Jenny: Roman - 15

Total number of words is 5390
Total number of unique words is 1094
57.3 of words are in the 2000 most common words
74.5 of words are in the 5000 most common words
81.2 of words are in the 8000 most common words
Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
ikke at være saa kostbar for min dyds skyld eller hvordan det var. --
Forresten saa antydet han, at han var fri nu, og at jeg liksom kunde faa
lov at gjøre mig haab, tror jeg. Han kysset mig i parken, og det var liksom
jeg vilde skrike i vilden sky, men kunde ikke faa frem en lyd. Aa gud hvor
jeg var ræd. Og han sa, han kommer hitut iovermorgen -- imorgen skulde de
ha stort selskap. -- Og hele tiden saa gik han og smilte med det smilet,
som jeg var saa ræd for i gamle dage --.
Maa jeg ikke reise Jenny, naar jeg er saan --.»
«Jo Cesca,» sa Jenny.
«En _gaas_ er jeg vist. -- Men du skjønner --» hun brøt pludselig voldsomt
ut --. «Jeg tør ikke stole paa mig selv. Men ett kan du være viss paa hadde
jeg været Lennart utro, ved gud, jeg gik like til ham og sa det, og saa
dræpte jeg mig for øinene hans med det samme --.»
«Elsker du din mand,» spurte Jenny sagte.
Fransiska tidde et øieblik.
«Det vet jeg ikke du. -- Hvis jeg elsket ham ordentlig, saan som man skal,
saa kunde jeg vel ikke være ræd for Hans Hermann. -- Tror du ikke, at da
maatte jeg fiket til Hans, naar han var slik og han kysset mig?
-- Men ialfald saa vet jeg, at dersom jeg hadde gjort noget galt mot
Lennart, saa orket jeg ikke leve. -- Forstaar du -- mens jeg het Fransiska
Jahrmann, saa var jeg ikke videre forsigtig med det navnet. Men nu heter
jeg Fransiska Ahlin. Og dersom jeg hadde sat saa meget som skyggen av en
mistanke paa _det_ navn, -- hans navn -- ja da fortjente jeg, at han skjøt
mig ned som en gal tæve. Og det orker Lennart ikke, men jeg orker, det vet
jeg --.»
Hendes lemmer løste sig pludselig av den sammenknyttede stilling. Og hun
smøg sig ind til Jenny.
«Ikkesandt -- du tror paa mig. Tror du vel, at jeg vilde leve, hvis jeg
hadde gjort noget æreløst?»
«Nei Cesca.» Jenny tok hende ind til sig og kysset hende. «Det tror jeg
ikke du vilde.»
«Jeg vet ikke, hvad Lennart tror. Han forstaar mig ikke, ser du. Men naar
jeg kommer hjem, saa sier jeg ham alting. Som det er. Saa faar det staa
til.»
«Cesca,» sa Jenny blidt. Men saa vilde hun ikke spørre allikevel, om hun
var lykkelig.
Men Cesca begyndte at fortælle av sig selv:
«Jeg har hat det saa vanskelig hele tiden, ser du. Det har ikke været greit
for mig, kan du tro. Jeg var saa uforstandig, da jeg blev gift -- paa mange
maater.
Jeg tok jo Lennart, fordi Hans begyndte at skrive til mig, da han var blit
separert, og han skrev, at nu _vilde_ han ha mig, og jeg var ræd ham og jeg
vilde ikke op i det der igjen. -- Ja jeg sa det til Lennart altsaa, og han
var saa fin og søt og forstod alting, og jeg skjønte, han var noget av det
mest storartede i verden -- det er han, det vet jeg nok godt.
Men saa gjorde jeg noget skrækkelig. Og Lennart kan ikke forstaa det, og
jeg vet, han har aldrig tilgit mig det. -- Det er kanske galt av mig at
fortælle det -- men jeg forstaar det ikke Jenny. Jeg _maa_ spørre et
menneske om det er slik, at en mand kan aldrig tilgi det --. Og du skal
svare mig aldeles sandt, hører du, aldeles sandt -- om du tror, dette er
noget, som aldrig kan gjøres godt igjen.
Vi reiste op om eftermiddagen til Rocca di Papa, da vi var blit viet. Og
saa vet du, hvor skrækkelig ræd jeg har været for det der, og jeg gruet
slik. Saa om aftenen, da Lennart leiet mig ind paa værelset vort og jeg saa
den store hvite dobbeltsengen, som jeg skulde op i, saa gav jeg mig altsaa
til at tute, og Lennart var saa søt -- og saa skulde jeg faa slippe saa
længe jeg selv vilde --.
Dette var lørdag. Og saa hadde vi det ikke videre hyggelig -- det vil si
Lennart, skjønte jeg. Ellers saa vilde jeg jo været himmelglad for at være
gift paa den maaten. Og hver morgen naar jeg vaagnet, saa var jeg saa
taknemlig -- men jeg fik næsten ikke lov til at kysse min egen make --.
Saa om onsdagen var vi gaat op paa toppen av Monte Cavo. Og der var saa
vidunderlig deilig deroppe -- det var saan like i slutten av mai og slikt
solskin. -- Kastanjeskogen lysegrøn og netop sprunget ut, og guldriset
blomstret aldeles vanvittig nedover skrænterne, og langsmed veien var der
saan masse hvite blomster og liljer. Og saa var luften ganske diset av sol
-- det hadde regnet før paa dagen -- og Nemisjøen og Albanosjøen laa
sølvhvite nedenfor os under skogskrænten -- med alle de smaa hvite byerne
omkring -- og hele kampanjen og Rom langt inde i et tyndt taakeslør, og
ytterst ute Middelhavet som en mat guldrand i horisonten --.
Aa det var saa deilig saa deilig, og jeg syntes, livet var vidunderlig, og
bare Lennart var trist -- og jeg syntes, han var det mest storartede paa
jorden, og jeg var saa grænsesløst glad i ham, og det andet var bare
tøiseri av mig -- syntes jeg pludselig. Saa slog jeg armene om halsen hans
og saa sa jeg: «Nu vil jeg være helt din, for jeg elsker dig --.»
Cesca tidde litt og aandet tungt ut:
«Aa gud Jenny, gutten blev saa glad stakkars.» Hun svælget graaten. «Ja han
blev glad. «Nu,» sa han, «her?» Og saa tok han mig paa armene og vilde bære
mig ind i skogen. Men jeg stred imot og sa inat, inat sa jeg. Aa Jenny --
jeg skjønner ikke, hvorfor jeg gjorde det -- igrunden vilde jeg det selv
--. Det hadde været vakkert -- i den dype skogen og solen --. Men jeg lot
som jeg vilde ikke -- gud maa vite hvorfor --.
Og saa om kvelden da jeg hadde lagt mig og jeg hadde hat alle de timerne at
gaa og vente paa det i, og Lennart kom ind --. Ja saa gav jeg mig til at
skrike igjen --.
Saa rusade han ut, ser du, og var borte hele natten. Jeg laa vaaken jeg --.
Jeg vet ikke, hvor han hadde gjort av sig. Ja saa reiste vi tilbake til Rom
næste formiddag og laa paa hotel. Lennart tok to værelser, men saa gik jeg
ind til ham. -- Men det blev ikke no vakkert --.
-- Siden har det aldrig været godt mellem Lennart og mig. Jeg skjønner nok,
at jeg har krænket ham aldeles forfærdelig. Men du skal si mig, Jenny, om
du tror, det er noget som en mand umulig kan glemme -- eller tilgi?»
«Han burde kunde se bakefter,» sa Jenny sagte og famlende, «at du forstod
ikke dengang -- de følelser -- som du krænket.»
«Nei.» Cesca skalv. «Jeg gjør det nu. Jeg forstaar, at det var noget --
skjært -- og rent -- og vakkert -- som jeg sølte til. Men jeg skjønte det
ikke da. Jenny -- kan en mands -- kjærlighet -- aldrig kommer over det?»
«Den burde. Du har jo vist siden, at du vilde være hans gode, trofaste
hustru. I vinter, du slæpte og slet og klaget ikke. I vaar, han var syk --
du vaaket nat efter nat, pleiet ham uke efter uke --.»
«Det var ikke nogenting,» sa Cesca ivrig. «Han var saa snil og taalmodig --
og han hjalp det han kunde med mit slit, som du sier. Og da han var syk,
kom der sommetider nogen venner av os og hjalp med at vaake. Den uken, han
holdt paa at dø, hadde vi forresten pleierske og, men jeg vaaket jo
allikevel, for jeg vilde, kan du skjønne, men jeg hadde altsaa ikke behøvet
--.»
Jenny kysset Cesca paa panden.
«Der er en ting, jeg ikke har fortalt forresten, Jenny. -- Ja du hadde jo
advaret mig om det der, som jeg manglet instinkt for, og Gunnar hadde
skjendt, og frøken Linde husker du sa engang like ut, at naar maa hidset op
en mand, saa gik han til en anden --.»
Jenny stivnet av skræk, der hun laa.
Cesca nikket ned i puterne:
«Ja jeg spurte ham altsaa om noget slikt -- den morgenen --.»
Og Jenny blev liggende maalløs.
«Jeg forstaar nok, at det kan han ikke glemme. Og ikke tilgi. Men hvis han
bare kunde undskylde mig litt -- huske paa, hvor grænsesløs dumt jeg saa
paa det der. -- Men siden.» Hun famlet i ordene. «Det er blit saa --
uharmonisk -- imellem os -- alting. Det er som han ikke _vil_ røre mig --
sker det, saa er det som mot hans vilje, og efterpaa er han sint paa baade
sig selv og mig --. Endda jeg har førsøkt at forklare ham det --. Ærlig
talt saa skjønner jeg ikke, hvad der er ved det nu heller. Men jeg har ikke
imot det mere --. Hvis jeg kunde gjøre ham glæde med det -- alt som kan
gjøre Lennart glæde, er godt og vakkert for mig. Offer tror han det er, men
det _er_ ikke -- tvertimot. Aa jeg har graatt nat efter nat og dag efter
dag inde paa værelset mit, fordi jeg skjønte, han længtes efter mig, og jeg
har forsøkt at friste ham, Jenny, det vesle jeg kunde -- og han støter mig
fra sig --.
Jeg er saa glad i ham, Jenny. Si, gaar det ikke godt an at elske en mand
paa den maaten og? Kan jeg ikke godt si, at jeg elsker Lennart?»
«Jo Cesca.»
«Aa hvor jeg har været fortvilet du. Men jeg kan da ikke gjøre for, at jeg
er skapt slik? Og saa naar vi var ute med de andre kunstnerne, saa blev han
i daarlig humør. Han sier ingenting, men jeg skjønner, han synes, jeg
koketterer med dem. Det er vist sandt, for jeg blev i godt humør, naar jeg
fik spise ute og slippe matstel og opvask en kveld og ikke behøvet at være
ræd for at skjemme ut no mat, som Lennart maa spise allikevel, for vi har
ikke raad til at kaste det. Og sommetider var jeg glad og for jeg slap at
være alene med Lennart -- endda jeg holder av ham og han av mig -- det vet
jeg, han gjør, og spør jeg om det, saa sier han, det vet du vel og ler saa
rart og bittert. Men han stoler ikke paa mig, fordi jeg ikke kan elske saan
sanselig og er koket allikevel -- engang sa han, jeg ante ikke hvad
kjærlighet var, og det var vel hans feil, som ikke hadde kunnet vække mig,
og der kom vel en anden -- aa gud som jeg graat.
Og saa nu ivaar da. Ja du vet, vi har det smaat. Gunnar skaffet mig solgt
det stillebenet, som jeg hadde paa utstillingen for tre aar siden, jeg fik
tre hundrede kroner. Vi levet av de pengene i mange maaneder, men Lennart
likte ikke, vi maatte bruke de pengene, som jeg hadde tjent. Jeg skjønner
jo ikke, hvad det skulde gjøre, naar vi er glad i hinanden --. Men han gik
og snakket om, at han hadde dradd mig ned i elendigheten. Gjæld har vi og,
naturligvis. Saa vilde jeg skrive engang og be papa om nogen hundrede
kroner. Men jeg fik ikke lov. Jeg syntes det var saa urimelig -- Borghild
og Helga har bodd hjemme og faat alt av papa og han har holdt dem i
utlandet, mens jeg har spinket og gnugget mig igjennem for det vesle efter
mama, helt fra jeg blev myndig, for jeg vilde ikke ta mot en øre av papa
efter det han sa mig, da jeg slog op med løitnant Kaasen, og der blev denne
snakken om Hans og mig. Men han har tat det i sig, og han indrømmer, jeg
hadde ret. Det var sjofelt baade av Kaasen og de hjemme at ville tvinge
mig, fordi han hadde faat narret mig til den forlovelsen, da jeg var sytten
aar og ikke visste, at det at gifte sig var andet end saant som staar i
disse fordømte bachfischbøkerne. Og da jeg begyndte at skjønne det, visste
jeg, at jeg vilde hellere dræpe mig, end gifte mig med ham --. Og hadde de
faat truet mig til det -- jo jeg skulde blit en nydelig en -- jeg hadde
kommet til at ta alle de elskere, jeg kunde faat fat i, bare paa trass, for
at hevne mig paa dem allesammen --. Papa skjønner det nu, og han har sagt,
jeg kan faa penger av ham, naar jeg vil --.
Men da Lennart hadde været saa syk og var saa elendig, og de sa, han
_maatte_ paa landet og maatte leve godt -- og jeg var saa træt og elendig
selv. Saa sa jeg til ham, at jeg maatte paa landet og hvile, for jeg skulde
ha et litet barn, sa jeg. Da fik jeg lov at be papa om penger, og vi kom op
der i Vermland og hadde det saa deilig, og Lennart blev saa frisk, og jeg
begyndte at male igjen. Men saa skjønte han jo, jeg skulde ikke ha noget
allikevel. Og da han spurte, om jeg ikke hadde tat feil, saa sa jeg, jeg
hadde skrønt, for jeg vil ikke lyve for Lennart. Men det er han sint for,
det skjønner jeg.
Jeg skjønner, han tror ikke ordentlig paa mig, og det er saa skrækkelig. --
Hvis han forstod mig, saa maatte han da tro paa mig, synes du ikke?»
«Jo Cesca.»
«Ja jeg har jo sagt det engang før da -- at jeg skulde ha en liten -- i
høst, han var saa trist, og vi hadde det saa vondt. For at han skulde bli
glad og være snil mot mig -- og han var det -- aa du kan ikke tro, hvor det
var deilig. Jeg _hadde_ løiet, men tænk at jeg trodde selv tilsidst, det
var sandt næsten. Jeg syntes gud maatte la det bli slik, saa jeg slap at
skuffe ham. Men det gjorde han altsaa ikke --.
Jeg er jo saa fortvilet for jeg ikke faar nogen. Jenny, tror du det er
sandt -- nogen sier det --» hun hvisket bævende, «at en kvinde kan ikke faa
barn naar hun ikke kan føle saan -- lidenskap?»
«Nei,» sa Jenny haardt. «Det er bare vaas, er jeg viss paa.»
«Jeg er sikker paa, at alting blev godt da. Lennart ønsker det saa
forfærdelig. Og jeg -- ja jeg tror, jeg kom til at bli rent som en engel av
bare glæde, hvis jeg fik mit eget lille barn. Kan du tænke dig no saa
vidunderlig deilig som det maatte være?»
«Nei,» hvisket Jenny besværlig. «Naar dere er glad i hinanden. Det vilde
vel hjælpe over mange vanskeligheter.»
«Aa ja da. -- Hvis det ikke var saa flaut, vilde jeg gaa til en doktor.
Forresten, jeg tror jeg gjør det en dag. Synes du ikke, jeg burde? Bare jeg
ikke var saa generet -- men det er dumt. Det er jo forresten min pligt slet
og ret, naar jeg er gift. Jeg kan gaa til en kvindelig -- en som er frue og
har barn og alting. Aa tænk en liten bitte unge, som er ens egen -- saa
glad som Lennart skulde bli --.»
Jenny bet tænderne sammen i mørket.
«Synes du ikke, jeg skal reise imorgen?»
«Jo.»
«Og jeg sier Lennart alting. Jeg vet ikke, om han kan forstaa det -- ikke
fordi jeg gjør det selv. Men jeg _vil_ si ham sandheten altid. Skal jeg
ikke det, Jenny?»
«Naar du synes, det er rigtig, skal du gjøre det. Aa Cesca -- man skal
altid gjøre det, man synes er rigtig -- og aldrig det, man ikke er sikker
paa er rigtig, Cesca.»
«Ja det er sikkert! Godnat da Jenny min -- tak for naa.» Hun knuget
pludselig veninden voldsomt. «Det er saa deilig at faa snakke med dig. Du
er saa god til at ta mig du. Du -- og Gunnar. Dere faar mig altid paa den
rette veien. Jeg vet ikke, hvad jeg skulde gjøre uten dig --.»
Hun stod litt foran sengen:
«Kan du ikke reise over Stockholm ihøst du? Aa gjør det da vel? Du kan bo
hos os -- jeg faar tusen kroner av papa nu, for det skal Borghild ha til at
reise til Paris for --.»
«Jeg vet ikke rigtig du --. Jeg hadde nok lyst --.»
«A gjør det da! -- Er du søvning? Skal jeg gaa?»
«Jeg er litt træt ja.» Hun drog Cesca ned til sig og kysset hende, «Gud
velsigne dig, ungen min!»
«Tak.» Cesca tasset over gulvet paa de bare føtter. Borte i døren sa hun
med en liten bedrøvet barnestemme:
«Jeg ønsker saa forfærdelig, at Lennart og jeg kunde bli lykkelige, du!»


IV.

Gert og Jenny gik side om side nedover den skraanende sti under de magre
grantrær. Han stanset engang og plukket nogen fortørkede smaa jordbær,
sprang efter hende og puttet dem i hendes mund. Hun smilte litt til tak, og
han tok hendes haand, mens de gik nedover mot vandet, som blinket blaat med
solbroen over, ute bak trærne.
Han saa glad ut, og ung i lyse sommerklær. Panamahatten skjulte helt hans
haar.
Jenny satte sig ned i skogbrynet, og Gert strakte sig ut foran hende i
skyggen av de store hængebjerker.
Det var stekende hett og stille. Græsbakken ned mot vandet var gulsvidd.
Utover Nesodlandet laa der en metalblaa banke av dis -- fremom randen av
den seg litt skyer, røkgule og hvitlige. Fjorden var lyseblaa med vatrede
strømstriper; seilerne utpaa laa stille og hvite, og dampskibsrøken blev
ved at staa uendelig længe som graa striper i den tunge luft.
Men vandet rislet smaat i fjærestenene, og hængebjerkenes rankeformede
kvister bevæget sig ganske litt over deres hoder, saa et og andet løv, som
var gulnet av tørken, dryppet ned.
Gert tok bort et, som hadde hængt sig i hendes lyse haarkrus -- hun hadde
lagt hatten bort. Han saa paa det:
«Er det ikke besynderlig, at det ikke kan regne iaar da du? -- Dere damer
har det godt, som kan gaa saa tyndklædd. Den kjolen ser forresten ut som
halvsorg -- hvis du ikke hadde hat de lyserøde perlerne -- men den klær dig
svært pent!»
Den var klar og hvit med smaa sorte blomster, rynket over det hele med et
stramt, sort silkebelte. Straahatten, som hun holdt i fanget, var sort med
sorte fløielsroser. Men de blekrøde krystallperler lyste mot halsens skjære
hud.
Han bøiet sig frem, saa han kunde naa at kysse hendes fot like over skoens
utskjæring. Og han førte to fingre opover langs vristens fine bue i den
klare strømpe -- tok fast rundt ankelen.
Om litt flyttet hun varsomt hans haand -- og han grep til og beholdt hendes
-- smilte op. Hun smilte igjen -- saa snudde hun hodet den anden vei.
«Du er saa stille, Jenny -- er det varmen, som plager dig?»
«Aaja,» sa hun. Og saa tidde de igjen.
Et stykke borte, hvor en villahave gik ned til vandet, holdt nogen
halvstore unger spektakel paa en badehusbro. Og en grammofon oppe i huset
sang snøvlende. Av og til kom der et pust av musik langt borte fra
sjøbadet.
«Du Gert --» Jenny tok fat i hans haand pludselig. «Naar jeg faar været de
dagene oppe hos mama -- naar jeg kommer tilbake til byen igjen -- saa
reiser jeg --»
«Hvordan da --» han reiste sig op paa albuen -- «hvor reiser du hen?»
«Til Berlin,» sa Jenny. Hun følte selv, at hendes stemme dirret.
Gert saa op i hendes ansigt, men han tidde stille. Og heller ikke hun
talte.
Saa sa han tilsidst:
«Naar har du bestemt dette?»
«Egentlig har det jo været min plan hele tiden, vet du -- at jeg skulde ut
igjen --»
«Javel. Men -- jeg mener, hvor længe har du været besluttet paa, -- naar
har du bestemt, at det skulde være nu --»
«Jeg bestemte det isommer paa Tegneby.»
«Jeg vilde ønske, du hadde sagt mig det før, Jenny,» sa Gram. Og endda hans
stemme var lav og rolig, skar den gjennem hendes sjæl.
Hun sat litt.
«Jeg vilde si dig det, Gert. Ikke skrive -- men si det. Da jeg skrev og bad
dig komme op til mig igaar, saa vilde jeg sagt det. Men jeg kom ikke til
--»
Hans ansigt var blit stengraat:
«Jeg forstaar.
-- Men gud i himmelen barn, hvor vondt du maa ha hat det --» brøt han
pludselig ut.
«Ja,» sa Jenny rolig. «Mest for din skyld, Gert. -- Jeg ber dig ikke om at
tilgi mig --»
«Du -- mig? Aa du store gud -- kan _du_ tilgi _mig_, Jenny -- for jeg ante,
at denne dag maatte komme --»
«Det gjorde vi vel begge,» sa hun som før.
Han kastet sig pludselig med ansigtet ned i bakken. Hun bøiet sig og la sin
haand paa hans nakke.
«Lille lille lille Jenny -- aa lille Jenny -- hvad har jeg gjort imot dig
--»
«Kjære --»
«Lille hvite fuglen min -- har jeg tat paa dig med mine stygge griske næver
-- flækket de hvite vingerne dine --»
«Gert --» hun tok hans hænder og snakket fort og heftig. «Hør paa mig. Du
har jo ikke gjort mig andet end godt -- det er jo mig som --. Jeg var saa
træt, og du gav mig hvile, og jeg frøs og du varmet mig -- jeg _maatte_
hvile og jeg _maatte_ varmes og jeg maatte kjende, at nogen var glad i mig.
-- Herregud Gert, jeg vilde ikke bedraget dig, men du kunde ikke forstaa --
jeg kunde aldrig faa dig til at begripe, at jeg elsket dig paa en anden
maate -- saa fattig likesom. Kan du ikke forstaa --»
«Nei Jenny. Jeg _tror_ ikke paa, at en ung uskyldig pike gir sig hen til en
mand, naar hun ikke tror paa, at hendes kjærlighet skal vare --»
«Det er jo det, jeg ber dig tilgi -- jeg visste, du forstod ikke, og jeg
tok imot alt du gav mig allikevel. Og saa blev det en pine for mig selv --
værre og værre, og jeg skjønte, jeg orket ikke fortsætte. Jeg _er_ jo glad
i dig, Gert, men naar jeg bare kan ta imot og ingenting eier at gi, som er
egte --»
«Var det dette, du vilde sagt mig igaar,» spurte Gert om litt.
Jenny nikket.
«Og istedenfor --»
Hun blev dryppende rød.
«Jeg orket ikke, Gert. Du kom saa glad. Og jeg skjønte, du hadde længtet og
ventet --»
Han løftet hodet braat:
«Det skulde du ikke gjort, Jenny. Nei. Ikke git mig -- en saan -- almisse
--»
Hun hadde gjemt sit ansigt. Hun husket de kvalfulde timer, mens hun gik
deroppe i sit tilstøvede atelier, i den solbagte, indestængte luften --
rastløst ryddet og ordnet og ventet paa ham, mens hendes hjerte krympet sig
i smerte. Men hun orket ikke si det:
«Jeg var ikke sikker paa mig selv heller -- da du kom -- jeg trodde et
øieblik -- jeg vilde prøve --»
«Almisser.» Han virret et øieblik med hodet i pine. «Det var det hele
tiden, Jenny -- alt du gav mig --»
«Gert -- det er jo det, at jeg har tat mot almisser av dig -- altid --
skjønner du ikke --»
«Nei,» sa han heftig. Og han laa med ansigtet ned i marken igjen.
Om en stund løftet han hodet:
«Jenny -- er der -- nogen anden --?»
«Nei,» sa hun heftig.
«Tror du, jeg vilde bebreidet dig, om der hadde været nogen anden -- en ung
mand -- din like --. Jeg kunde bedre forstaat _det_ --»
«Kan du da ikke skjønne --. Jeg synes da ikke, der behøver at være nogen
anden --»
«Neinei.» Han gled ned igjen. «_Jeg_ vilde syntes det var naturligere. --
Saa da jeg kom til at tænke paa det du hadde skrevet -- at Heggen hadde
været paa Tegneby og var reist til Berlin --»
Jenny blev blodrød igjen:
«Tror du da, jeg hadde -- igaar --»
Gert tidde stille. Litt efter sa han træt:
«Jeg forstaar dig jo allikevel ikke, saa.»
Og der skjøt pludselig op i hende en lyst til at gjøre ham ondt:
«Paa sæt og vis kan man jo nok si, der er en anden eller tredje person --»
Han saa op, spørgende. Saa grep han pludselig efter hende:
«Jenny -- herre Jesus -- hvad mener du --»
Hun angret allerede, og rød og fort sa hun:
«Ja -- mit arbeide da -- kunsten altsaa --»
Gert Gram hadde reist sig paa knæ foran hende:
«Jenny -- er der noget -- særlig -- du skal si sandt -- du skal ikke lyve
-- er der noget -- iveien -- med dig. Si det --»
Et øieblik forsøkte hun freidig at se ham i øinene. Saa bøiet hun hodet. Og
Gert Gram sank forover med ansigtet ned i hendes fang:
«Aa gud. Aa gud. Aa gud, gud, gud --.»
«Gert. Kjære, kjære. Aa neimen Gert. -- -- Du tirret mig med det der om en
anden,» sa hun ydmygt. «Jeg skulde ikke sagt det. Jeg hadde ikke tænkt at
si dig det -- ikke før siden --»
«Det hadde jeg aldrig tilgit dig,» sa Gram. «Hvis du ikke hadde sagt mig
det --.
Men -- du maa jo ha visst det en stund,» sa han pludselig. «Vet du -- hvor
langt det er kommet?»
«Tre maaneder,» sa hun kort.
«Men Jenny --» han tok forfærdet om hendes hænder, «nu kan du jo ikke --
bryte med mig -- saan uten videre, mener jeg. _Nu_ kan vi jo ikke skilles.»
«Jo.» Hun strøk kjærtegnende over hans ansigt. «Jo du. Hvis ikke dette var
kommet paa, saa hadde jeg vel fortsat -- en stund. Men nu _maatte_ jeg jo
se det i øinene -- faa alting paa det rene.»
Han laa stille en stund.
«Hør paa mig, liten. Du vet, jeg blev separert i forrige maaned. Om to aar
er jeg fri. Saa kommer jeg til dig. Jeg gir dig -- og det -- mit navn. Jeg
forlanger ingenting, forstaar du -- _ingenting_. Men jeg _fordrer_ min ret
til at gi dig den opreisning, jeg skylder dig. Gud vet, jeg vil komme til
at lide nok, fordi det ikke kan ske før. -- Men jeg forlanger ingenting --
selvfølgelig. Du skal ikke være bunden i fjerneste maate til mig gamle mand
--»
«Gert. Jeg er glad for, du blir skilt fra hende. Men det sier jeg dig
engang for alle -- jeg _gifter_ mig _ikke_ med dig, naar jeg ikke kan bli
din virkelige hustru. Det er ikke for de aarene, som er mellem os, Gert.
Følte jeg ikke det, Gert, at jeg aldrig har været helt din, som jeg skulde
-- saa blev jeg hos dig, din hustru, mens du var ung, din veninde, naar
alderen kom -- din sykepleierske gjerne -- villig og lykkelig --. Men jeg
vet, jeg kan ikke være for dig det, en hustru skal være. Og for folks skyld
gaar jeg ikke bort og lover noget, jeg ikke kan holde -- hverken for prest
eller borgermester --.»
«Aa men Jenny -- det er vanvid av dig dette --»
«Du faar mig ialfald aldrig fra det,» sa hun fort.
«Jamen hvad vil du da gjøre, barn. -- Nei jeg kan ikke la dig faa lov til
--. Hvordan skal det gaa dig da? Liten, du kan da vite, du maa la mig faa
hjælpe dig. Jenny, herregud --»
«Hysch da, kjære vennen min. Du ser jo, jeg tar det noksaa rolig. Det er
vel ikke saa farlig, naar det kommer til stykket, som man bilder sig ind.
-- Heldigvis har jeg jo litt penger endda --.»
«Jamen Jenny -- menneskene -- som vil være stygge med dig -- lægge skam paa
dig --.»
«Det kan ingen. Der er _et_, som er min skam, Gert, og det er, at jeg lot
dig ødsle din kjærlighet paa mig --»
«Aa det tøvet dit --. Neimen folk -- du vet ikke du -- hvor de er
hjerteløse -- hvordan de vil mishandle dig med sin ondskap, krænke dig og
saare dig --»
«Det bryr jeg mig ikke meget om, Gert.» Hun lo litt. «Jeg er jo
kunstnerdame forresten, gudskelov. De venter snart ikke andet av os, du,
end at vi skal gjøre litt skandale av og til.»
Han rystet paa hodet. Og i en pludselig fortvilet anger over at hun hadde
sagt ham det, at hun hadde gjort ham vondt, drog hun ham ind til sig:
«Kjære dig -- du _maa_ ikke være saa ulykkelig, hører du? Jeg _er_ det
ikke, ser du jo. Tvertimot -- sommetider saa er jeg glad. Naar jeg rigtig
forsøker at tænke mig, hvad det betyder, at jeg skal ha et barn -- mit eget
lille søte deilige barn, saa kan jeg sletikke forstaa det. Jeg tror jo, det
vil bli en lykke -- saa stor, at jeg ikke rigtig kan forestille mig det nu.
Et levende litet menneske, som bare hører mig til -- som jeg skal elske og
leve for og arbeide for. Hører du -- jeg tænker jo sommetider, at da først
blir der mening med mit liv og mit arbeide. Tror du kanske ikke, at da skal
jeg kunne skape mig et navn, som er godt nok til barnet mit, Gert. -- Det
er jo bare det, at jeg kan ikke rigtig begripe endnu, hvordan det skal bli,
som gjør, at jeg er litt motløs nu -- og saa det, at du er saa bedrøvet. --
Aa Gert -- jeg er vel kanske arm og tør og egoistisk og alt slikt -- men
jeg er da en kvinde -- jeg _maa_ da være glad for, jeg skal bli mor --»
«Jenny.» Han kysset hendes hænder. «Stakkars lille tapre Jenny. -- Det er
næsten værre for mig, at du tar det paa den maaten,» sa han sagte.
Jenny smilte sykt:
«Aa det var nu vel værre for dig, hvis jeg tok det paa en anden maate --.»


V.

Ti dage efter reiste Jenny til Kjøbenhavn. Moren og Bodil Berner fulgte paa
stationen i den tidlige morgenstund.
«Ja du har det godt du, din svinunge,» sa Bodil og lo over hele sit lille
bløte brune fjæs. Og saa gjespet hun, saa hun fik taarer i øinene.
«Der skal nogen til det og» -- Jenny lo, hun med. «Du har det nu ikke værst
du heller, synes jeg.»
Men hun kjendte gang paa gang, hvordan hun holdt paa at briste i graat,
mens hun kysset sin mor til farvel. Og hun stod i kupévinduet og stirret
paa hende. Det var, som hun ikke hadde set sin mor rigtig paa aldrig den
tid.
-- Den slanke og spæde, litt lute skikkelsen. Det syntes næsten ikke, at
haaret var graanet -- saa blond var fru Berner. Og hun hadde noget underlig
uberørt, pikeagtig over trækkene, endda hun var blit noksaa rynket. Men det
var som om bare aarene og ikke livet hadde furet det ansigt. Trods alt, hun
hadde gjennemgaat.
Naar hun nu engang fik vite det. -- Nei hun vilde aldrig faat mot til at si
det og se paa, hvordan moren tok slaget. Hun, som ingenting hadde visst,
intet vilde kunne begripe. Hadde hun ikke kunnet reise fra det -- Jenny
skjønte, hun hadde før dræpt sig. Det var ikke kjærlighet -- det var
feighet. For engang maatte hun jo si det -- og derutefra orket hun nok.
I det samme toget rykket til og begyndte at gli utover, saa hun Gert. Han
gik langsomt nedover perronen, og bak de andre, mor og søster, som vinket
med lommetørklær, hilste han. Han var saa blek --.
* * *
Det var første september. Jenny sat ved vinduet og saa ut.
For en vakker dag det blev. Luften saa klar og sval, og himmelen saa
mørkeblaa og skyerne saa hvite. Duggen laa tung og graa over de
You have read 1 text from Norwegian literature.
Next - Jenny: Roman - 16
  • Parts
  • Jenny: Roman - 01
    Total number of words is 4892
    Total number of unique words is 1491
    42.6 of words are in the 2000 most common words
    57.6 of words are in the 5000 most common words
    65.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 02
    Total number of words is 4988
    Total number of unique words is 1399
    47.0 of words are in the 2000 most common words
    61.8 of words are in the 5000 most common words
    70.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 03
    Total number of words is 5155
    Total number of unique words is 1378
    48.5 of words are in the 2000 most common words
    65.5 of words are in the 5000 most common words
    73.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 04
    Total number of words is 5225
    Total number of unique words is 1244
    51.8 of words are in the 2000 most common words
    67.2 of words are in the 5000 most common words
    74.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 05
    Total number of words is 4985
    Total number of unique words is 1423
    47.9 of words are in the 2000 most common words
    63.4 of words are in the 5000 most common words
    70.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 06
    Total number of words is 5161
    Total number of unique words is 1325
    48.8 of words are in the 2000 most common words
    66.1 of words are in the 5000 most common words
    73.1 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 07
    Total number of words is 5141
    Total number of unique words is 1251
    49.7 of words are in the 2000 most common words
    66.6 of words are in the 5000 most common words
    74.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 08
    Total number of words is 4937
    Total number of unique words is 1443
    45.6 of words are in the 2000 most common words
    62.6 of words are in the 5000 most common words
    68.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 09
    Total number of words is 5182
    Total number of unique words is 1158
    54.7 of words are in the 2000 most common words
    71.2 of words are in the 5000 most common words
    78.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 10
    Total number of words is 5109
    Total number of unique words is 1252
    50.0 of words are in the 2000 most common words
    67.7 of words are in the 5000 most common words
    75.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 11
    Total number of words is 5229
    Total number of unique words is 1095
    58.9 of words are in the 2000 most common words
    74.6 of words are in the 5000 most common words
    81.5 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 12
    Total number of words is 5247
    Total number of unique words is 1319
    47.8 of words are in the 2000 most common words
    64.5 of words are in the 5000 most common words
    71.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 13
    Total number of words is 5347
    Total number of unique words is 1214
    54.7 of words are in the 2000 most common words
    71.3 of words are in the 5000 most common words
    78.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 14
    Total number of words is 5138
    Total number of unique words is 1358
    48.8 of words are in the 2000 most common words
    64.8 of words are in the 5000 most common words
    71.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 15
    Total number of words is 5390
    Total number of unique words is 1094
    57.3 of words are in the 2000 most common words
    74.5 of words are in the 5000 most common words
    81.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 16
    Total number of words is 5013
    Total number of unique words is 1464
    46.7 of words are in the 2000 most common words
    64.7 of words are in the 5000 most common words
    72.6 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 17
    Total number of words is 5032
    Total number of unique words is 1534
    45.9 of words are in the 2000 most common words
    63.7 of words are in the 5000 most common words
    70.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 18
    Total number of words is 5459
    Total number of unique words is 1202
    53.4 of words are in the 2000 most common words
    68.9 of words are in the 5000 most common words
    76.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 19
    Total number of words is 5225
    Total number of unique words is 1222
    53.9 of words are in the 2000 most common words
    70.8 of words are in the 5000 most common words
    78.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 20
    Total number of words is 4384
    Total number of unique words is 1298
    44.6 of words are in the 2000 most common words
    61.1 of words are in the 5000 most common words
    68.4 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.