Jenny: Roman - 13

Total number of words is 5347
Total number of unique words is 1214
54.7 of words are in the 2000 most common words
71.3 of words are in the 5000 most common words
78.0 of words are in the 8000 most common words
Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
forstod hinanden, og det kom til forklaring mellem os. Det blev ikke det,
som menneskene forstaar ved lykke -- og allikevel. Begge var vi bundne ved
baand, som vi ikke turde bryte. Og jeg tilstaar, eftersom mit haab om
engang at kunne faa hende til min hustru langsomt, langsomt døde ut, saa
forandredes min kjærlighet. Men endnu staar mindet om hende, som nu sitter
langt borte i en anden verdensdel og lever for at lette sine børn den
byrde, som livet er med en far, der gaar som et fordrukkent vrak -- som mit
livs skjønneste klenodie. For hendes skyld har jeg i alle disse aar holdt
fast ved troen paa menneskesjælens renhet og skjønhet og styrke -- og paa
kjærligheten. Og jeg vet, at mindet om mig er det, som gir Helene den
hemmelige kraft til at kjæmpe og lide derborte bak havet. For hun elsker
mig idag som i vor barnom -- og tror paa mig, paa mit talent, paa min
kjærlighet -- paa at jeg var en bedre skjæbne værdig. Men da er jeg jo
noget for hende endnu -- ikkesandt, Jenny?»
Hun svarte ikke.
«Det er jo ikke bare det at bli elsket, som er lykken, Jenny. Den største
del av lykken -- det er at elske.»
«Hm. Det er vist en skral lykke, Gert, at elske -- naar man ikke blir
elsket igjen.»
Han sat taus en stund og saa ned. Til han sa, næsten hviskende:
«Stor eller liten -- det er en lykke. At kjende et menneske, om hvem man
tror bare, bare godt. En, som man sier om til sig selv -- herregud, la mig
se hende lykkelig, for hun fortjener det -- for hun er ren og skjøn og varm
og fin og begavet og god. -- Saa man kan be, gud, gi hende alt, jeg ikke
fik. Jeg synes, det er en lykke, lille Jenny, at jeg kan be slik for dig
--. Nei det er ikke noget at bli ræd for, liten --.»
Han hadde reist sig, og hun reiste sig og gjorde en bevægelse, som hun var
bange, han skulde komme nærmere. Gram stanset, og han lo sagte:
«Hvordan kunde du tænke andet -- du som er saan klok liten pike. Jenny, jeg
trodde, du hadde forstaat det længe før jeg skjønte det selv --.
Hvordan kunde det gaa anderledes? Mit liv -- nu gaar det mot slutten -- mot
alderdommen, sløvheten, mørket, døden. Nu, nu vet jeg, alt jeg har længtet
mot hele mit liv -- jeg naar det aldrig. Saa møter jeg dig. Jeg synes, du
er den deiligste kvinde, jeg har møtt -- og du vilde det samme, jeg engang
har villet -- var paa vei til at naa det. Kunde mit hjerte andet end
skrike, gud, la hende naa det, gud, hjælp hende, la ikke hende strande som
jeg strandet --.
Og saa var du saa søt mot mig, Jenny. Du kom til mig dernede i hulen min,
og du fortalte om dig selv -- og du hørte paa mig, og du forstod saa godt,
og dine deilige øine var saa fulde av sympati og saa milde og varme --.
Men herregud, graater du?»
Han grep hendes hænder og knuget sin mund ned i dem.
«Det maa du ikke, Jenny -- du maa ikke graate saan -- hvad graater du for
-- du skjælver jo rent --. Hvad er det du graater slik for?»
«For altsammen,» hulket hun.
«Sæt dig -- saan.» Han laa paa knæ foran hende -- og et sekund sænket han
panden mot hendes knæ. «Du maa ikke graate for mig, hører du? Tror du, jeg
vilde ønske, jeg ikke hadde møtt dig? Kjæreste vennen min -- er der nogen,
du har elsket, og du vilde ønske, det hadde aldrig været -- da har du ikke
elsket allikevel -- det kan du tro mig er sandt. Aanei Jenny -- jeg vilde
ikke undværet det, jeg føler for dig -- ikke for mit liv!
Og du skal ikke graate for dig selv. Du vil bli lykkelig -- jeg vet det. En
dag -- av alle de mænd, som vil komme til at elske dig -- en vil ligge
foran dig som jeg nu og si, det er livet at ligge slik for dine føtter, og
du vil selv synes, det er livet. Og da vil du forstaa, at det at sitte saan
med ham, -- om det var i den fattigste hytte, i en eneste liten kort
hvilestund efter en dag fuld av det graaeste, tyngste slit -- det er
lykken. Meget, meget større lykke, end om du blev den største kunstnerinde,
som har levet -- om du naadde alt som kan naaes av ære og berømmelse. Det
er jo det, du selv tror -- ikkesandt?»
«Jo,» hvisket hun forgrætt.
«Og du skal ikke være ræd for andet, end at den lykke, den blir dig tildel.
-- Ikkesandt, Jenny, det er det du føler, at naar du kjæmper for at bli et
godt og dygtig menneske og en ærlig kunstner, saa længes du ogsaa efter at
møte en, som sier, det var rigtig, at du kjæmpet slik, og han elsker dig
for det?»
Jenny nikket. Og Gram kysset ærbødig hendes hænder.
«Du er det jo -- du er alt som er godt og fint og stolt og deilig. Jeg sier
det, og en dag vil en mand, som er yngre og bedre og sterkere end jeg, si
det samme -- og du vil bli glad, -- helt glad. Er du ikke lite bitte gran
glad for, at jeg sier det -- for at høre, at du er den bedste og søteste og
vidunderligste lille pike i verden -- se paa mig, Jenny -- kan jeg ikke
gjøre dig litt glad, naar jeg sier dig, jeg tror, du vil faa al livets
rikeste lykke, for du fortjener det?»
Hun saa ned i hans ansigt og forsøkte med et fattig smil. Saa sænket hun
hodet og strøk over hans haar med sine hænder:
«Aa Gert -- aa Gert -- jeg kunde jo ikke for det! Jeg vilde jo ikke gjøre
dig vondt. Jeg kunde ikke for det -- kunde jeg vel?»
«Det skal du ikke være bedrøvet for. Liten -- jeg er glad i dig, fordi du
er slik, som du _vil_ være -- og som jeg vilde været engang jeg og. -- Du
skal ikke være bedrøvet -- selv om du tror, du har gjort mig sorg. Der er
sorger, som er gode -- velsignet gode, skal jeg si dig.»
Hun sat og graat sagte.
Om en stund hvisket han:
«Faar jeg komme til dig -- engang imellem? Naar du er bedrøvet -- kan du
ikke sende bud efter mig da? Jeg vil saa gjerne prøve, om jeg ikke kan
hjælpe min lille pike litt, Jenny --?»
«Jeg tør ikke, Gert.»
«Kjære lille ven, jeg er jo en gammel mand -- kunde være din far.»
«For -- for din skyld, mener jeg. Det er ikke rigtig av mig mot dig --.»
«Jo Jenny. Tror du, jeg tænker mindre paa dig, naar jeg ikke ser dig. Jeg
ønsker jo bare at se dig -- snakke med dig -- prøve at være litt for dig --
faar jeg lov? -- Aa, faar jeg lov --?»
«Jeg vet ikke, Gert -- jeg vet ikke. Aa kjære dig, gaa da -- du maa gaa nu
-- jeg orker ikke -- det er saa vondt -- kjære gaa --.»
Han reiste sig stille.
«Saa gaar jeg. Farvel da Jenny -- men barn, du er jo rent utav dig --»
«Ja,» hvisket hun.
«Saa skal jeg gaa. Maa jeg komme igjen engang -- se dig før du reiser vilde
jeg gjerne. Naar du er blit rolig -- og dette ikke skræmmer dig. Der er
ingen grund til det Jenny --»
Hun stod stille litt. Saa drog hun ham pludselig indtil sig et øieblik og
streifet hans kind med sin mund.
«Gaa nu Gert.»
«Tak. Gud velsigne dig, Jenny.»
* * *
Efterpaa drev hun op og ned paa gulvet. Og hun begrep ikke selv, hvorfor
hun skalv slik. -- Og saa var hun inderst inde -- ja det var vel ikke glæde
dette -- men hun hadde syntes, det var godt at høre, det han hadde sagt,
mens han laa paa knæ foran hendes fang.
Aa Gert Gert! Hun hadde altid set paa ham som paa et svakt menneske -- en
der hadde latt sig overvinde og var blit traakket ned som de overvundne
blir. Og saa hadde hun pludselig faat vite, at inderst inde i sig selv
hadde han en dyp styrke og sikkerhet -- og han hadde staat der som den
rike, der visste, at han kunde hjælpe og gjerne vilde --. Mens hun var
forvirret og usikker og syk av længsel længst inde i sit væsen, bak den
rustning av meninger og tanker, som hun hadde lavet sig.
Og saa hadde hun bedt ham gaa. -- Hvorfor --. Fordi hun selv var saa
grænseløst fattig, og fordi hun hadde klaget sin nød til ham, som hun
trodde var like saa arm som hun -- og saa han hadde vist hende, at han var
rik og gladelig budt hende en liten hjælp av sin rigdom. Saa hadde hun følt
sig ydmyget og bedt ham gaa. Saan var det vist.
Ta mot hjælp av en kjærlighet uten at kunne gi noget imot, det hadde hun
altid syntes var usselt. For hun hadde aldrig tænkt, at hun skulde være
den, som behøvet saan hjælp --.
-- Ikke hadde han faat gjøre det arbeide, han vilde. Den kjærlighet han
hadde baaret paa, hadde ikke faat leve livet. Endda var han ikke fortvilet.
Det var vel det som var lykken ved at være troende -- likemeget hvad man
trodde, bare man hadde noget utover sig selv at sætte lit til.
For det var umulig at leve, naar man bare hadde sig selv at tro paa -- sig
selv at elske.
-- Den frivillige død hadde hun altid regnet med. Om hun døde nu --. Ja saa
var der mange, som hun holdt av og som vilde bli bedrøvet -- men der var
ingen, som ikke kunde undvære hende. Ikke en, som hun var saa umistelig
for, at hun kunde ha forpligtelse til at slæpe paa sit liv for den saks
skyld. Moren og søskende -- fik de ikke vite, hun hadde gjort det selv, saa
vilde deres sorg om et aar bare være mild melankoli, naar de tænkte paa
hende. Cesca og Gunnar vilde kanske sørge mest, for de vilde kanske
forstaa, hun hadde været ulykkelig -- men hun stod jo bare i utkanten av
deres liv. Den som holdt mest av hende, vilde vel sørge mest -- men ham
hadde hun jo ingenting at gi til. Saa han kunde jo elske hende like godt,
om hun var død. -- Det var det, at _han_ elsket hende, som var hans lykke
-- han hadde lykken i en evne hos sig selv.
Hvis det var saa, at hun manglet den evnen, saa hjalp jo ingenting.
Arbeidet kunde ikke fylde hende, saa hun ikke længtet efter noget utover.
Og hvorfor skulde hun da leve, fordi om de sa, hun var talentfuld --. Der
var ingen, som hadde saa megen glæde av at se hendes kunst, som hun hadde
av at øve den. Og den glæde var ikke saa stor, at den tilfredsstillet
hende.
Og det var ikke bare det som Gunnar sa. At hendes dyd plaget hende, for at
være brutal. Det kunde der jo let nok bli raad med. -- Men det turde hun
ikke, for hun vilde være ræd, det skulde møte hende bakefter, det hun
længtet imot. Og det var jo mindst av alt at leve tæt indtil et andet
menneske og saa kanske inderst inde være like ensom. -- Uf nei nei. Være en
mands, med alslags intimiteter paa krop og sjæl, som fulgte av det -- og
saa kanske se en dag, at hun hadde aldrig kjendt ham, og han hadde aldrig
kjendt hende, og den ene hadde aldrig forstaat et ord av den andens tale
--.
Aknei. Hun levet fordi hun ventet. Hun vilde ikke ha en elsker, for hun
ventet paa sin herre. Og hun vilde ikke dø, ikke nu, for hun ventet.
Nei. Hun vilde ikke kaste bort sit liv endda -- hverken til det ene eller
det andet. Hun _kunde_ ikke dø slik -- saa fattig, at hun ikke hadde en
eneste elsket ting at si farvel til. Hun turde ikke -- for hun maatte da
tro, engang saa blev det anderledes.
Saa fik hun forsøke at klemme paa med malingen igjen. Formodentlig blev det
rent faen forresten -- siden hun gik her og var syk av forelskelse.
Hun lo.
Det var det hun var. Gjenstanden eksisterte foreløbig ikke -- men
kjærligheten, den var der.
* * *
Mot skraavinduet tok himmelen til at mørkne violblaat. Jenny gik bort og
saa ut. Skifertakene og skorstenene og telefontraadene -- den stille verden
derute bredte sig rimgraa nu ind i skumringen. Og fra gaterne oste et
rødlig lysskjær og farvet frosttaaken. Vognrammelen og trikkens skrik paa
skinnerne lød saa haardt nu paa den barfrosne gate.
Hun hadde ulyst til at gaa hjem og spise middag hos moren. Men det var
avtalen. Jenny skrudde igjen ovnen, tok paa yttertøiet og gik.
Der var sur og klam kulde ute -- taaken lugtet av sot og gas og frossent
støv. For en haabløs trist gate dette var igrunden. Den kom ned fra
centrum, hvor trafikken larmet og butikkerne, som menneskene strømmet ind
og ut av, laa og skinnet med speilglasruter; men den løp ned mot
fæstningens livløse graa mure, og dens egne husvægger var graa og døde --
enten det var de nye forretningsgaarder av sten og glas, hvor travlheten
stilfærdig flagret ut og ind paa papirer, som stilfærdig travle unge
mennesker syslet med inde i det rolige hvite lys bak de store vinduer og
folk snakket med andre folk ned i et telefonrør -- eller det var de gamle
huser, som stod igjen fra byen var liten -- lave og graabrune med glatte
facader og traadduks jalousier for kontorvinduerne, og en og anden liten
rute, hvor der var gardiner og potteplanter og et litet smaakaarshjem bakom
-- underlig ensomme hjem i dette strøk, hvor husene mest laa øde om natten.
Selv butikkerne var ikke slike, som folk strømmet ind og ut av. Det var
forretninger med tapetpapir og gipsrosetter til lofter og ovner og komfyrer
og møbelforretninger med vinduerne fulde av tomme mahognisenger og
ferniserte eketræsstoler, som saa ut, som aldrig nogen skulde komme til at
sitte paa dem.
Der stod et litet barn i et portrum, -- en liten blaafrossen gut, med en
stor kurv paa armen. Han saa paa et par bikjer, som slos midt ute i gaten,
saa det sure rimfrosne støv røk om dem. Han kvapp til, da hundene kom
tomlende bort mot hans kant.
«Er du ræd de hundene du kanske?» spurte Jenny.
Først svarte gutten ingenting. Men saa sa hun:
«Skal jeg følge dig forbi dem kanske --» og da smat han op paa siden av
damen, men sa ikke noget.
«Hvilken vei skal du da -- hvor bor du henne?»
«I Voldgata.»
«Har du gaat ærend? Helt hitned -- du som er saa liten -- det var flink gut
det!»
«Vi handler hos Aases i Strandgata, for'n pappa kjender'n,» sa gutten. «Han
er saa tong denna kørja atte --»
Jenny saa op og ned over gaten -- der var næsten ingen folk:
«Kom smaaen, skal jeg ta den for dig et stykke jeg --»
Gutten gav litt ængstelig slip paa kurven.
«Ta mig i haanden du, skal jeg følge dig forbi disse bikjene. Nei saa kold
du er da -- har du ingen vaatter heller --»
Gutten ristet paa hodet.
«Se her, put den andre haanden ind i muffen min -- vil du ikke? Du synes
kanske ikke det gaar an at gaa med muffe, du som er gut?»
Hun tænkte paa Nils, da han var liten. Ham hadde hun længtet efter saa
ofte. Nu var han stor og hadde saa mange kamerater -- var i den alderen, da
det ikke er no gildt at traske med storesøster. Sjelden kom han ned til
hende. -- Det ene aaret hun hadde været ute og saa de maanederne hun hadde
levet opi alt dette med Helge var de likesom kommet saa langt fra hinanden.
-- Siden, naar han blev større, blev de kanske venner som før -- det gjorde
de nok, for glad i hinanden var de jo. Men nu i denne alderen visste hun,
han hadde det saa gildt uten hende. Aa men om Nils hadde været liten unge
nu -- saa hun kunde tat ham paa fanget og fortalt eventyr, mens hun vasket
ham og klædde av ham og kysset ham -- eller litt større som den tiden, hun
gik turer med ham i Nordmarken, og Slagteren var langt borte og veien fuld
av eventyr og merkelige hændelser --.
«Hvad heter du da, smaaen?»
«Ausjen Torstein Mo.»
«Hvor gammel er du, Ausjen?»
«Seks aar.»
«Saa gaar du vel ikke paa skolen endda da vel?»
«Neimen jeg skal byne til april maane.»
«Synes du det skal bli moro at begynde paa skolen da?»
«Nei for frøkna er saa sinna atte. 'n Oskar gaar for a -- og saa kommer'nte
jeg i klasse me'n heller, for 'n Oskar skal byne i aen klasse da han saa
--»
«Oskar, er det kameraten din det,» spurte Jenny.
«Ja dem bor i samre gaarden som vi dem.»
Saa blev der litt pause. Jenny snakket igjen:
«Er det ikke leit synes du, at vi ikke faar sne? Dere har jo den bakken
nedmed Piperviken, som dere kan ake? Har du kjælke?»
«Neimen jeg har sneskøiter ogsaa ski og --»
«Ja da vilde det nok være bra, der kom sne.»
De var kommet op i Stortingsgaten. Jenny slap hans haand og saa paa kurven
-- men den var saa tung, og Ausjen var saa liten. Saa beholdt hun den --
skjønt det saa væmmelig yndig ut at gaa saan med en liten fattiggut.
Egentlig hadde hun hat lyst at ta ham med ind til konditoren, men hun
syntes, det var flaut om hun traf kjendte.
Men inde i den mørke Voldgaten tok hun hans haand igjen og bar kurven for
ham til det lille huset, der han bodde og gav ham ti øre til avsked.
I Homansbyen kjøpte hun chocolade og røde vaatter, som hun vilde sende til
Ausjen.
-- Herregud om hun bare kunde gjøre noget menneske en liten glæde --. En
liten uventet glæde --.
-- Hun kunde forsøke at faa ham til model et par timer om dagen. Endda han
var vel liten til at staa --.
Stakkars vesle næven -- den var blit varm indi hendes. Og det var, som det
hadde gjort hende godt at gaa og holde den --.
Jo. Hun vilde prøve at male ham. Et levenfjæs sat der paa ham. Og saa
skulde han faa melk med en skvæt tynd kaffe i og godt smørbrød og saa
skulde hun arbeide og præke med Ausjen --.


III.


I.

Saan en lys og lun maieftermiddag hen imot kveldingen laa der solrøk
indover de svarte tomter, og de nakne brandmurer blev rødgule, og
fabrikspiperne blev leverbrune i solbranden. Byens kontur av høie tak og
lave tak og store gaarder og smaa stod mot en luft, som var graaviolet og
tung av støv og røk og dunster.
Det lille træet ved den røde mur hadde smaa klare gulgrønne blader, som
lyset skinnet igjennem, iaar som ifjor.
Jenny la merke til skimmelen paa skraphandlerbodernes bordvægger -- hvor
bløtt og lysende grønt den stod. Og sotflakerne nedover
forretningsgaardenes murer var nogen steder saa dypsvarte, og nogensteder
hadde de liksom en fin sølvhinde, der glinset, over sig.
Hun saa op i luften. Hele formiddagen hadde hun gaat og drevet ute paa
Bygdø, og der hadde himmelkuplen staat mørkeblaa og het over de
olivengyldne grantopper og løvtrærnes ravfarvede knopper. Men himmelen her
over de høie huser og telefontraadenes net blaanet blekt bak et fint
opalhvitt slør av dis. Igrunden var det vakrere slik forresten. Gert kunde
ikke se det. Byen, den var bare skidden og styg og graa for ham bestandig
-- det var den byen, de hadde gaat og forbandet, alle de unge fra
ottiaarene, som var blit sat ind her paa strafarbeide. Nu stod han vel
deroppe og saa ut i solen, og lysets lek med linjer og farvetoner la han
neppe merke til, for det var bare et solstreif utenfor fængselsruten for
ham. --
Hun stanset et stykke før hans port og saa av vane op og ned over gaten.
Der var ingen kjendte -- arbeidsfolk drog sig utover mot Vaterland og
indover til byen. Klokken var altsaa over seks.
Jenny løp opover trappen -- de ækle jerntrin, som gav gjenlyd mellem de
nakne murvægger, naar de sagte listet sig ned fra hans rum deroppe -- de
sene nætterne i vinter. Det var liksom der sat igjen kulde og raa luft i de
væggene altid --.
Hun gik fort indover korridoren og banket de tre slag paa hans dør.
Gram lukket op. Og han tok hende ind til sig med den ene arm, og mens de
kysset hinanden, laaste han døren efter hende med den ledige haand.
Over hans skulder saa hun de friske blomster paa det lille bord med
vinkaraflen og utenlandske moreller i en slepen krystalbolle. Der laa en
let taake av cigaretrøk i rummet. Og hun visste, han hadde sittet her siden
klokken fire og ventet paa hende med alt dette, som var gjort istand for
hendes skyld.
«Jeg kunde ikke komme før, Gert,» hvisket hun. «Jeg var saa lei for du
skulde vente --.»
Da han slap hende, gik hun bort til bordet og bøiet sig over blomsterne.
«Jeg faar lov at ta to og pynte mig med -- gjør jeg ikke det du? Aa jeg
blir saa forkjælet Gert, naar jeg er hos dig --.» Hun rakte hænderne ut
efter ham.
«Naar maa du gaa fra mig da Jenny,» spurte han, mens han kysset hendes arme
ganske varsomt.
Jenny sænket hodet litt.
«Jeg maatte love at være hjemme til aftens du. -- Mama sitter jo altid oppe
og venter paa mig vet du, og hun er saa træt om dagen. Hun trænger saa til,
at jeg hjælper hende om aftenen baade med det ene og det andet,» sa hun
fort.
«-- Det er ikke saa let at komme hjemmefra, skjønner du,» hvisket hun
bønlig.
Han bøiet hodet under hendes mange ord. Da hun kom imot ham, drog han hende
ind til sig, saa hendes ansigt laa gjemt mot hans skulder.
Hun kunde ikke lyve stakkar -- ikke saa godt, at han et eneste barmhjertig
sekund trodde det. Den korte, korte tiden ivinter -- de første blaagrønne
vaarkvelderne -- da hadde hun altid kunnet være hjemmefra.
«Det er leit for os Gert. Men det er saa vanskelig nu, jeg bor hjemme, kan
du nok forstaa. Og jeg maa jo det, vet du, baade for mama trænger de
pengene og jeg maa hjælpe hende. Du var jo enig med mig i det, at det var
rigtigst, jeg flyttet hjem?»
Gert Gram nikket. De hadde sat sig i sofaen, tæt ind til hinanden. Jennys
hode laa mot hans bryst, saa han ikke kunde se hendes ansigt.
«Du -- jeg var paa Bygdø idag Gert. Jeg gik der som vi gik forleden. Vi tar
ditut sammen igjen snart -- ikkesandt -- skal vi gjøre det iovermorgen,
hvis veiret holder? Og saa finder jeg paa noget at si hjemme, saa vi kan
bli sammen hele kvelden -- vil du? Du er vist lei for, jeg maa gaa saa
straks igjen -- er du ikke?»
«Kjære Jenny min, det har jeg jo sagt dig saa tusen ganger --,» og hun
hørte paa hans stemme, at nu sat han der igjen med sit sørgmodige smil:
«Jeg er dig taknemlig for hvert eneste sekund av din tid, som du skjænker
din ven --.»
«Ikke si saan Gert,» bad hun forpint.
«Hvorfor maa jeg ikke si saan, naar det er tilfældet? Elskede lille min
pike, tror du nogensinde jeg glemmer, at alt du har git mig, det var en
fyrstelig naade, som jeg aldrig kommer til at forstaa, du kunde gi mig --.»
«Gert --. I vinter, da jeg forstod, hvor du holdt av mig -- hvordan du
holdt av mig -- saa sa jeg til mig selv, at det maatte være forbi. Og saa
forstod jeg, at jeg kunde ikke undvære dig -- og saa blev jeg din. Var det
nogen naade? Naar jeg ikke kunde slippe dig?»
«Det er jo det Jenny -- at du kom til at elske, mig slik -- som jeg kalder
en ufattelig naade.»
Stum smøg hun sig ind til ham.
«Du unge deilige Jenny liten --.»
«Jeg er _ikke_ ung Gert. Da du traf mig, var jeg begyndt at bli gammel
allerede, og jeg hadde aldrig været ung. Jeg syntes du var ung -- meget
yngre end jeg i dit hjerte, for du trodde endda paa alt som jeg lo av og
kaldte barnedrømme, like til du fik mig til at tro, det fandtes til --
kjærligheten og varmen og alt det der --.»
Gert Gram lo stille ut for sig. Saa hvisket han:
«Kanske mit hjerte ikke var ældre end dit, du. Jeg syntes ialfald, jeg
hadde ingen ungdom hat endda, og jeg haabet paa trass dypest inde i mig, at
en gang, en eneste en, skulde den røre mig -- ungdommen. -- Men mit haar
var blit hvitt imens --.»
Jenny virret med hodet. Og hun løftet sin ene haand og la den paa hans
isse.
«Er liten træt? Skal jeg ta av dig skoene -- vil du lægge dig ned og
hvile?»
«Nei. Jeg vil ligge slik. Det er saa godt.»
Hun drog benene op under sig og nøstet sig sammen i en tull paa hans fang.
Gert la en arm om hende. Med den frie haand skjænket han vin og holdt
glasset til hendes mund. Hun drak begjærlig. Saa tok han kirsebær og gav
hende -- tok stenene fra hendes læber og la paa asjetten.
«Mere vin?»
«Tak. -- Du, jeg vil bli hos dig. Jeg sender bud hjem med en visergut, at
jeg har truffet Heggen. Han er i byen vist. Men jeg maa hjem før trikken
stopper -- desværre.»
«Jeg skal gaa for dig.» Han lot hende gli ned i sofaen. «Du skal ligge og
hvile du. Aa ungen min!»
Da han var gaat, knappet hun op skoene og skjøv dem av sig. Hun drak litt
mere vin. Saa krøp hun helt op i sofaen, boret hodet ned i puterne og trak
teppet over sig.
-- Hun elsket ham jo allikevel. Hun vilde være hos ham. Naar hun fik sitte
slik og krype sammen hos ham og hvile sig inde i hans arme, saa hadde hun
det godt. Han var jo det eneste menneske i verden, som hadde tat hende paa
fanget og varmet hende og gjemt hende og kaldt hende liten pike. Ja, han
var det eneste menneske, som hadde staat hende virkelig nær. -- Saa skulde
vel han ha hende --.
Naar han bare vilde ta hende ind til sig og gjemme hende, saa hun intet
saa, men bare kjendte, han holdt omkring hende og varmet hende --. Da hadde
hun det godt. Aanei, hun kunde nok ikke miste ham. Og da maatte hun vel gi
ham det lille hun hadde, naar hun fik noget av ham, som han ikke kunde
undvære --.
Han maatte kysse hende, gjøre med hende, hvad han vilde. Bare han ikke
snakket. For da kom de saa langt bort fra hinanden. For han snakket om
kjærlighet, men hendes kjærlighet saa ikke ut saan, som han trodde. Og hun
kunde ikke forklare den med ord. Hun bare klamret sig til ham -- og det var
ingen naade og ingen fyrstelig gave. -- Det var bare en liten fattig,
tiggende kjærlighet, og han skulde ikke takke for den, men bare holde av
hende og ikke si nogen ting --.
-- Da han kom op igjen, laa hun og saa ut med vidaapne øine. Men hun lukket
dem under hans stille, ærbødige kjærtegn og smilte litt. Saa slog hun
armene om ham og klynget sig til ham. -- Den svake violparfume, han brukte,
kjendtes saa mild og frisk. Og hun nikket litt, da han spørgende løftet
hende op. Han vilde si noget, men hun la haanden over hans mund først, og
saa kysset hun ham, saa han ikke fik snakke, mens han varsomt bar hende ind
i værelset ved siden av kontoret.
* * *
Gert fulgte hende til sporvognen. Et øieblik blev Jenny staaende utenfor
paa platformen og saa efter ham, der blev borte nedover gaten i den blaa
mainat. Saa satte hun sig ind.
Gram var flyttet fra sin kone ved juletider. Han bodde alene nede i
Stenersgaten nu -- hadde et værelse til foruten kontoret. Jenny forstod, at
han tænkte at opnaa separation, naar nogen tid var gaat og Rebekka Gram
hadde lært at indse, han kom ikke tilbake. Det var vel hans natur at gjøre
det paa den maaten -- tvinge frem et brudd med en gang orket han ikke.
Hvad han egentlig tænkte videre om fremtiden turde hun ikke vite. Kunde han
mene, at de skulde gifte sig?
Hun kunde ikke negte for sig selv, at hun aldrig et sekund hadde villet
binde sig til ham for altid. Og det var derfor, hun følte den bitre,
haabløse ydmygelse, skammen, naar hun tænkte paa ham og hun ikke var hos
ham og kunde skjule sig i hans kjærlighet. Hun hadde bedraget ham -- hele
tiden hadde hun bedraget ham.
«Det er jo det, Jenny -- at du er kommen til at elske mig, -- som jeg
kalder en ufattelig naade --.»
Jamen hvad kunde hun for, at han saa slik paa det --?
-- Ja _han_ hadde ikke gjort hende til sin elskerinde, hvis ikke hun hadde
villet det selv -- latt Gert føle, at hun vilde det. Aa men gud. Naar hun
forstod, at han længtes -- naar det pinte hende hvergang de var sammen at
vite sig begjæret og se at han kjæmpet for at skjule det, som han var
altfor stolt til at ville vise. Ja hun hadde set, han var stolt -- for
stolt til at ville be der, hvor han engang bare hadde budt til at gi, for
stolt til at ville vove at møte avslag ogsaa kanske --. Og naar hun visste
med sig selv, at hun kunde ikke vise fra sig hans kjærlighet, kunde ikke
miste det eneste menneske, som elsket hende --. Kunde hun da gjøre andet
end by ham det hun hadde, naar hun tok imot noget av ham, som hun ikke
kunde undvære -- hvis hun vilde føle sig ærbar?
Men saa var det, hun hadde maattet si ord, som var sterkere og hetere end
det hun følte. Og han hadde trodd hende og tat hende paa de ord.
Og det hændte igjen og igjen. Naar hun kom til ham, uglad, motløs, træt av
at tænke paa, hvordan dette skulde ende, og hun saa, han forstod -- saa sa
hun igjen de varme ord og hyklet noget meget sterkere end hun følte. Og han
trodde straks.
Han kjendte ingen anden kjærlighet end den, hvis væsen var lykke. Ulykken i
kjærligheten, den kom utenfra, av skjæbnens ondskap eller fra en haard
retfærdighet, som hevnet gammel uret. Hun visste, hvad han frygtet --
hendes kjærlighet skulde dø en dag, naar hun saa, han var for gammel til at
være hendes elsker. Men aldrig hadde han kunnet ane, at hendes kjærlighet
var _født_ syk, med spiren til sin død i sig selv.
Det vilde ikke nytte, om hun prøvet at forklare ham det. Gert kunde ikke
forstaa det --.
At hun hadde søkt ly i hans arme, fordi han var den eneste, som hadde budt
hende det. Hun hadde været saa dødsens ensom. Da han bød hende kjærlighet
You have read 1 text from Norwegian literature.
Next - Jenny: Roman - 14
  • Parts
  • Jenny: Roman - 01
    Total number of words is 4892
    Total number of unique words is 1491
    42.6 of words are in the 2000 most common words
    57.6 of words are in the 5000 most common words
    65.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 02
    Total number of words is 4988
    Total number of unique words is 1399
    47.0 of words are in the 2000 most common words
    61.8 of words are in the 5000 most common words
    70.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 03
    Total number of words is 5155
    Total number of unique words is 1378
    48.5 of words are in the 2000 most common words
    65.5 of words are in the 5000 most common words
    73.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 04
    Total number of words is 5225
    Total number of unique words is 1244
    51.8 of words are in the 2000 most common words
    67.2 of words are in the 5000 most common words
    74.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 05
    Total number of words is 4985
    Total number of unique words is 1423
    47.9 of words are in the 2000 most common words
    63.4 of words are in the 5000 most common words
    70.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 06
    Total number of words is 5161
    Total number of unique words is 1325
    48.8 of words are in the 2000 most common words
    66.1 of words are in the 5000 most common words
    73.1 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 07
    Total number of words is 5141
    Total number of unique words is 1251
    49.7 of words are in the 2000 most common words
    66.6 of words are in the 5000 most common words
    74.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 08
    Total number of words is 4937
    Total number of unique words is 1443
    45.6 of words are in the 2000 most common words
    62.6 of words are in the 5000 most common words
    68.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 09
    Total number of words is 5182
    Total number of unique words is 1158
    54.7 of words are in the 2000 most common words
    71.2 of words are in the 5000 most common words
    78.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 10
    Total number of words is 5109
    Total number of unique words is 1252
    50.0 of words are in the 2000 most common words
    67.7 of words are in the 5000 most common words
    75.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 11
    Total number of words is 5229
    Total number of unique words is 1095
    58.9 of words are in the 2000 most common words
    74.6 of words are in the 5000 most common words
    81.5 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 12
    Total number of words is 5247
    Total number of unique words is 1319
    47.8 of words are in the 2000 most common words
    64.5 of words are in the 5000 most common words
    71.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 13
    Total number of words is 5347
    Total number of unique words is 1214
    54.7 of words are in the 2000 most common words
    71.3 of words are in the 5000 most common words
    78.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 14
    Total number of words is 5138
    Total number of unique words is 1358
    48.8 of words are in the 2000 most common words
    64.8 of words are in the 5000 most common words
    71.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 15
    Total number of words is 5390
    Total number of unique words is 1094
    57.3 of words are in the 2000 most common words
    74.5 of words are in the 5000 most common words
    81.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 16
    Total number of words is 5013
    Total number of unique words is 1464
    46.7 of words are in the 2000 most common words
    64.7 of words are in the 5000 most common words
    72.6 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 17
    Total number of words is 5032
    Total number of unique words is 1534
    45.9 of words are in the 2000 most common words
    63.7 of words are in the 5000 most common words
    70.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 18
    Total number of words is 5459
    Total number of unique words is 1202
    53.4 of words are in the 2000 most common words
    68.9 of words are in the 5000 most common words
    76.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 19
    Total number of words is 5225
    Total number of unique words is 1222
    53.9 of words are in the 2000 most common words
    70.8 of words are in the 5000 most common words
    78.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 20
    Total number of words is 4384
    Total number of unique words is 1298
    44.6 of words are in the 2000 most common words
    61.1 of words are in the 5000 most common words
    68.4 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.