Jenny: Roman - 18

Total number of words is 5459
Total number of unique words is 1202
53.4 of words are in the 2000 most common words
68.9 of words are in the 5000 most common words
76.0 of words are in the 8000 most common words
Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
«Der er et vers,» sa han sagte. «Rosetti -- han er nemlig meget bedre
digter end maler da --
Was _that_ the landmark? What, -- the foolish well
Whose wave, low down, I did not stoop to drink
But sat and flung the pebbles from its brink
In sport to send its imaged skies pell-mell.

(And mine own image, had I noted well!) --
Was that my point of turning? -- I had thought
The stations of my course should raise unsought,
As altarstone or ensigned citadel.

But lo! The path is missed, I must go back,
And thirst to drink when next I reach the spring
Which once I stained, which since may have grown black.
Yet though no light be left nor bird now sing
As here I turn, I'll thank God, hastening,
That the same goal is still on the same track.

Jenny svarte ikke.
«That the same goal is still on the same track,» gjentog Gunnar.
«Tror du,» spurte Jenny, «at det er saa let at finde tilbake til det maalet
--»
«Nei. Men maa man ikke?» sa han næsten barnslig.
«Hvadfor et maal hadde jeg forresten,» sa hun pludselig heftig. «Jeg vilde
leve, saa jeg aldrig behøvet at skamme mig, hverken som menneske eller som
kunstner. Aldrig gjøre en ting, som jeg selv tvilte paa var rigtig.
Retskaffen vilde jeg være og fast og god og aldrig ha et andet menneskes
smerte paa min samvittighet --. Og hvad var saa hele den forbrydelse, som
var begyndelsen -- det som alt det andet kom av --. At jeg længtes efter
kjærlighet, uten der var en bestemt mand, jeg længtes efter? Var det saa
rart? At jeg saa gjerne vilde tro, da Helge kom, at han var den, jeg hadde
længtes efter? Saa jeg tilslut trodde det virkelig? Det var jo begyndelsen,
som det andet fulgte av --. Gunnar -- jeg _har_ trodd det -- at jeg skulde
kunnet gjøre dem lykkelige -- og bare vondt gjorde jeg --.»
Hun hadde reist sig og drev op og ned paa gulvet:
«Tror du den kilden, du snakker om -- tror du den nogengang blir ren og
klar igjen for en som vet, hun selv har grumset den op? Tror du, jeg har
lettere for at resignere nu? -- Jeg længtes efter det, som alle piker
længtes efter. -- Og jeg længes nu -- efter det samme. Bare at jeg vet, nu
har jeg en fortid bak mig som gjør, at jeg kan ikke ta mot den eneste
lykke, jeg bryr mig om -- for den skulde være frisk og sund og ren -- og
det er jeg ikke noget av nu mere --. Jeg skal bli ved at slæpe paa
længsler, som jeg vet er umulige -- mit liv skal det altsaa bety -- det som
jeg har oplevet disse sidste aarene --.»
«Jenny,» Gunnar reiste sig ogsaa. «Jeg sier allikevel, det kommer an paa
dig selv -- for det _maa_ være slik. Om du vil, at disse minderne skal
ødelægge dig. Eller om du vil ta dem som en lærepenge -- saa grusomt haardt
det høres --. At det maal, du hadde før dengang, mener jeg, var det rigtige
-- for dig.»
«Kan du da ikke skjønne, det er umulig, gut. Det er sunket ned i mig som en
syre -- det æter op det som var mit væsen engang -- jeg føler selv, at jeg
smuldrer op indvendig. -- Aa. -- Og jeg vil ikke, jeg vil ikke --. Og jeg
faar lyst til -- jeg vet ikke --. Faa alle tankerne til at holde op. Dø --.
Eller leve -- noget vanvittig, avskylig, -- gaa tilbunds i en elendighet,
som er endda dypere end denne --. La mig traakke ned i sølen saa grundig,
at jeg vet, efter dette er slutten --. Eller --» hun talte lavt og vildt,
som i kvalte skrik -- «hive mig under et jernbanetog -- vite i de sidste
sekunder, at nu -- nu straks -- er hele min krop, nerver og hjerte og
hjerne -- altsammen -- maset til en eneste skjælvende, blodig klump --.»
«Jenny!» Han skrek i. Han var blit hvit i ansigtet. Og han hvisket
besværlig: «Jeg orker ikke at høre _dig_ snakke slik.»
«Jeg er hysterisk,» sa hun beroligende. Men hun gik allikevel bort til
kroken, hvor hendes lærreder stod, og hun næsten hev dem bortover langs
væggen med billederne frem:
«Man kan da ikke gaa omkring og leve for at gjøre noget slikt --. Kline
oljefarver paa lærred -- du ser jo, det blir ikke andet nu -- døde
malingsklatter. Du store gud, du har da set, hvor jeg arbeidet de første
maanederne -- som en slave -- jeg _kan_ jo ikke male engang længer --.»
Heggen saa paa billederne. Det var allikevel, som han kjendte fast grund
under foten igjen.
«Du maa gjerne si din oprigtige mening om det -- svineriet der,» sa hun
utfordrende.
«Ja det er ikke rare greierne -- det skal jeg gjerne indrømme.» Han stod
med hænderne i bukselommerne og saa paa. «Men _det_, det er da noget som
kan hænde enhver av os -- perioder, da vi ikke kan. For den saks skyld --
du burde vite, synes jeg, at det maa være noget forbigaaende -- for dig.
Jeg tror ikke paa, at man kan tape sit talent, om man har været aldrig saa
ulykkelig ellers --.
Du har jo forresten været borte fra dit arbeide aldrig saa længe --. Man
maa jo da først arbeide sig op igjen, faa tilbake herredømmet over
virkemidlerne, kan du vel vite. -- Bare modelstudiet da jente -- det er vel
tre aar snart siden du har tegnet en akt. -- Man gjør ikke slikt ustraffet,
det vet jeg da fra mig selv --.»
Han gik bort til hylden og rotet mellem Jennys gamle skissebøker:
«Bare tænk paa, hvordan du arbeidet dig op i Paris -- jeg skal faa lov at
vise dig --.»
«Nei nei -- ikke den,» sa Jenny fort og rakte haanden ut efter boken.
Heggen blev staaende med den sammenklappet og saa forbauset paa hende. Saa
vendte hun ansigtet bort:
«Ja du kan forresten gjerne se --. Jeg forsøkte bare at tegne gutten en dag
--.»
Heggen bladet langsomt. Jenny hadde sat sig i sofaen som før. Han saa en
stund paa de smaa blyanttegninger av det sovende spædbarn. Saa la han
varsomt boken fra sig.
«Det var nok synd, du skulde miste den lille gutten din --,» sa han sagte.
«Ja --.
-- Hadde han levet, saa hadde jo alt det andet været likegyldig, forstaar
du. -- Du snakker om vilje -- men ens vilje kan ikke holde liv -- i ens
barn -- og da saa --.
Og jeg orker ikke forsøke at bli til noget mere, Gunnar, for jeg syntes,
det var det eneste jeg dudde til -- og brød mig om -- være min lille guts
mor. Ja ham kunde jeg elske. Kanske jeg er egoist i bund og grund, for
hvergang jeg forsøkte at elske de andre, saa var mit eget jeg som en mur
imellem os. -- Men gutten var min, han --. Hadde jeg hat ham, da kunde jeg
arbeidet -- aa hvor jeg skulde arbeidet --.
Jeg la planer. -- Jeg tænkte paa det nu i høst, jeg reiste nedover -- jeg
hadde jo bestemt at bo i Bayern med ham isommer. Jeg var ræd, sjøluften
deroppe skulde være for skarp for ham --. Han skulde ligget i vognen sin og
sovet under epletrærne -- og jeg skulde arbeidet. Forstaar du, jeg vet ikke
et sted i verden, hvor jeg kan reise hen, som jeg ikke har drømt om at
komme med gutten. Der findes ikke det i verden, som jeg vet av godt eller
vakkert, som jeg ikke har tænkt, mens jeg hadde ham, at han skulde lære og
han skulde se. Jeg eier ikke en ting, som ikke var hans og -- det røde
plædet mit brukte jeg at tulle ham ind i --. Den sorte kjolen, du maler mig
i, fik jeg sydd i Warnemünde, da jeg var kommet op -- jeg tok den façonen
for at det skulde være letvint med at lægge ham til --. Der er flekker indi
foret av melk --.
Jeg kan ikke arbeide, for jeg er besat av ham. Jeg længes efter ham slik,
at jeg er liksom lammet. -- Om natten tuller jeg hodeputen min sammen og
tar den i armen og sutrer paa lillegut. -- Jeg kalder paa ham og snakker
til ham, naar jeg er alene --. Jeg vilde malt ham, saa jeg kunde hat
billeder av ham fra alle aldre --. Nu hadde han straks været et aar tænk --
hat tænder og kunnet krabbe -- reist sig op kanske og gaat litt. Hver
maaned, hver dag saa tænker jeg, nu hadde han været saa og saa gammel --
undres, hvordan han hadde set ut. -- Alle kjærringerne, som gaar med en
bambino paa armen -- alle ungerne, jeg ser paa gaten, saa tænker jeg,
hvordan min hadde set ut, naar han var saa stor --.»
Hun tidde litt. Heggen sat stille, fremoverlutet.
«Jeg tænkte ikke det var slik, Jenny,» sa han sagte og hæst. «Jeg forstod
nok, det var vondt. Men jeg tænkte jo -- paa en maate -- det var bedst --
slik. Hadde jeg skjønt, hvordan det var, saa hadde jeg jo reist op til dig
--.»
Hun svarte ikke -- blev ved med sit:
«Og saa døde han -- saa bitte, bitte liten stakkar. Det er jo bare egoisme
av mig, at jeg ikke under ham det -- at dø, inden han var begyndt at
skjønne den aller mindste smule. Han kunde bare titte efter lyset -- og
skrike naar han trængte byttes paa eller var sulten. Og han jafset likegodt
efter kindet mit som efter brystet --. Han kjendte mig ikke endda -- ikke
ordentlig ialfald. Der var vel begyndt at vaagne nogen smaa glimt av
bevissthet inde i det vesle hodet hans -- men tænk paa det, at han aldrig
har visst, at jeg var hans mor --.
Ikkeno navn har han hat, stakkars, andet end mors lillegut. Ikkeno minde
har jeg om ham uten saanne rent legemlige --,» hun løftet hænderne, som hun
tok barnet ind til sig. Saa faldt de dødt og tomt ned paa bordet.
«Den første fornemmelsen, da jeg rørte ved ham, kjendte hans hud mot min.
Den var saa myk, litt fugtig -- som noget indvendig --, luften hadde jo
neppe rørt ved den endda, skjønner du. Det er saan, at jeg tror, man vil
synes et nyfødt barn er ækkelt at komme nær, naar det ikke er ens eget kjød
og blod --. Og øinene hans -- de hadde ikke ordentlig farve endda -- de var
mørke -- jeg tror, de hadde blit graablaa forresten. De er saa rare, saanne
smaabarns øine -- mystiske, hadde jeg nær sagt. -- Og det vesle hodet hans
-- naar han laa og fik bryst hos mig og klemte næsetippen sin flat og det
banket oppe i den der fontanellen, og det tynde, dunete haaret -- han hadde
noksaa meget haar, da han blev født -- mørkt --. Jeg syntes, han var deilig
jeg.
Aa hele den vesle skrotten hans. Jeg tænker jo aldrig paa andet. Jeg kan
kjende den i hænderne mine. Siderne var saa runde -- han var tykkest paa
midten, ser du --. Og enden hans var saa komisk klemt sammen, litt spids --
jeg syntes naturligvis det var yndig det ogsaa. Aaja, hvor jeg syntes han
var søt, den lille ungen min --.
Og saa døde han. -- Jeg hadde glædet mig saa til alt det, som skulde komme,
saa jeg syntes næsten ikke, jeg hadde faat lagt merke nok til alt som var,
den tiden jeg hadde ham -- eller kysset ham nok, eller set nok paa ham --
endda jeg gjorde jo ikke andet de ukerne --.
Og saa var der bare savnet igjen -- du _kan_ ikke forstaa, hvordan det
kjendtes. Det var som hele min krop verket av savn efter ham. -- Jeg fik
betændelse i brystet, og smerten og feberen kjendtes som bare savnet, der
slog ut. -- Jeg savnet ham i armene og mellem hænderne og mot kindet --. Et
par ganger i de sidste ukerne lukket han haanden om fingeren min, naar jeg
stak den ned til ham. -- Engang hadde han faat fat av sig selv paa noget av
haaret mit, som var glidd ut --. De søte, søte smaa hænderne hans --.»
Hun la sig fremover bordet -- hulket lavt og voldsomt, saa hun skalv.
Gunnar hadde reist sig -- stod litt, tvilraadig, med graat i strupen. Saa
gik han pludselig bort til hende, og fort og forlegent, kysset han hende
heftig ovenpaa issen.
Hun blev liggende en stund og graate. Men tilslut reiste hun sig op, gik
bort til servanten og gav sig til at bade ansigtet.
«Aa gud ja, hvor jeg længes efter ham,» sa hun indimellem, forgraatt.
«Aa Jenny --.» Han fandt ikke andet at si: «Aa Jenny.
-- Jeg visste jo ikke, at du hadde det saan, kan du vite --.»
Hun kom tilbake -- la et øieblik sine hænder paa hans skuldre:
«Jaja Gunnar. Du skal ikke regne saa meget paa det, jeg sa før. -- Engang
imellem saa vet jeg næsten ikke av mig --. Men du kan skjønne -- bare for
guttens skyld, om ikke andet -- saan likefrem hengi mig til utskeielser
gjør jeg nu vel ikke heller --.
Igrunden vil jeg naturligvis selv forsøke at gjøre det bedste ut av livet
-- vet du vel. Prøve at arbeide igjen -- selv om det ikke blir rart nu i
begyndelsen. -- Man har da altid den trøst, at man lever ikke længer, end
man selv vil --.»
Hun satte paa sig hatten igjen og lette frem et slør:
«Saa gaar vi og spiser -- du maa jo være blit sulten, saa sent som det er
--.»
Gunnar Heggen blev blodrød over hele sit unge ansigt. Nu hun sa det,
kjendte han sig pludselig skrubsulten. Og han skammet sig, fordi han kunde
føle noget slikt nu --. Han tørket taarerne av sine vaate, hete kinder og
tok sin hat paa bordet --.


X.

Uten at det var avtalt, gik de forbi den restaurant, hvor de pleiet spise
og hvor der altid var mange skandinaver. De blev ved at gaa utover i
skumringen, mot Tiberen og over broen, ind i de gamle Borgo-kvarterer. I en
krok like ved Peterspladsen laa en liten restauration, hvor de hadde spist
undertiden, naar de kom fra Vatikanet. Dit gik de.
De spiste uten at snakke sammen. Jenny tændte en cigaret, da hun var
færdig. Og hun nippet til sin rødvin og gned de duftende mandarinskaller
mellem fingrene.
Heggen sat og røkte og stirret ut for sig. De var omtrent alene i lokalet.
«Har du lyst at se det brev, som jeg fik fra Cesca her om dagen,» sa Jenny
pludselig.
«Tak. Jeg saa der laa brev til dig fra hende ja. Det var fra Stockholm?»
«Ja. De er der nu -- kommer til at bli der i vinter.» Jenny tok brevet op
av sin haandvæske og rakte ham.
Kjære søte Jenny min!

Du maa ikke være lei paa mig, for jeg ikke har takket endda for dit sidste
brev. Jeg har tænkt jeg skulde gjøre det hver dag, men det er ikke blit
noget av. Jeg er saa glad for du er i Rom igjen og at du maler og at du har
Gunnar til at være sammen med.
Vi er altsaa reist tilbake til Stockholm nu og bor paa det gamle stedet.
Det var umulig at bli boende paa torpet vort, da det blev rigtig koldt, for
der trak saa og vi kunde egentlig bare faa det varmt paa kjøkkenet. Men
bare vi engang kunde faa raad til at kjøpe den lille stuen -- men det blir
for dyrt, for vi maatte stelle saa meget paa den og gjøre om laaven til
atelier for Lennart og sætte op ovner og en masse, men vi har leiet den til
næste sommer, og det er jeg glad for, for det er det sted jeg er gladest i
i verden. Du kan ikke tænke dig noget saa skjønt som västkusten, der er saa
rart og armt og veirbitt med de graa kullerne og det stormherjede krattet i
kløfterne og kaprifolierankerne og de fattige smaa stuerne og havet og den
vidunderlige himmelen. Og de billederne jeg har gjort derfra sier de er
gode, og Lennart og jeg har hat det saa deilig der, nu er vi venner altid,
og naar han synes jeg er rar nu, saa bare kysser han mig og sier jeg er en
liten sjøjungfru og saant pent og med tiden saa gror jeg nok helt fast hos
ham --.
Men nu er vi altsaa i byen igjen og reisen til Paris blir intet av
dennegang og det samme kan det være. Jeg synes næsten, det er hjerteløst at
skrive om det til dig, Jenny, for du er saa meget bedre end jeg, og det var
saa fortvilet og grusomt, at du skulde miste den lille gutten din -- og jeg
synes ikke, jeg har fortjent, at jeg skal bli saa lykkelig og faa opfyldt
det jeg har ønsket mest altid, men jeg skal altsaa ha en liten. Der er bare
fem maaneder til og -- jeg kunde næsten ikke tro det selv først, men nu er
det sikkert nok. Jeg forsøkte i det længste at skjule det for Lennart --
jeg skammet mig saa for de to gangene, jeg har narret ham med det, og jeg
var saa ræd, jeg tok feil, saa jeg negtet først, da han begyndte at ane
det, men saa maatte jeg jo gaa til bekjendelse, men jeg begriper liksom
ikke endda, at jeg virkelig skal faa en liten gosse. Lennart sier
forresten, han vil helst ha en liten Cesca til, men det er bare for at ha
trøstet mig paa forhaand, hvis det skulde bli slik, for jeg er viss paa,
igrunden vil han helst ha en søn, men du vet, blir det pike, saa blir vi
vel like glad i hende og desuten, har vi først en, kan vi jo nok faa flere.
Nu er jeg saa glad, at jeg synes, det kan næsten være det samme hvor vi er;
ialfald længes ikke jeg til Paris; tænk fru Lundquist spurte, om jeg ikke
var ærgerlig over at denne ungen kom og veltet pariserturen vor, kan du
forstaa slikt et menneske, og hun har verdens to deiligste gutter --. Men
de gaar for lut og koldt vand aldeles, naar de ikke er borte hos os, og
Lennart sier, hun forærte os dem gjerne, og hadde jeg raad, saa tok jeg
dem. Saa hadde lillen straks to søte store brødre at leke med, naar han
kom; det skal bli moro at vise dem lilla kusin -- de sier tant til mig, og
det er saan morsom skik, synes jeg.
Men nu maa jeg slutte. Vet du hvad jeg ogsaa er glad for -- under disse
omstændigheter kan da Lennart umulig bli svartsjuk vel? Forresten tror jeg
ikke, han blir det mere, for nu vet han godt, det er bare ham jeg har været
glad i igrunden.
Synes du, det er stygt at jeg skriver saa meget til dig om dette og at jeg
er saa lykkelig? Men jeg vet jo, at du under mig saa godt.
Hils alle kjendte, du træffer dernede og Gunnar først og sidst mange
ganger. Du kan godt fortælle ham dette, hvis du vil. Og saa maa du leve saa
vel. Til sommeren kommer du og besøker os!
Tusen kjærlige hilsener fra din hengivne og trofaste lille veninde Cesca.
PS. Nu vet jeg det: Blir det pike, skal hun død og pine hette Jenny. Hvad
saa Lennart sier. Jeg skulde forresten hilse fra ham.
* * *
Gunnar rakte brevet tilbake til Jenny, som gjemte det igjen.
«Jeg _er_ glad,» sa hun sagte. «Jeg er glad for hvert menneske, jeg vet er
glad. _Det_ er tilbake av mig selv -- om intet andet.»
I stedet for at gaa tilbake mot byen, drev de opover Peterspladsen, mot
kirken.
I maaneskinnet faldt skyggerne kulsvarte utover torvet. Hvitt lys og
natsvart mulm lekte spøkelsesagtig inde i den ene av de buede søilegange.
Den anden laa helt i mørke; bare statuerækken paa dens tak flimret med lys
om konturerne. Og kirkens facade laa i skygge, men oppe paa kuplen glimtet
det til som vand her og der.
De to fontæner drev sine hvite straaler funklende og skummende op mot den
maaneblaa himmel. Hvirvlende dreves vandet i høiden, plasket ned mot
porfyrskaalerne, sildret og dryppet tilbake i kummerne.
Gunnar og Jenny gik langsomt opover mot kirken, i skyggen langs
søilegangen.
«Jenny,» sa han pludselig. Hans stemme var ganske rolig og hverdagslig.
«Vil du gifte dig med mig?»
«Nei,» sa hun likesaa rolig og lo litt.
«Det er mit alvor.»
«Jamen du kan da begripe, at det vil jeg ikke.»
«Ja hvorfor det igrunden?» De gik videre opover mot kirken. «Saavidt jeg
kan forstaa, saa synes du for tiden selv, at dit liv ikke er noget videre
værd. Undertiden tænker du paa at dræpe dig, forstaar jeg. Men naar du er
saa opgit -- hvorfor kan du da ikke likesaagodt gifte dig med mig? Du kan
da forsøke det, vet jeg!»
Jenny rystet paa hodet:
«Ja tak, Gunnar -- men dette synes jeg er at drive venskapet lovlig vidt.»
Hun blev alvorlig med ett: «For det første bør du da kunne tænke dig, at
det tar jeg ikke imot. For det andet -- kunde du faa mig til at ta mot dig
som en redningsplanke, saa var jeg ikke værd, at du skulde umake dig med at
række mig en lillefinger.»
«Det er ikke venskap, Jenny.» Han nølet et øieblik. «Det er det, at jeg er
blit -- glad i dig. Det er ikke for at hjælpe dig -- ja, jeg vil nok ogsaa
gjerne hjælpe dig. Men det er, fordi jeg forstaar nu -- hvis det gik galt
med dig -- jeg vet ikke, hvad jeg skulde gjøre. Jeg orker ikke at tænke paa
det --. Der er ikke den ting i verden jeg ikke skulde gjøre for at hjælpe
dig -- fordi jeg er saa glad i dig, skjønner du.»
«Aanei, Gunnar --.» Hun stanset og saa skræmt paa ham.
«Ja, naturligvis vet jeg, du er ikke forelsket i mig. Men derfor maatte du
da godt kunne gifte dig med mig -- likegodt det som noget andet -- naar du
allikevel er træt av det hele, og synes, du har opgit dig selv.» Og hans
stemme blev het og bevæget, og han brast ut: «For du maatte komme til at
bli glad i mig, jeg vet det saa sikkert -- saa glad som jeg er i dig!»
«Du vet jo, jeg er glad i dig,» sa hun alvorlig. «Men det er ikke nogen
følelse, du kunde nøie dig med i længden. -- En hel og sterk følelse har
jeg altsaa ikke evnen til --.»
«Vist har du det. Det har alle mennesker. _Jeg_ var jo saa sikker paa, jeg
kom aldrig til at opleve andet end -- disse smaahistorierne. Jeg trodde
igrunden ikke paa, at der var andet --.» Han sænket stemmen. «Du er jo den
første, som jeg elsker.»
Hun stod stum og stille.
«Det ordet, Jenny, har jeg aldrig sagt nogen før --. Jeg hadde en slags sky
-- ærbødighet -- for det. Jeg har aldrig før elsket en kvinde.
Det var noget andet, jeg var forelsket i bestandig -- et eller andet ved
dem. -- Cescas mundviker, naar hun smilte -- det ubevisste raffinerte ved
hende --. Et eller andet, som satte min fantasi i bevægelse, som fik mig
til at digte eventyr om dem -- eventyr, som jeg vilde opleve --. En dame
var jeg forelsket i, fordi hun hadde saan vidunderlig dyprød silkekjole
paa, første gang jeg saa hende -- ganske svart i folderne som de mørkeste
roser -- jeg tænkte mig hende altid i den. Og dig den gangen i Viterbo --.
Du var saa fin og stille og tilbakeholden, liksom med hansker helt ut til
fingertupperne baade indvendig og utenpaa -- og et glimt i øiet, naar vi
andre lo, som du vilde gjerne leke med, men kunde ikke og turde ikke --. Da
var jeg forelsket i den tanken at se dig løssluppen og leende --.
Men aldrig før har jeg elsket -- et andet, levende menneske.»
Han saa bort fra hende et øieblik -- stirret mot springvandets søile, som
funklet i maanelyset. Og han kjendte den nye følelse stige og funkle slik i
sig selv -- og hans sind var fuldt av nye ord, som sprang i ekstase over
hans læber:
«Forstaar du, Jenny -- jeg elsker dig saan, at jeg synes alt andet er
likegyldig. Jeg sørger ikke over, at du ikke elsker mig -- for jeg vet, du
vil komme til det en dag -- jeg føler jo, at min kjærlighet er netop slik,
at den vil faa det til at ske --. Jeg har tid til at vente, for det er
vidunderlig at elske dig slik --.
Da du sa det om at la dig traakke ned -- kaste dig under lokomotivet -- da
var der noget, som hændte med mig. Jeg visste ikke selv, hvad det var, jeg
visste bare, jeg orket ikke høre dig si slik -- jeg visste, jeg kunde ikke
la det ske -- det var, som det gjaldt mit eget liv --. Og du snakket om
barnet -- det gjorde saa vanvittig ondt -- at du hadde lidt saan, og jeg
kunde ikke hjælpe og -- ja, jeg visste det ikke da, men det var vist det
og, at jeg vilde, du skulde holde av mig --. Og jeg forstod det alt, Jenny,
den grænsesløse kjærlighet og det forfærdelige savn -- for slik holder jeg
jo netop av dig. Og saa mens vi gik utover her -- mens vi sat derborte paa
trattoriet -- jeg forstod det hele --. Hvor grænsesløst kjær og dyrebar du
er for mig.
Nu synes jeg jo, det har været saan bestandig, forstaar du. Alt, jeg husker
om dig, hører med i det -- at jeg holder av dig. Nu skjønner jeg, hvorfor
jeg har været saa nedtrykt, siden du kom hit. Jeg saa, du hadde det vondt
-- det var det, baade at du var saa stille og trist den første tiden, og
disse anfaldene av vildskap siden --. Jeg husker den dagen paa landeveien
ved Warnemünde; jeg ser dig, da du stod der og graat -- det ogsaa hører med
i, at jeg elsker dig --.
De andre mændene, du har kjendt, Jenny, -- guttens far ogsaa -- aa, jeg
vet, hvordan det har været. Du har snakket og snakket med dem om alt, du
har tænkt, og det er bare blit til snak om tanker, selv naar du prøvet at
faa dem til at skjønne, hvordan du følte -- for de kunde ikke forstaa,
hvordan du var. -- Men jeg vet det. -- Det, du sa den dagen i Warnemünde,
og det, du sa idag -- du vet, at det kunde du bare si til mig -- det er
ting, som bare jeg kan forstaa -- er det ikke sandt.»
Hun bøiet overrasket -- samtykkende -- hodet. Det _var_ sandt.
«Jeg vet, at jeg er den eneste, som forstaar dig tilbunds, og jeg vet
akkurat, hvordan du er. Aa. Og saan elsker jeg dig. Om du var fuld av
pletter og blodige saar i dit sind, jeg kan bare elske dig og kysse det
bort altsammen, til du blir ren og sund igjen. Jeg vil dig jo ikke andet
med min kjærlighet, Jenny, end at du skal bli, som du vilde være og maa
være for at kjende dig lykkelig. Hvad galt du kunde finde paa -- jeg vilde
tro, du var syk, det var noget fremmed, som hadde trængt sig ind i dit
væsen --. Om du bedrog mig -- om jeg fandt dig fuld i en rendesten -- du er
min egen elskede Jenny allikevel --. Hører du?
Kan du ikke bare bli min -- gi dig over bare til mig, lægge dig ind i
armene mine og la mig gjøre dig til min --. Du skal bli sund og lykkelig
igjen -- jeg vet ikke rigtig nu, hvordan jeg skal gjøre det, men jeg vet,
jeg finder paa det av min kjærlighet --. Saa du skal vaakne litt gladere
hver morgen, og hver dag blir litt lysere og litt varmere for dig end igaar
og din sorg litt mindre tung. -- Kan vi ikke reise op til Viterbo, du --
eller et andet sted hen --? Aa, la mig faa dig -- jeg skal passe dig som et
litet sykt barn. Og naar du er blit frisk igjen, saa er du kommet til at
elske mig, og du vet, at vi to kan slet ikke leve uten hinanden --.
Hører du, Jenny -- du er syk -- du kan ikke greie dig selv --. Bare luk
øinene dine og gi mig hænderne, saa tar jeg og elsker dig frisk -- aa, jeg
vet, jeg kan --.»
Jenny vendte sit hvite ansigt imot ham. Hun hadde lænet sig op mot en søile
-- stod der og smilte sykt i maaneskinnet:
«Hvordan skulde jeg kunne gjøre denne store ondskap og synde imot gud --.»
«Mener du, fordi du ikke elsker mig? Jamen jeg sier dig jo, det gjør ikke
noget. For jeg vet, at min kjærlighet er slik beskaffen, at du kommer til
det, bare du har levet gjemt inde i den en tid --.»
Han tok om hende -- kysset hele hendes ansigt, badet det med kys. Hun stod
viljeløs. Men hun hvisket allikevel om en stund:
«Ikke gjør det, Gunnar -- er du snil --.»
Han slap hende tøvende:
«Hvorfor maa jeg ikke gjøre det?»
«Fordi det er dig. -- Hadde det været en anden -- som var mig likegyldig --
vet jeg ikke, om jeg gad gjøre motstand --.»
Gunnar tok hendes haand, og de gik frem og tilbake i maaneskinnet.
«Jeg forstaar dig. -- Da du hadde faat den lille gutten din, syntes du, der
blev mening i dit liv igjen -- efter alt det meningsløse. For du elsket
ham, og han trængte til dig. Og da han døde, saa blev du likegyldig med dig
selv, for du synes, du er overflødig.»
Jenny nikket:
«Jeg vet nogen mennesker, som jeg er glad i -- saan at det vilde gjøre mig
vondt, om jeg visste, de var bedrøvet, og glad, naar det gik dem godt. Men
_jeg_ kan hverken gjøre dem større sorg eller glæde. Det har været saan
altid. Og det var det, som hemmelig gjorde mig saa ulykkelig og
længselsfuld før -- at her gik jeg, og det var ikke noget menneskes lykke,
at jeg var til. Det var det, jeg vilde være, Gunnar -- lykken for et andet
menneske. Jeg har aldrig trodd paa anden lykke. Du snakket om arbeidet, men
jeg trodde aldrig paa, at det var nok, for det er saa egoistisk --. Den
dypeste glæde av det er jo ens egen, mens man gjør det -- og den kan man
ikke dele med nogen. Men der er jo ingen glæde, som er lykke, uten man kan
dele den med andre --. Uten det man kan føle nogen enkelte øieblikke, mens
man er ung. Det har jeg nok kjendt -- naar jeg syntes, jeg var blit litt
mere slik, som jeg vilde. Men det er jo bare de abnorme, som samler paa
nogenslags rigdom for andet end at bruke den. En kvinde ialfald -- jeg
synes, en kvindes liv er meningsløst, naar hun ikke er nogens glæde. -- Men
jeg har aldrig været det, bare til sorg for nogen -- den lille fattige
glæden, jeg gav, kunde næsten hvilkensomhelst anden git, for de elsket mig
jo bare, fordi de saa noget andet i mig, end det jeg var --.
Og efter lillegut var død, kom jeg til at synes, det var godt, der var
ingen, som stod mig saa nær, at jeg kunde gjøre dem en rigtig alvorlig
sorg. Der var ingen, jeg var umistelig for --.
Og nu sier du mig dette. Du har kanske altid været den, jeg nødigst vilde
ha viklet ind i mit forvirrede liv --. Paa en maate har jeg altid holdt
mest av dig -- blandt alle, jeg har kjendt. Jeg syntes, det var godt vi var
venner, saan som vi var --. Saa ikke kjærlighet og alt slikt farlig og
You have read 1 text from Norwegian literature.
Next - Jenny: Roman - 19
  • Parts
  • Jenny: Roman - 01
    Total number of words is 4892
    Total number of unique words is 1491
    42.6 of words are in the 2000 most common words
    57.6 of words are in the 5000 most common words
    65.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 02
    Total number of words is 4988
    Total number of unique words is 1399
    47.0 of words are in the 2000 most common words
    61.8 of words are in the 5000 most common words
    70.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 03
    Total number of words is 5155
    Total number of unique words is 1378
    48.5 of words are in the 2000 most common words
    65.5 of words are in the 5000 most common words
    73.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 04
    Total number of words is 5225
    Total number of unique words is 1244
    51.8 of words are in the 2000 most common words
    67.2 of words are in the 5000 most common words
    74.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 05
    Total number of words is 4985
    Total number of unique words is 1423
    47.9 of words are in the 2000 most common words
    63.4 of words are in the 5000 most common words
    70.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 06
    Total number of words is 5161
    Total number of unique words is 1325
    48.8 of words are in the 2000 most common words
    66.1 of words are in the 5000 most common words
    73.1 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 07
    Total number of words is 5141
    Total number of unique words is 1251
    49.7 of words are in the 2000 most common words
    66.6 of words are in the 5000 most common words
    74.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 08
    Total number of words is 4937
    Total number of unique words is 1443
    45.6 of words are in the 2000 most common words
    62.6 of words are in the 5000 most common words
    68.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 09
    Total number of words is 5182
    Total number of unique words is 1158
    54.7 of words are in the 2000 most common words
    71.2 of words are in the 5000 most common words
    78.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 10
    Total number of words is 5109
    Total number of unique words is 1252
    50.0 of words are in the 2000 most common words
    67.7 of words are in the 5000 most common words
    75.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 11
    Total number of words is 5229
    Total number of unique words is 1095
    58.9 of words are in the 2000 most common words
    74.6 of words are in the 5000 most common words
    81.5 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 12
    Total number of words is 5247
    Total number of unique words is 1319
    47.8 of words are in the 2000 most common words
    64.5 of words are in the 5000 most common words
    71.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 13
    Total number of words is 5347
    Total number of unique words is 1214
    54.7 of words are in the 2000 most common words
    71.3 of words are in the 5000 most common words
    78.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 14
    Total number of words is 5138
    Total number of unique words is 1358
    48.8 of words are in the 2000 most common words
    64.8 of words are in the 5000 most common words
    71.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 15
    Total number of words is 5390
    Total number of unique words is 1094
    57.3 of words are in the 2000 most common words
    74.5 of words are in the 5000 most common words
    81.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 16
    Total number of words is 5013
    Total number of unique words is 1464
    46.7 of words are in the 2000 most common words
    64.7 of words are in the 5000 most common words
    72.6 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 17
    Total number of words is 5032
    Total number of unique words is 1534
    45.9 of words are in the 2000 most common words
    63.7 of words are in the 5000 most common words
    70.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 18
    Total number of words is 5459
    Total number of unique words is 1202
    53.4 of words are in the 2000 most common words
    68.9 of words are in the 5000 most common words
    76.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 19
    Total number of words is 5225
    Total number of unique words is 1222
    53.9 of words are in the 2000 most common words
    70.8 of words are in the 5000 most common words
    78.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 20
    Total number of words is 4384
    Total number of unique words is 1298
    44.6 of words are in the 2000 most common words
    61.1 of words are in the 5000 most common words
    68.4 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.