Jenny: Roman - 11

Total number of words is 5229
Total number of unique words is 1095
58.9 of words are in the 2000 most common words
74.6 of words are in the 5000 most common words
81.5 of words are in the 8000 most common words
Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
«Hun taaler neppe, jeg er i samme stue som du -- ikke engang naar Helge er
tilstede --»
Hun sat stille et øieblik. Saa gik hun bort til ham og la sine hænder paa
hans skuldre:
«Jeg forstaar det ikke -- nei jeg forstaar det ikke,» hvisket hun. «At du
har holdt det liv ut --»
Gert Gram bøiet sig frem og la hodet ned paa hendes skulder:
«Jeg forstaar det ikke selv, Jenny --»
Og da han et øieblik efter løftet sit ansigt og deres øine møttes, la hun
sin haand paa hans nakke, og overvældet av en uendelig fortvilet, øm
medlidenhet, kysset hun hans pande og kind.
Hun blev forskrækket selv efterpaa -- mens hun saa ned i hans ansigt, slik
det hvilte mot hendes skulder, med de lukkede øine. Men saa drog han sig
lempelig unna og stod op.
«Tak Jenny liten.»
* * *
Gram la bladene tilbake i mappen og ryddet bordet.
«Ja Jenny -- jeg vilde ønske du maatte bli rigtig, rigtig lykkelig. Du er
saa ung og lys, du, og saa kjæk og energisk og begavet. Kjære barnet mit --
du er det, som jeg vilde været. Men jeg var det aldrig --» Han talte med
lav, aandsfraværende røst.
«Jeg tænker mig,» sa han litt efter rolig, «saa længe et forhold er nyt og
-- man ikke har levet sig sammen -- der kan være saa meget, som er
vanskelig. Jeg vilde ønske, dere ikke kom til at bo her i byen. Dere skulde
være alene -- langt fra familie og slikt -- den første tiden.»
«Helge søker jo den stillingen i Bergen vet du,» sa Jenny. Og igjen kom den
taakede fortvilelse og angst, naar hun tænkte paa ham.
«Snakker du aldrig med din mor om dette, Jenny? Hvorfor gjør du ikke det?
Er du ikke glad i din mor?»
«Jovist er jeg glad i mama --»
«Jeg synes det maatte være godt for dig at raadføre dig med hende -- snakke
med din mama --»
«Det nytter ikke at raadføre sig med andre. Jeg liker ikke at snakke med
nogen om slikt,» sa hun avvisende.
«Neinei. Du er --». Han hadde staat halvveis vendt mot vinduet. Og han fór
sammen pludselig og hvisket mot hende, lavt og ophidset:
«Jenny -- hun gaar dernede --»
«Hvem?»
«Hun -- Rebekka --»
Jenny reiste sig op. Hun syntes, hun maatte _skrike_ -- av forbitrelse, av
væmmelse. Og hun kom til at skjælve -- hver trevl i hende krympet sig,
vilde verge sig -- hun _vilde_ ikke op i dette, alt det stygge, ækle --
mistanker, kiv, hatefulde ord, trætter, scener, hvad visste hun --. Nei hun
_vilde_ ikke op i det --.
«Jenny -- du skjælver jo barnet mit -- du skal ikke være ræd -- dig skal
hun ikke faa gjøre noget --»
«Langtifra, jeg er ikke ræd.» Hun blev kold og haard med et. «Jeg har været
her og hentet dig -- vi har set litt paa dine mapper -- og nu blir jeg med
dig hjem til te.»
«Det er jo ikke sikkert, hun har set noget --»
«Der er ved Gud ikke noget, vi behøver at skjule heller! Vet hun ikke, jeg
har været her, faar hun nok vite det. Jeg blir med dig hjem -- hører du, vi
_maa_ det, baade for din skyld og min skyld --»
Gram saa litt paa hende:
«Ja -- saa tar vi paa os da.»
Da de kom ned i gaten, var fru Gram gaat.
«Vi maa ta trikken Gert, det er sent.» Hun gik litt. Saa sa hun pludselig
heftig: «For Helges skyld ogsaa maa vi -- det gaar ikke an for hans skyld
heller med dette hemmelighetskræmmeriet mellem os --»
* * *
Fru Gram lukket selv op for dem. Og mens Gert Gram kom med sin forklaring,
møtte Jenny freidig hendes onde øine:
«Det var da kjedelig, at Helge skulde være ute iaften. Tror De ikke, han
kommer hjem litt tidlig da, fru Gram.»
«Det var da ogsaa merkelig, ven min, at du ikke husket det,» sa fru Gram
til sin mand. «Det er ikke no moro for frøken Winge heller at sitte her med
os ensomme gamle hele kvelden.»
«Aa kjære for den saks skyld --» sa Jenny.
«Jeg kan virkelig ikke huske du, at Helge sa noget om, at han skulde
nogensteds ut iaften,» sa Gram.
«Tænk at se Dem uten haandarbeide da,» smilte fru Gram, da de efter
aftensbordet satte sig ind i dagligstuen. «De som er saa flittig altid!»
«Nei jeg rak ikke at komme hjemom, jeg gik saa sent fra atelieret. Kan ikke
De laane mig et, fru Gram?»
Jenny konverserte hende om prisen paa paategnede broderier her og i Paris
og om de bøker, hun hadde laant hende. Gram sat og læste. Engang imellem
følte Jenny hans øine paa sig.
-- Ved ellevetiden kom Helge.
* * *
«Hvad er det nu da,» spurte han, mens de gik nedover trapperne. «Har der
været nogen scene hjemme nu igjen?»
«Langtifra.» Hun talte hidsig og irritert. «Din mor tok det formodentlig
unaadig op, at jeg kom hjem til dere ifølge med din far.»
«Det synes jeg nu ogsaa, dere kunde undgaat,» sa Helge spakt.
«Jeg tar trikken hjem!» Overnervøs som hun var, rev hun sig pludselig
ubehersket fra ham. «Jeg orker ikke mere iaften, hører du? Jeg vil ikke ha
disse scenerne med dig, hvergang jeg har været hos dere. Godnat.»
«Neimen Jenny da. Jenny --» han løp efter hende, men hun var allerede ved
holdepladsen. Sporvognen kom i det samme, og Jenny sprang op paa den og lot
ham staa der.


VII.

Hun gik op og ned og drev i atelieret formiddagen efter. Bestille noget
orket hun ikke.
Regnet faldt stridt og tæt mot det store skraavindu. En gang imellem
stanset Jenny og saa ut over de væteblanke skifertak og de svarte
skorstenspiper og telefontraadene, hvor regndraaperne trillet som perler
nedover traadens buelinje -- løp sammen og dryppet av og like fort kom der
nye draaper glidende.
-- Hun kunde reise ut i Bundefjorden til mama og barna et par dage. Væk fra
dette her _maatte_ hun. Eller -- om hun skulde reise fra byen -- ta ind paa
hotel etsteds, skrive efter Helge -- faa snakke med ham i fred.
Hvis de bare kunde faa være sammen igjen en stund -- de to alene. Hun
prøvet at tænke paa deres vaar dernede, og hun husket varmen og den grønne
kampanje og de hvite blomster og den sølvfine dis over fjeldene og sin egen
glæde. Men det var, som hun ikke kunde faa frem Helges billede fra dengang
-- hvordan han hadde set ut for hendes forelskede øine.
Og den tid laa allerede saa langt borte og den stod saa underlig isolert i
hendes liv. Om hun aldrig saa meget _visste_, det var slik, hun kunde ikke
_føle_ forbindelsen mellem da og nu.
Dette hjemmet oppe i Welhavensgate -- nei hun hørte ikke til der. Og der
var det liksom _hendes_ Helge blev borte. Men det var jo ufattelig, hun
kunde slet ikke gjøre det virkelig for sig, at de menneskene skulde komme
hende ved -- utover i al fremtid.
Nei. Han hadde ret, Gram. De maatte bort fra det der.
Hun vilde reise. Straks. Før Helge naadde at komme op og forlange nogen
forklaring for igaar.
Hun hadde pakket haandvæsken, stod og tok paa sig regnkaapen, da det banket
-- flere ganger. Hun kjendte Helges banking.
Jenny stod murende stille og ventet, til hun hørte ham gaa igjen. En stund
efter tok hun sin haandvæske, laaste atelieret og gik.
Kommet et stykke nedover trappen opdaget hun en mand, som sat i et av
gangvinduerne. Det var Helge. Han hadde set hende. Saa gik hun ned til ham.
De stod litt og saa paa hinanden.
«Hvorfor vilde du ikke lukke op ista?» spurte han.
Jenny svarte ikke.
«Hørte du ikke jeg banket?»
«Jo. Men jeg hadde ikke lyst at snakke med dig da.»
Han saa paa hendes haandkuffert:
«Skal du reise ut til din mor?»
Jenny betænkte sig litt:
«Nei. Jeg tænkte at reise til Holmestrand et par dage. Jeg vilde skrevet og
bedt dig komme ned. Saa vi kunde faat være sammen en stund, uten at nogen
uvedkommende blandet sig opi og lavet scener. Jeg vilde gjerne snakke med
dig i ro og fred.»
«Jeg vilde gjerne snakke med dig jeg og. Kan vi ikke gaa op til dig?»
Hun svarte ikke straks.
«Er der nogen deroppe?» spurte han.
Jenny saa paa ham:
«Nogen oppe paa mit atelier, naar jeg er gaat?»
«Det kunde jo være nogen, du ikke vilde gaa ut sammen med --»
Hun blev brændende rød:
«Hvorfor det? Jeg kunde jo ikke vite, at du sat her og lurte paa mig --»
«Kjære Jenny, du kan da vite -- jeg mener ikke, der skulde være noget galt
i det fra din side --»
Jenny sa ingenting, men gik opover trapperne igjen. Og oppe paa atelieret
satte hun kufferten fra sig og blev staaende i yttertøiet og saa paa, mens
Helge tok av sig regnfrakken og stillet paraplyen i en krok.
«Far fortalte mig det imorges -- at du hadde været nede hos ham, og saa at
mor hadde gaat utenfor --»
«Ja.» Hun stod litt. «Det er en merkelig maner dere har hjemme hos dere --
saan at gaa paa lur. Jeg har vondt for at vænne mig til den, maa jeg si.»
Helge blev rød:
«Kjære dig, Jenny -- jeg _maatte_ snakke med dig. Portnerkonen sa, hun var
sikker paa, du var oppe. Du kan da _vite_, jeg mistænker ikke _dig_ --»
«Jeg vet snart hverken ut eller ind,» sa hun opgit. «Jeg orker ikke mere av
det -- al denne mistænksomhet og hemmeligholdelse og ufred og styghet.
Herregud Helge -- kan du da ikke forsvare mig litt mot det!»
«Stakkars Jenny.» Saa reiste han sig op og gik over til vinduet, stod der
med ryggen mot hende.
«Jeg har lidt mere under det Jenny, end du vet om. Det er jo fortvilet. For
-- skjønner du da ikke selv -- mors skinsyke er vel ikke helt ugrundet --»
Jenny kom til at skjælve, der hun stod. Helge vendte sig og saa det.
«Jeg tror naturligvis ikke, far er sig det bevisst. Da gav han ikke efter
-- paa den maaten -- for sin lyst til at være sammen med dig. Skjønt --.
Han snakket ogsaa til mig om, at vi burde bort -- bort her fra byen begge.
Jeg vet ikke --. Er det ikke han, som har sat dig paa dette at reise --?»
«Dette her med at reise til Holmestrand fandt jeg paa selv. Men han snakket
om igaar, at vi burde ikke bo her i byen, naar -- naar vi giftet os --»
Hun gik bort til ham og la sine hænder paa hans skuldre. Og hendes stemme
var næsten jamrende, da hun talte:
«Helge -- vennen min -- jeg maa jo reise, naar det er slik. -- Helge, Helge
-- hvad skal vi gjøre?»
«Jeg reiser,» sa han kort. Og han løftet hendes hænder fra sine skuldre --
trykket dem mot sine kinder. De stod litt slik.
«Jamen -- jeg maa reise jeg og. Kan du ikke forstaa --. Før, saa længe jeg
bare syntes, din mor var urimelig og -- ja simpel -- jeg kunde late som
ingenting overfor hende --. Men nu -- du skulde ikke sagt det Helge -- selv
om du tar feil --. Jeg kan ikke gaa ditop mere -- skal jeg ha det at gruble
over -- om hun har et skin av ret -- jeg blir usikker, jeg vet, jeg kan
ikke møte hende -- jeg kommer til at bli som en der er skyldig --»
«Kom her.» Han leiet hende bort til sofaen og satte sig ned med hende. «Jeg
vil spørge dig om en ting.
-- Elsker du mig, Jenny?»
«Det vet du,» sa hun fort og ræd.
Han tok hendes kolde haand i begge sine:
«Jeg vet du har gjort det en stund.
-- Gud skal vite, jeg forstod aldrig hvorfor. Men jeg visste, det var
sandt, naar du sa det. Hele dit væsen mot mig var kjærlighet og godhet og
glæde. Men altid var jeg ræd, der skulde komme en dag, da du ikke elsket
mig længer.»
Hun saa op i hans hvite ansigt:
«Jeg er saa forfærdelig glad i dig, Helge.»
«Jeg vet nok det.» Han smilte flygtig. «Jeg vet godt, du er ikke slik, at
du blir kold med en gang mot en, du har elsket. Jeg vet, du vil ikke gjøre
mig vondt -- du vil lide ved det selv, naar du ikke elsker mig mere --.
Jeg er saa grænsesløst glad i dig jeg, ser du --»
Han bøiet sig forover i graat. Og hun drog ham ind til sig:
«Helge. Gutten min -- kjære kjære gutten min --»
Han løftet hodet og skjøv hende lempelig fra sig:
«Jenny -- den gangen i Rom -- jeg kunde tat dig. Du vilde blit min -- helt
ut. Du var villig nok -- der var ikke tvil i din sjæl om at det var lykken,
at vi to levet sammen. Jeg var ikke saa sikker -- det var vel derfor, jeg
ikke turde --.
Siden, herhjemme. Jeg længtet saa grænsesløst. Jeg vilde ha dig helt, for
jeg var saa ræd for at miste dig en dag. Men jeg merket, du veg altid unna,
naar du forstod, det der -- begjæret -- kom op i mig --»
Hun saa forfærdet op paa ham. Det var slik -- hun hadde ikke villet vite
det -- men han sa sandt.
«Hvis jeg bad dig nu. Nu straks. Vilde du?»
Jenny bevæget læberne. Saa sa hun fort og fast:
«Ja,»
Helge smilte bedrøvet og kysset hendes haand:
«Villig og gjerne? Fordi _du_ vil være min? Fordi du ikke kan tænke dig
nogen lykke, uten du er min og jeg er din? Ikke bare for du vil være snil
mot mig? Ikke bare fordi du ikke vil gaa fra dit ord? Svar sandt!»
Hun kastet sig ned over hans knæ i graat:
«La mig reise bort! Jeg vil reise op paa fjeldet. Hører du Helge -- jeg vil
finde igjen mig selv -- jeg vil bli _din_ Jenny, som jeg var i Rom. Jeg
_vil_ Helge -- jeg vet hverken ut eller ind -- men jeg _vil_. Naar jeg blir
rolig -- jeg skriver til dig -- saa kommer du -- og saa er jeg bare, bare
din egen Jenny igjen --»
«Jenny,» sa Helge sagte. «Jeg er min mors søn.
Vi er kommet bort fra hinanden -- vi er kommet bort fra hinanden allerede.
Kan du ikke faa mig overbevist om, at jeg er alt paa jorden for dig saa --.
Den eneste mand. -- Mere end alt andet. Dit arbeide, dine venner, som jeg
følte, du hørte sammen med, mere end med mig --. Som du er fremmed mellem
de mennesker, jeg hører til hos --»
«Jeg følte mig ikke saa fremmed overfor din far,» hvisket Jenny i graaten.
«Nei. Men far og jeg er fremmede for hinanden. Jenny -- der er dit arbeide,
hvor jeg aldrig kan være helt sammen med dig. Jeg vet nu, jeg kan bli
skinsyk paa det og. Jenny, forstaar du ikke, jeg _er_ hendes søn. Er jeg
ikke sikker paa, at jeg er alt paa jorden for dig, saa kan jeg ikke la være
at være skinsyk -- gaa i angst for at en dag kommer der en, som du kan
elske mere helt -- som forstaar dig bedre --. Jeg _er_ skinsyk av naturen
--»
«Du _maa_ ikke være det Helge. Da gaar alt istykker. Jeg _taaler_ ikke at
bli mistrodd. Hører du -- jeg vilde lettere tilgi, at du bedrog mig, end at
du tvilte paa mig --»
«Det vilde ikke jeg.» Han lo forpint.
Jenny strøk haaret fra panden og tørket øinene:
«Helge. Vi er jo glad i hinanden. Naar vi kom bort fra alt dette her -- og
vi begge to _vilde_, det skulde gaa godt. Naar to mennesker _vil_ holde av
hinanden og _vil_ gjøre hinanden lykkelige --»
«Jeg har set for meget du. Jeg tør ikke bygge paa min vilje og din vilje.
Der er vel andre som har haabet paa den gode vilje --. Jeg har set for et
helvete to mennesker kan gjøre livet til for hinanden. -- Du skal svare paa
det, jeg spurte om.
Elsker du mig? Vil du være min -- som i Rom? Skal jeg være hos dig inat?
Vil du det helst av alt i verden?»
«Jeg er saa glad i dig Helge.» Hun graat fortvilet og sagte.
«Tak,» sa han. Og han tok og kysset hendes haand. «Du kan jo ikke for,
stakkars liten, at du ikke elsker mig. Det vet jeg nok.»
«Helge,» klaget hun bønlig.
«Du kan ikke si det Jenny, at jeg skal bli, for du kan ikke leve uten mig.
Tør du ta ansvaret for alt, som kan komme efter, hvis du sier du elsker mig
-- for at jeg ikke skal gaa bedrøvet bort fra dig nu --?»
Jenny sat og stirret ned i sit fang.
Helge tok paa sig regnfrakken og grep sin paraply.
«Farvel Jenny.» Han tok hendes haand.
«Gaar du fra mig Helge?»
«Ja Jenny. Jeg gaar.»
«Kommer du ikke igjen da?»
«Ikke uten du kan si det jeg spurte om.»
«Jeg kan ikke si det nu,» hvisket hun fortvilet.
Helge strøk flygtig over hendes haar. Saa gik han.
* * *
Jenny blev sittende paa sofaen og graate. Hun graat bitterlig og længe --
uten tanker. Og i den dype træthet som fulgte efter, trætheten fra alle
disse maaneders smaalige pineri og smaalige ydmygelser og smaalige kjævl,
kjendte hun sit hjerte saa tomt og koldt. Helge hadde vist ret.
Hun merket om en stund, hun var sulten. Da hun saa paa uret, var klokken
seks.
Hun hadde sittet slik i fire timer. Da hun vilde ta paa sig yttertøiet,
opdaget hun, at hun sat med det paa.
Borte ved døren var der en dam av vand -- det var rundet ind mellem nogen
billeder som stod der med blindrammerne ut. Jenny gik efter kluten og
tørket op. Saa kom hun i tanke om, at det var efter Helges paraply, at det
vandet laa der. Hun lænet panden mot døren og graat igjen.


VIII.

Middagen tok ikke lang tid. Hun forsøkte at læse i aviserne og la være at
tænke den lille stunden. Men det nyttet ikke noget. Og da var det bedre
allikevel at gaa hjem og sitte der --.
Der stod en mand og ventet paa den øverste trappeavsats. Han var høi og
spæd. Hun sprang op de sidste trin og ropte Helges navn.
«Det er ikke Helge,» svarte han. Det var Helges far.
Jenny stod aandeløs hos ham og strakte ut hænderne:
«Gert -- hvad er det -- er der hændt noget galt --?»
«Hysch, hysch Jenny,» -- han tok hendes haand. «Helge er reist -- reist til
Kongsberg til en ven -- en skolekamerat, som er læge der. I besøk. Herregud
barn du var da ikke ræd for noget andet --» han smilte ganske svakt.
«Aa jeg vet ikke --.»
«Neimen kjære dig Jenny -- du er jo aldeles utav dig --.»
Hun gik foran ham indover gangen og laaste op atelieret. Derinde var
dagslyst endda, og Gert Gram saa paa hende. Han var blek selv.
«Er det saa vondt for dig Jenny? -- -- Helge sa -- jeg forstod ham ialfald
saa -- at dere var blit enige -- dere syntes begge, dere passet ikke til
hinanden --.»
Jenny tidde. Nu hun hørte en anden si det, var det som hun maatte
protestere. Hun hadde ikke rigtig begrepet det før -- at det var forbi. Men
her stod han og sa det: de var blit enige om, at det var bedst slik, og
Helge var reist, og den kjærlighet, hun hadde følt for ham engang, var blit
borte -- hun kunde ikke finde den hos sig mere -- og saa var det forbi, men
gud i himmelen, hvordan var det mulig, at det kunde være forbi, endda hun
ikke hadde villet det --.
«Er det saa vondt for dig Jenny,» spurte han igjen. «Er du glad i ham
allikevel endda da --?»
Jenny virret med hodet:
«Javisst er jeg glad i Helge.» Hendes stemme skalv litt: «Man holder da
ikke op saan at være glad i en, man har elsket. -- Man er da ikke
likegyldig med, om man gjør en anden en vondt --.»
Gram sa ikke noget straks. Han satte sig i sofaen, vendte paa sin hat og
saa paa den:
«Jeg forstaar nok, det er saart og vondt for dere begge. Men Jenny -- naar
du faar tænkt over det -- tror du ikke selv, det er bedst for dere begge to
--?»
Hun svarte ikke noget.
«Hvor inderlig glad jeg var, Jenny, da jeg traf dig og saa, hvordan, den
kvinde var, som min søn hadde vundet -- det kan jeg ikke si dig. Det saa ut
for mig, som min gut skulde faa alt det, jeg har maattet gi avkald paa i
mit liv. Du var saa vakker og saa fin, jeg hadde et indtryk av, at du var
like god som du var klok og sterk og selvstændig -- og saa var du en
begavet kunstnerinde, som hverken tvilte paa maal eller midler. Du snakket
glad og varm om dit arbeide og glad og vann om din kjæreste.
-- Saa kom Helge hjem. Og jeg syntes, du blev saa forandret -- merkelig
hurtig. De pinligheter, som nu engang hører til dagens orden i mit hjem,
gjorde saa altfor sterkt indtryk paa dig. Jeg syntes, det var umulig at
denslags som en -- ubehagelig -- tilkommende svigermor -- skulde kunne
forbitre lykken fuldstændig for en ung elskende kvinde. Jeg begyndte at
frygte for, der var et dypere misforhold, som du litt efter litt fik øinene
op for. At du saa, at din kjærlighet til Helge ikke var saa grundmuret, som
du hadde trodd. Det gik op for dig, at du og han igrunden ikke passet
sammen, som du naturligvis hadde trodd. At det mere var en øieblikkelig
stemning, som hadde ført dere sammen. -- Dernede, hvor dere begge var alene
-- løst fra alle hverdagslige, hjemlige baand, alene i de nye omgivelser,
begge to unge og frie, lykkelige ved arbeidet -- vel begge med ungdommens
kjærlighetslængsel i sindet -- skulde det ikke kunne vække en øieblikkelig
sympati og forstaaelse -- selv om den sympati og forstaaelse ikke naadde
ned til de dypeste lag i deres begges væsen --?»
Jenny stod borte ved vinduet og saa over paa ham. Hun følte en underlig
intens uvilje ved det, mens han talte -- herregud, han hadde vist ret. Men
han forstod jo sletikke, saan han sat der og la det altsammen fra hinanden,
hvad det var som gjorde hende vondt:
«Det gjør ikke saken bedre -- selv om der er noget i det, du sier. Kanske
du har ret --.»
«Men det er da ialfald bedre, Jenny, at dere selv kom til at indse dette
nu. End om det var kommet siden, naar baandet var fastere knyttet og det
blev meget mere smertelig at løse det --.»
«Det er ikke det -- det er ikke det!» Hun brøt pludselig heftig av. «Det er
det, at jeg -- ja jeg foragter mig selv. Man gir efter for slik en fille
stemning, lyver den op --. Man skal _vite_, før man sier, man elsker, at
man kan staa ved sit ord. Altid har jeg foragtet saan letfærdighet mest av
alt i verden --. Nu er det mig selv, som staar med skammen --.»
Gram saa pludselig heftig over paa hende. Han blev blek -- og saa brændende
rød. Om en stund sa han møisommelig:
«Jeg sa, det var bedst, naar to mennesker ikke passet sammen, at de opdaget
det inden forholdet hadde grebet saa dypt ind i deres liv, at begge -- og
hun især -- aldrig kunde utslette sporene. Om saa er, maa man jo hellere
forsøke om man ikke kan -- med litt resignation og megen god vilje fra
begge parter -- kan bringe harmoni tilveie. -- Viser det sig umulig, saa
kan man jo endnu --. Jeg vet jo ikke, om du og Helge -- hvor dypt det har
gaat --.»
Jenny lo litt haanlig:
«Aa jeg forstaar, hvad du mener. -- For mig er det like bindende, at jeg
har _villet_ tilhøre Helge -- har lovt det -- og ikke kan staa ved mit ord.
Like ydmygende -- kanske mere, end om jeg hadde været hans --.»
«Du vil ikke si det samme, naar du engang træffer en mand, som du kan elske
med en stor og sand kjærlighet,» sa Gram sagte.
Jenny trak paa skulderen:
«Tror du forresten paa den store og sande kjærlighet, som du sier, du da?»
«Ja Jenny.» Gram smilte svakt. «-- Jeg vet, at selve uttrykket forekommer
dere unge nuomstunder komisk. Imidlertid tror jeg paa den -- av gode
grunde.»
«Jeg tror, hvert menneskes kjærlighet er som det er selv -- den som er
stort anlagt -- og sandfærdig mot sig selv -- tøiser sig ikke bort i
smaaforelskelser --. Jeg trodde, at jeg selv --.
Men jeg var otteogtyve aar, da jeg traf Helge, og jeg hadde aldrig været
forelsket -- og jeg var lei for det og vilde gjerne prøve --. _Han_ var
forelsket, varmt og ungt og oprigtig, og det fristet mig. -- Saa løi jeg
for mig selv, akkurat som alle andre fruentimmer -- der faldt varme over
mig fra ham, og jeg skyndte mig at indbilde mig selv, at jeg var varm. --
Endda jeg visste jo det, at den illusion kan man ikke holde liv i længe --
ikke længer end til der _kræves_ litt av ens kjærlighet. -- Og andre
fruentimmer, de begaar denslags i al uskyldighet, for de vet ikke forskjel
paa godt og ondt og lyver altid for sig selv -- men jeg har ikke denslags
at undskylde mig med --.
Aa jeg er altsaa i virkeligheten akkurat likesaa liten og egoistisk og
løgnagtig som andre kvindfolk. -- Saa du kan være viss paa, Gert, jeg
kommer neppe til at stifte bekjendtskap med din store og sande kjærlighet
--.»
«Ja Jenny --» og Gert hadde igjen det samme melankolske smil. «_Jeg_, ser
du, -- gud skal vite, jeg er hverken stor eller sterk, og i løgn og
styggedom hadde jeg levet i tolv aar, og jeg var ti aar ældre end du er nu
-- da jeg traf en -- som lærte mig at tro paa den følelse, du taler saa
haanlig om -- slik at jeg aldrig kommer til at tvile paa den.»
Der var stille en stund.
«Og du -- blev hos hende --» sa Jenny lavt.
«Vi hadde barna. Jeg indsaa ikke dengang, at jeg ikke kunde vente at faa
den ringeste indflydelse over mine egne barn. Slet ikke, naar en anden end
deres mor eiet -- hele mit hjerte og min sjæl.
Hun var ogsaa gift. -- Daarlig gift. Hadde en liten pike. -- Den kunde hun
vel tat med sig. Manden drak noksaa meget.
Det var ogsaa et ledd av straffen, ser du -- straffen for det forhold, jeg
hadde indlatt mig i til -- hende --. Som aldrig har været noget for andet
av mig end mine sanser --.
Vort forhold var for vakkert til at det kunde bestaa i løgn. Vor vakre
deilige kjærlighet maatte vi skjule som en forbrydelse --.
Aa Jenny liten --.
-- Der er ikke nogen anden lykke, ser du --»
Hun kom bort til ham, og han reiste sig op. De stod der, nær hinanden, uten
at røre sig og uten at tale.
«Jeg maa gaa, liten,» sa han pludselig forcert og tørt. «Jeg maa være
hjemme til almindelig tid, forstaar du. -- Ellers blir hun bare mistænksom
--.»
Jenny nikket.
Gert Gram gik mot døren, og Jenny fulgte med.
«Du skal vist ikke være ræd for, at dit hjerte ikke kan elske,» lo han
pludselig stille. «Jeg tror det er et stolt litet hjerte, Jenny -- og
varmt!
Vil du bli ved og regne mig mellem dine venner, lille pike?»
«Ja -- tak,» sa Jenny sagte og gav ham haanden. Og han bøiet sig og kysset
den længe -- længer end nogensinde før.


IX.

Gunnar Heggen og Jenny Winge skulde ha utstilling sammen i november. Han
kom ind til byen i den anledning. Om sommeren hadde han ligget nede i
Smaalenene og malt rød granit og grønne graner og blaa himmel. Siden hadde
han været en tur i Stockholm -- faat solgt et billede der.
* * *
«Hvordan har Cesca det,» spurte Jenny. De sat oppe hos hende om formiddagen
og drak pjolter.
«Ja Cesca ja --.» Gunnar tok en slurk av sit glas, røkte og saa paa Jenny,
og Jenny saa paa ham.
Det var saa rart at sitte sammen med ham igjen og snakke om mennesker og
ting, som hun var kommet saa langt bort fra. Det var som det skulde været i
et land langt borte paa den anden side av alle verdenshave, at hun hadde
kjendt ham og Cesca -- levet med dem og arbeidet med dem og været glad
sammen med dem.
Det aapne, solbrændte ansigtet hans og den skjæve næsen. Han hadde faat et
slag over den, mens han var barn. Det var det som reddet Gunnars
fysiognomi, sa Cesca -- ellers vilde han ha været den skrækkeligste
smukkentype. Det hadde hun sagt den gangen i Viterbo.
Der var noget i det -- træk for træk tat var han igrunden ellers en rigtig
gaardsgut-skjønhet. Med den lave og brede pande under den brunkrusede
luggen, de store staalblaa øine, og munden rød og fyldig og fuld av blanke
hvite tænder. Han var solbrændt helt ned paa den runde, sterke hals, og
hans skulderbrede, litt lave skikkelse var næsten brutalt velskapt og tæt
av muskler. -- Allikevel -- den sanselige mund og de fyldige øienlaag hadde
et underlig uskyldig, uberørt uttryk, og han kunde smile saa uendelig
forfinet. Hænderne hans var etpar rigtige arbeidernæver med tykke sener og
grove ledd paa de korte fingre, -- men han bevæget dem paa en egen levende
yndefuld maate --.
Han var blit litt mager -- men han saa sund og mæt ut, og hun selv følte
sig saa træt og utilfreds. Han hadde arbeidet hele sommeren og læst græske
tragedier og Keats og Shelley, naar han ikke malte.
«Men jeg har lyst at læse de tragedierne i originalsproget,» sa Gunnar.
«Saa jeg maa til at lære græsk nu -- og latin.»
«Herregud,» sa Jenny. «Jeg er ræd, der er saa meget, du absolut maa lære,
før du faar fred i din sjæl, saa du faar ikke tid at male tilslut -- uten
paa fyrabend.»
«Jo, jeg maa lære det, Jenny. For jeg skal skrive noen artikler nemlig.»
«Du og! Skal du og skrive artikler nu --?» Hun lo.
«Ja en lang række om en masse ting. Og blandt andet om det, at vi maa ha
ind i skolen igjen baade græsk og latin -- vi maa se at faa litt kultur
heroppe ogsaa nu --.»
«Faen!» sa Jenny.
«Ja netop faen ja. For det kan ikke gaa paa denne maaten længer. At vort
nasjonale symbol blir et rosemalt grautfat med nogen utskaarne kruseduller
You have read 1 text from Norwegian literature.
Next - Jenny: Roman - 12
  • Parts
  • Jenny: Roman - 01
    Total number of words is 4892
    Total number of unique words is 1491
    42.6 of words are in the 2000 most common words
    57.6 of words are in the 5000 most common words
    65.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 02
    Total number of words is 4988
    Total number of unique words is 1399
    47.0 of words are in the 2000 most common words
    61.8 of words are in the 5000 most common words
    70.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 03
    Total number of words is 5155
    Total number of unique words is 1378
    48.5 of words are in the 2000 most common words
    65.5 of words are in the 5000 most common words
    73.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 04
    Total number of words is 5225
    Total number of unique words is 1244
    51.8 of words are in the 2000 most common words
    67.2 of words are in the 5000 most common words
    74.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 05
    Total number of words is 4985
    Total number of unique words is 1423
    47.9 of words are in the 2000 most common words
    63.4 of words are in the 5000 most common words
    70.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 06
    Total number of words is 5161
    Total number of unique words is 1325
    48.8 of words are in the 2000 most common words
    66.1 of words are in the 5000 most common words
    73.1 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 07
    Total number of words is 5141
    Total number of unique words is 1251
    49.7 of words are in the 2000 most common words
    66.6 of words are in the 5000 most common words
    74.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 08
    Total number of words is 4937
    Total number of unique words is 1443
    45.6 of words are in the 2000 most common words
    62.6 of words are in the 5000 most common words
    68.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 09
    Total number of words is 5182
    Total number of unique words is 1158
    54.7 of words are in the 2000 most common words
    71.2 of words are in the 5000 most common words
    78.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 10
    Total number of words is 5109
    Total number of unique words is 1252
    50.0 of words are in the 2000 most common words
    67.7 of words are in the 5000 most common words
    75.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 11
    Total number of words is 5229
    Total number of unique words is 1095
    58.9 of words are in the 2000 most common words
    74.6 of words are in the 5000 most common words
    81.5 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 12
    Total number of words is 5247
    Total number of unique words is 1319
    47.8 of words are in the 2000 most common words
    64.5 of words are in the 5000 most common words
    71.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 13
    Total number of words is 5347
    Total number of unique words is 1214
    54.7 of words are in the 2000 most common words
    71.3 of words are in the 5000 most common words
    78.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 14
    Total number of words is 5138
    Total number of unique words is 1358
    48.8 of words are in the 2000 most common words
    64.8 of words are in the 5000 most common words
    71.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 15
    Total number of words is 5390
    Total number of unique words is 1094
    57.3 of words are in the 2000 most common words
    74.5 of words are in the 5000 most common words
    81.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 16
    Total number of words is 5013
    Total number of unique words is 1464
    46.7 of words are in the 2000 most common words
    64.7 of words are in the 5000 most common words
    72.6 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 17
    Total number of words is 5032
    Total number of unique words is 1534
    45.9 of words are in the 2000 most common words
    63.7 of words are in the 5000 most common words
    70.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 18
    Total number of words is 5459
    Total number of unique words is 1202
    53.4 of words are in the 2000 most common words
    68.9 of words are in the 5000 most common words
    76.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 19
    Total number of words is 5225
    Total number of unique words is 1222
    53.9 of words are in the 2000 most common words
    70.8 of words are in the 5000 most common words
    78.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 20
    Total number of words is 4384
    Total number of unique words is 1298
    44.6 of words are in the 2000 most common words
    61.1 of words are in the 5000 most common words
    68.4 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.