finde paa at arrangere noget slikt?“
„Kanske gamle Granit-Girdlestone var aldeles sindssvak,“ sa Sir Ralph
tankefuld.
„Nei, det er utelukket,“ forsikret Longley.
„Men hvad er saa løsningen paa gaaden?“ spurte Sir Ralph utaalmodig.
De snakket frem og tilbake om dykkerhjelmer og alle slags hjælpemidler
som de ikke kunde skaffe.
Longley gik op og ned og spaserte, mens han mekanisk begyndte at stoppe
pipen sin og tænde den omhyggelig. Det var tydelig at hjernen imidlertid
arbeidet med noget. Han kom bort til de andre igjen. „Hvis Deres stamfar
ikke var sindssvak, Sir Ralph, saa er der nu bare én forklaring paa alt
dette som er mulig, d.v.s. hvis ikke alt dette om skatten er en myte.“
„Kan vi saa faa høre din forklaring?“ spurte Dale.
„Ja, og det skal være snart gjort. Men først maa jeg vite hvor avsatsen
og den tomme hule ligger i retning fra denne aapningen her.“
Sir Ralph tilbød at gaa over sjøbunden, faa øie paa avsatsen og saa gaa
ut til randen av fjeldet like over den. Han tok Jack med og gik. Dale
vendte sig mot Longley.
„Hvad vil du saa?“
„Jeg vil finde en ny aapning.“
„Aa naa -- ja det gjør det hele soleklart for mig!“ sa Dale ironisk.
„Vent nu bare. Det tar ikke lang tid før vi faar vite om det er noget i
det jeg har tænkt ut nu.“
Longley holdt øie med de to som var gaat, og fik snart se Sir Ralph
vifte.
Der var altsaa avsatsen. Longley gik ned til den jevne sjøbund nedenfor
dem, og gik saa langt at hullet de hadde forlatt, laa bent mellem ham og
Sir Ralph. Dale og Tony saa forbauset paa ham.
„Kom nu!“ sa Longley. Han hørtes rigtig oplagt. Saa vendte han om og gik
fra aapningen i hulen, idet han stanset hver gang han hadde gaat nogen
meter, for at kaste et blik bortover til Sir Ralph, som fremdeles stod
paa samme sted.
„Aner ikke hvad du vil, men det er vel bedst at være med,“ sa Dale og
gik med. Men Longley var aldeles optat av sit, saa frem og tilbake og
til siderne, idet han gik.
Tony som løp nogen skridt foran Dale, hoppet op paa et klippestykke og
ropte: „Se her, Dale!“ Dale saa, og vendte sig fort: „Hør Longley, gamle
ven, her _er_ et hul igjen!“
Hverken Dale eller Tony var noget videre forbauset eller optat av det
hullet; men Longley vendte sig lynsnart med et spændt uttryk og formelig
gnistrende øine. Uten at si et ord, styrtet han tilbake til dem.
Der var ingen tvil om det, nei. Der var et hul, firkantet likesom den
forrige aapning, men meget mindre.
Longley la sig ned saa lang han var, rev den elektriske lygt op av
lommen og lyste ned i det. De andre kom efter og la sig ogsaa ned ved
hullet.
„Er det bunden jeg ser der?“ spurte Dale.
„Ja, det er,“ svarte Longley og hadde vanskelig for at beherske sin
iver. „Det er ikke mer end ti fot dypt her. Og se!“ han svinget lygten
om der nede. „Der ser du væggene. Det er et litet firkantet rum.“
„Og der ligger noget dernede!“ ropte Tony. „Kan dere ikke se, noget
firkantet, flatt!“
„Ved Jupiter! Jeg ser det jeg ogsaa, like under os!“ ropte Dale.
Longley vendte lygten ret ned: „Det er den stenlemmen som passer til det
hullet vi ser gjennem.“
„Er der ikke smaa mindre huller i gulvet like ved den?“ spurte Tony.
„Ganske rigtig. Gjennem dem har vandet sildret ned. Har du nu et rep,
Dale?“
„Ja, men det er ved det andre hullet.“
„Vilde du hente det? Og du Tony, løp til din far og bed ham komme hit.“
Dale hoppet op. „Hvad vil du saa gjøre?“
„Gaa ned her. Jeg kunde jo bare hænge mig ut over kanten og la mig gli
ned; men jeg tør ikke stole paa at bunden er sikker. Derfor vil jeg ha
et rep under armene. Hvem vet -- det kan være en lokkefugl bare dette
ogsaa, likesom den første hulen. Men vi faar da se.“
Dale skyndte sig efter repet. Longley gjorde en løkke og fik det under
armene. Han holdt netop paa med det, da Sir Ralph og gutterne kom
stormende.
„Gi Dale en haand, Sir Ralph,“ sa Longley; „siden skal jeg forklare mig,
hvis der da er noget at forklare.“
Sir Ralph adlød, men saa høist forbauset ut.
Longley dinglet i tauget, og om et øieblik ropte han: „Holdt!“ De hørte
ham stampe paa bunden der nede. „Gulvet er all right!“
Alle la sig ned og saa ned i hulen, hvor Longleys lygt blafret frem og
tilbake.
„Den er kunstig denne hulen ogsaa,“ ropte han op. „Alt tyder paa det.
I gulvet er der en mængde huller som maa være boret.“
„Noget andet at se?“
„Vent litt.“ Stilhet en stund. De hørte bare en svak lyd naar han gik om
der nede. Nu stod han i en av krokene. Lysstraalen blev der, længe.
„Her er en fordypning i gulvet!“
Stemmen lød utydelig, fordi han stod bøiet.
Endnu et øiebliks taushet. Saa kom det:
„Der ligger noget nede i den -- et skrin, ser det ut til.“


KAPITEL XXVI.
Blyskrinet.

De deroppe stod og holdt pusten av bare spænding -- der hørte de
Longleys stemme igjen: „Det _er_ et skrin, et flatt, langt skrin.“
Sir Ralph var den første som fik mælet igjen: „Ser det ut som det har
været aapnet?“
Igjen en pause som tok ordentlig paa nerverne.
„Nei. Det er ombundet med jernbaand, og har ikke været rørt.“
„Kan du faa tauget om det?“ spurte Dale.
De saa lyset bevæge sig endda lavere nede. Longley laa paa knæ nu. Saa
reiste han sig. „Jeg løsner tauget under armene mine,“ forklarte han.
„Det ser ut til at være plads til at faa tauget under de baandene som er
om skrinet. Jeg ser ingen haandtak.“
Igjen saa de lysstraalen fra lygten flytte sig. „Saa, nu er tauget under
baandene. Træk langsomt, saa vil jeg prøve at lempe det ut av
fordypningen.“
Sir Ralph og Dale drog i tauget; men ingen ting gav efter.
Dale ropte ned: „Hvad er i veien? Det flytter sig jo ikke?“
„Men det er ikke fæstet i noget,“ svarte Longley. „Det er bare mægtig
tungt, som bly. Kan dere ikke ta bedre i?“
„Skal forsøke.“ Nu hjalp gutterne ogsaa til. De trak saa tauget blev
aldeles stramt og tyndt. Tilsidst hørte de en ramlende lyd.
„Saa, nu er det løst,“ ropte Longley. „Faa det saa over gulvet.“
Skrapende og knakende blev skrinet trukket til de hadde det like under
aapningen.
„Hold bare tauget stramt! Nu kommer jeg op og hjælper til. Dere vil
aldrig faa det op alene.“
Longley kom klatrende op. „Det der er ordentlig tungt! Først vil vi se
at faa det op et stykke, og naar det saa er nær randen, vil jeg læne mig
utover og se at faa svinget det litt. Har vi hakker her? Vi vil behøve
dem til at faa jernbaandene over med.“
Gutterne sprang ned til avsatsen for at hente hakkerne.
Imidlertid trak de tre av alle livsens kræfter i tauget. Ganske langsomt
kom skrinet opover, fot for fot, indtil de kjendte det støte mot kanten
av hullet.
„Hold det der nu!“ ropte Longley og slap sit tak for at bøie sig ut
over. Kommanderte saa videre: „Slak tauget et par tommer! Saa arbeider
vi alle paa én gang; jeg vil se at faa det over paa siden. Naa -- en,
to, tre!“
Med mange slags rare lyd, idet skrinet gnisset over mot stenene, blev
det pludselig synlig, og veltet overende i solskinnet like ved deres
føtter.
„Ved Jupiter!“ næsten hvæste Dale og gav sig til at stirre paa skrinet.
Ganske almindelig saa det ut. Et tungt, mørkfarvet skrin, massivt,
omtrent tre fot langt, og kanske et par i bredden, og to brede jernbaand
om det.
Longley banket paa det. „Det _er_ av bly. Og baandene av jern, klinket
fast i skrinet.“
Men nu kom gutterne trampende i fuld fart med hakkerne. Først fik de
jernbaandene over. Saa brøt og strævet de til naglerne var ute.
„Saa var det lokket!“ sa Sir Ralph. Men heller ikke det var let at faa
op. Longley følte frem og tilbake med en pennekniv for at finde
aapningen. Endelig fandt de den, og fik hakken sprængt ind, saa lokket
tilslut sprang op med et smeld.
Ingen sa et ord. Men alle hoder var bøiet over skrinet. Intet andet var
at se end en blyplate som laa øverst.
„Vel for at beskytte det som er under,“ mente Longley, og fik
hakkespidsen ind og lettet platen op.
Han fór et skridt tilbake. Solen kastet en straale ned i skrinet. Et hav
av farver glitret imot dem.
„Ved Jupiter!“ hvisket Dale hæst.
Med et puf av hakken fik Sir Ralph vippet blyplaten helt væk. Og nu
danset solstraalerne bortover en vældig masse av ædelstener, tæt
sammenpakket i skrinet. Der var utallige uslepne diamanter med en uklar,
gulagtig farve, og andre slepne stener med straalende glans laa om
hverandre i umaadelige masser. Deilige blaa, gjennemsigtige safirer laa
og kappedes i skjønhet med de herligste, dyprøde rubiner.
Synet var slik at det aldeles overvældet dem alle og gjorde dem
maalløse. De simpelthen bare stod og maapet.
Sir Ralph grep halvt mekanisk ned i haugen og tok op en haandfuld
ædelstener. De formelig lynte i solskinnet. Næsten likesaa mekanisk
spurte han:
„Hvad tror Dere alt dette er værd?“
Longley brøt fortryllelsen ved at si: „Her paa denne øde ø --
_ingenting_. Men ute i verden, hundreder, tusener pund sterling.“
De stod stille en stund igjen, fortapt i beskuelsen. Saa vendte Dale sig
mot Longley: „Men si mig nu, gamle ven, _hvordan_ fandt du ut av dette?“
Longley famlet i lommen efter pipen. Nu kunde han ikke undvære den
længer.
„Det er ganske liketil hvordan jeg fandt det ut. Men gamle
Granit-Girdlestone maa ha tilbragt adskillig tid her paa øen. Først
grave dette rummet her til at gjemme skatten i, saa faa istand en
kunstig sjø i fjeldfordypningen ved at stoppe for det naturlige lufthul
i midten av det. Og saa en mekanisme med nogen stænger som løsnet de
stener som bedækket bunden av sjøen, naar den lemmen paa avsatsen blev
svinget rundt. En sindrig opfindelse, som jeg skulde hat lyst at studere
nøiere. Man kunde jo ha holdt paa her i aarhundreder og gravet hele øen
op, uten at finde nogen verdens ting.“
Men her faldt Jack triumferende ind: „Saa _var_ altsaa det at jeg saa
avsatsen, det første trin til at finde skatten?“
„Uten tvil,“ forsikret Longley.
„Og saa faar du altsaa den motorcykkelen?“ sa Dale.
Jack nikket ivrig.
„Jeg tror næsten vi faar raad til at gi ham den nu,“ sa Sir Ralph tørt.
„Men saa til forretninger igjen,“ sa Dale. „Vi maa faa dette skrinet ned
til stranden med en viss fart, og saa komme avsted. Longley skulde ha
ovationer fra os alle, naturligvis, for uten ham hadde vi ikke hat
juvelskrinet. Men -- vi har vor ven Schultz at tænke paa. Sæt om vi
hadde ham her nu?“
„Enig med Dale,“ sa Sir Ralph, „men jeg maa gjøre Longley endda et
spørsmaal. Hvorfor vilde De ha avsatsens beliggenhet i forhold til
hullet deroppe?“
„Jeg følte mig aldeles viss paa at skatten maatte være et sted her, og
naar den ikke _kunde_ være i den første fordypningen vi fandt, fordi
ingen var istand til at komme derned, saa maatte der være et andet hul
hvor skatten var gjemt. Og jeg vilde ha retningen fra avsatsen, fordi
jeg skjønte at noget derfra stod i forbindelse med indsjøen, nogen
underjordiske stænger eller lignende, som da rimeligvis gik i ret linje.
Og denne formodning var altsaa rigtig og hjalp mig frem. Det er det
hele.“
Sir Ralph gav ham haanden uten først at si et ord. Men da Longley
smilende gjengjældte hans haandtryk, sa han: „Vi skylder Dem at vi har
fundet skatten -- absolut. Men da her ikke er tid eller sted til at
holde taler, saa ta bare foreløbig min tak. Og saa ned til
flyvemaskinen.“
Vel en time senere laa juvelskrinet sikkert forut i aeroplanet, og
selskapet indtok, trætte men feststemte, et hurtig maaltid før de skulde
ta fat paa sine 3800 engelske mil fra øen og hjem til England.


KAPITEL XXVII.
Hvad Tony fik øie paa. Og et kapløp som gjaldt livet.

De hadde spist og sat og hvilte litt efterpaa. Kerr skulde jo ogsaa faa
høre om de sidste meriter oppe paa fjeldet.
„Fem minutter tilstaaes -- ikke mer,“ sa Sir Ralph. „Da maa vi avsted.
Tony, gi mig cigarkassen.“
De røkte og passiarte en stund, men da Sir Ralph sa at han ikke kunde
føle sig tryg før de var i luften igjen, reiste de sig alle for at gjøre
sig istand til avreisen.
You have read 1 text from Norwegian literature.
Next - Luftseilerens Skat - 12
  • Parts
  • Luftseilerens Skat - 01
    Total number of words is 4710
    Total number of unique words is 1452
    45.2 of words are in the 2000 most common words
    63.1 of words are in the 5000 most common words
    72.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Luftseilerens Skat - 02
    Total number of words is 4984
    Total number of unique words is 1276
    52.3 of words are in the 2000 most common words
    71.3 of words are in the 5000 most common words
    80.6 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Luftseilerens Skat - 03
    Total number of words is 4832
    Total number of unique words is 1243
    50.5 of words are in the 2000 most common words
    68.4 of words are in the 5000 most common words
    77.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Luftseilerens Skat - 04
    Total number of words is 4854
    Total number of unique words is 1216
    48.2 of words are in the 2000 most common words
    66.6 of words are in the 5000 most common words
    75.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Luftseilerens Skat - 05
    Total number of words is 4865
    Total number of unique words is 1273
    49.8 of words are in the 2000 most common words
    68.0 of words are in the 5000 most common words
    77.5 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Luftseilerens Skat - 06
    Total number of words is 4924
    Total number of unique words is 1292
    51.3 of words are in the 2000 most common words
    68.9 of words are in the 5000 most common words
    77.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Luftseilerens Skat - 07
    Total number of words is 4924
    Total number of unique words is 1276
    48.1 of words are in the 2000 most common words
    67.4 of words are in the 5000 most common words
    78.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Luftseilerens Skat - 08
    Total number of words is 4869
    Total number of unique words is 1307
    48.9 of words are in the 2000 most common words
    68.1 of words are in the 5000 most common words
    77.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Luftseilerens Skat - 09
    Total number of words is 4871
    Total number of unique words is 1257
    49.7 of words are in the 2000 most common words
    68.4 of words are in the 5000 most common words
    77.4 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Luftseilerens Skat - 10
    Total number of words is 4981
    Total number of unique words is 1187
    51.9 of words are in the 2000 most common words
    70.4 of words are in the 5000 most common words
    78.5 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Luftseilerens Skat - 11
    Total number of words is 4995
    Total number of unique words is 1132
    52.8 of words are in the 2000 most common words
    69.6 of words are in the 5000 most common words
    80.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Luftseilerens Skat - 12
    Total number of words is 2775
    Total number of unique words is 883
    54.5 of words are in the 2000 most common words
    72.6 of words are in the 5000 most common words
    80.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.