Jenny: Roman - 05

Total number of words is 4985
Total number of unique words is 1423
47.9 of words are in the 2000 most common words
63.4 of words are in the 5000 most common words
70.7 of words are in the 8000 most common words
Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
* * *
Julekvelden hadde de været i foreningen allesammen og gik efterpaa til
midnatsmessen i S. Luigi de Franchesi.
Egentlig syntes Helge først, det var svært stemningsfuldt. Det var
halvmørkt nedover gjennem kirken tiltrods for alle de tændte krystalkroner,
men de hang saa høit under taket. Altervæggen var en eneste mur av lys --
hundredvis av vokslys med, bløte, gyldne flammer. Og korsang og orgeltoner
strømmet dæmpet gjennem rummet. -- Desuten sat han ved siden av en nydelig
ung italiensk dame, som tok en rosenkrans av lapis lazuli op av en
fløilsforet juveleræske og bad meget andægtig.
Men om litt begyndte frøken Jahrmann at mukke mere og mere høilydt. Hun sat
foran med frøken Winge.
«Uf Jenny -- vi gaar. Synes du, dette er julestemning kanske -- det er jo
bare en almindelig koncert jo -- styg koncert. Hør den fyren, som synger nu
-- aldeles uttryksløst -- stemmen er ganske utskreket desuten. Isch --.»
«Hysch da Cesca -- det er da en kirke vi er i, faar du huske.»
«Kirke -- blaas. Det er jo koncert jo -- vi maatte jo ha baade billetter og
program. Fillekoncert -- jeg blir aldeles i daarlig humør --.»
«Jaja -- vi skal gaa, naar dette nummeret er færdig. Men ti nu stille da
ialfald, mens vi er her.»
«Nei,» snakket Cesca, «nytaarsnat ifjor. Jeg var i Gesu -- det var stemning
det. Te Deum. Jeg knælte ved siden av en gammel bonde fra kampanjen og en
ung pike, som var syk -- og saa yndig. Alle mennesker sang -- den gamle
bonden kunde hele Te Deum paa latin. Der var stemning der!»
Mens de sagte banet sig vei ut av den overfyldte kirke, klang Ave Maria
gjennem rummet.
«Ave Maria,» fnyste Fransiska. «Hører dere ikke, det raker hende ikke, det
hun synger -- som en fonograf. Jeg taaler ikke at høre denslags musik bli
mishandlet slik --.»
«Ave Maria,» sa en dansk herre, som gik ved siden av hende. «Jeg husker en
ung norsk dame -- hvor hun dog sang den vidunderlig. En frøken Eck --.»
«Berit Eck -- kjender De hende, Hjerrild?»
«Hun var i København for to aar siden -- sang med Ellen Bech. Jeg kendte
hende ganske godt. De kender hende, frøken Jahrmann?»
«Min søster kjendte hende,» sa Fransiska. «Ja De traf jo min søster
Borghild i Berlin. Liker De frøken Eck -- fru Hermann heter hun jo
forresten nu.»
«Hun var en meget sød pige -- nydelig. Og ualmindelig lovende --.»
Fransiska sakket agterut med Hjerrild.
* * *
Det var avtalen, at Heggen, Ahlin og Gram skulde bli med damerne hjem og
spise natmat -- Fransiska hadde faat julekasse hjemmefra. Bordet stod
dækket med norsk julekost, pyntet med tusenfryd fra kampanjen og lys i
syvarmede staker.
Fransiska kom sidst ind -- hun hadde tat med dansken.
«Var det ikke hyggelig, Jenny, -- at Hjerrild vilde være med?»
Det viste sig, at der var baade øl og genever paa bordet -- og norsk smør
og mysost og kold tiur og sylte og spekelaar.
Fransiska sat ved siden av Hjerrild. Og saasnart samtalen tok til at bli
livlig rundt bordet, snudde hun sig til ham.
«Kjender De pianisten Hermann, som frøken Eck blev gift med?»
«Ja meget godt. Jeg har boet i pensionat med ham i København og jeg traf
ham ogsaa nu i Berlin --.»
«Hvordan synes De, han er?»
«Det er jo en køn ka'l. Voldsomt begavet -- han forærede mig sine sidste
kompositioner -- de er vældig originale efter min mening. Jo-o. Jeg synes
saamæn meget godt om ham --.»
«Har De dem her? Faar jeg lov at se dem -- jeg vilde gjerne gaa op i
foreningen og spille dem igjennem. Han var en ven av mig i gamle dage,» sa
Fransiska.
«Javist! Nu husker jeg -- han har Deres fotografi! Han vilde ikke fortælle,
hvem det var.»
Heggen var blit opmerksom.
«Ja -- det er sandt,» sa Fransiska svakt. «Han fik vist engang et billede
av mig, tror jeg --.»
«Iøvrig --.» Hjerrild drak ut. «Han er nu likegodt en lille smule for
brutal -- kan være lovlig hensynsløs. Men -- maaske, det er det, som gjør
ham uimodstaaelig -- for kvinderne. Mig personlig var han undertiden --
lidt for meget -- proletaren.»
«Det er netop det --» hun famlet efter ordene. «Det var det, jeg beundret
hos ham. At han hadde kjæmpet sig op nedenfra. Til det, han nu er. -- Saan
en kamp _maa_ gjøre brutal, synes jeg. Ja, synes ikke De, det undskylder en
hel del -- næsten alt?»
«Tøv, Cesca,» sa Heggen pludselig. «Hans Hermann blev opdaget, da han var
tretten aar, og er blit hjulpet helt siden --.»
«Jamen saan at maatte ta mot hjælp da -- maatte takke for alt. Og altid
være ræd for at bli tilsidesat -- overset -- mindet om, at han var -- ja
som Hjerrild sa -- proletarbarnet.»
«Jeg kan ogsaa pukke paa, at jeg er proletarbarn --.»
«Nei du kan ikke, Gunnar. Jeg er sikker paa, du har altid været overlegen
over dine omgivelser. -- Naar du kom ind i en kreds, som liksom socialt
skulde staa høiere, end den, du var født i -- saa var du alt overlegen der
og -- visste mere, var klokere, tænkte finere. Du har altid kunnet ha den
sterke følelsen av, at du hadde kjæmpet dig til alt og arbeidet dig til alt
selv. -- Du har aldrig behøvet at gaa og takke mennesker, som du visste,
kanske saa ned paa dig for din herkomsts skyld -- som snobbet sig med at
hjælpe en begavelse, hvis rækkevidde de ikke forstod et dust av -- som var
dig inderlig underlegne og trodde de stod over dig -- maatte takke dem, som
du ikke kunde føle taknemlighet mot. -- Du kan ikke snakke om
proletarfølelser, Gunnar -- for du har aldrig visst, hvad det var --.»
«Et menneske, Cesca, som tar mot denslags hjælp -- av folk, som han ikke
kan føle taknemlighet mot -- er et uforbederlig underklasseindivid.»
«Skjønner du da ikke gut -- man gjør slikt, naar man vet, man har et talent
-- kanske geni -- som kræver at bli utviklet. Forresten -- du som sier, du
er socialdemokrat -- du skulde ikke snakke saan om underklasseindivider,
synes jeg.»
«Et menneske, som har agtelse for sit eget talent, gjør det ikke til
prostitueret. -- Og hvad det angaar at være socialdemokrat --.
Socialdemokrati -- det er kravet paa retfærdighet. Men retfærdigheten
kræver, at denslags folk som han blir underkuet -- klemt ned paa bunden av
samfundet, med lænker paa og svepe over sig. -- Den virkelige, legitime
underklasse _maa_ kues forsvarlig --.»
«Det var en eiendommelig socialisme --» lo Hjerrild.
«Der er ingen anden -- for voksne. Jeg regner ikke paa de lysblaaøiede
barnesjæle, som tror, alle mennesker er gode og det onde er samfundets
skyld. -- Var alle mennesker gode, var samfundet paradis. Men det er
proletarsjælene, som gjør det ondt. De findes i alle samfundslag, som det
nu er. Er de herrer, er de grusomme og brutale -- tjener de, er de krypende
og sleske -- og dovne. Jeg har for den saks skyld truffet dem inden
socialisternes rækker -- ja Hermann kalder sig jo socialist han og. Kan de
finde hænder, som vil løfte dem op, tar de mot -- og traakker i de samme
hænder efterpaa. Har de tæften av, at en trop marsjerer fremover, slutter
de sig til den for at faa part i byttet -- men loyaliteten,
kameratskapsfølelsen, de eier den ikke. Maalet -- de ler av det i al
hemlighet. Retfærdigheten -- igrunden hader de den -- de vet, seirer den,
gaar det dem ilde. --
Det er alle, som frygter retfærdigheten, jeg kalder det legitime
proletariat -- det som skal bekjæmpes -- uten skaansel. Har det magt over
de fattige og svake, skræmmer og tyranniserer det dem til proletarer. Er
det selv fattig og svakt, kjæmper det ikke -- det tigger sig frem og
slesker sig frem -- og overfalder bakfra, hvis det ser sit snit --.
Det er et samfund, hvor overklasseindivider styrer, som maa være maalet.
For overklasseindivider kjæmper aldrig for sig selv -- de føler sine egne
uuttømmelige resurser -- de øser ut til de fattigere -- kjæmper for at
skaffe lys og luft til hver liten evne av godt og vakkert hos smaasjælene
-- de som hverken er det ene eller det andet -- gode, naar de har raad til
det -- slette, naar proletariatet tvinger dem til det. Maalet er, at de
faar magten, som føler ansvar ved tanken paa hver liten god evne, som blir
knust --.»
«Du forstaar allikevel ikke Hans Hermann,» sa Cesca sagte. «Aa. Det var
ikke bare for sin egen skyld, han var oprørt over samfundsuretten. De smaa
gode evner, som gik tilspilde -- _han_ snakket om det, han. -- Naar vi gik
tur ute paa østkanten og saa de smaa bleke barna -- i de fæle, triste,
overfyldte kasernerne, som han sa, han gjerne vilde svi av --.»
«Fraser. Hvis han skulde hat husleien --.»
«Fy Gunnar,» sa Cesca heftig.
«Jaja. Han hadde nu ikke været socialist, hvis han hadde været født rik. --
Men like egte proletar.»
«Er du viss paa, du hadde været socialist da,» sa Cesca -- «hvis du hadde
været født -- til greve for eksempel.»
«Hr. Heggen _er_ greve» -- lo Hjerrild. «Til mange luftige slotte --.»
Heggen kastet hodet tilbake og sat litt.
«Jeg har ialfald aldrig hat nogen følelse av, at jeg var født fattig,» sa
han, mest for sig selv.
«-- Naaja» -- det var Hjerrild igjen. «Med hensyn til Hermanns
barnekjærlighed -- sin egen lille dreng bryder han sig neppe stort om. Det
var nu grimt, som han bar sig ad mod hende --. Først truede og tryglede han
for at faa hende -- saa, da hun skulde ha den lille, maatte hun nok baade
true og trygle, før han giftede sig med hende.»
«Har de en liten gut,» hvisket Fransiska.
«Ak ja. Den kom, da de havde været gifte seks uger -- lige i de dage, jeg
reiste fra Berlin. Hermann var reist fra hende til Dresden, da de havde
boet sammen en maaned.
Jeg begriber jo ikke, hvorfor han ikke kunde giftet sig lidt før. Det var
jo avtalen, de skulde skilles igjen. Hun vilde det selv.»
«Isch,» sa Jenny. Hun hadde hørt efter samtalen en stund. «At man gaar bort
og gifter sig med det forsæt at skilles efterpaa --.»
«Herregud.» Hjerrild lo litt. «Naar man kender hinanden ud og ind -- ved,
man kan ikke komme ud av det sammen --.»
«Da faar man la være at gifte sig.»
«Selvfølgelig. De frie forhold er jo meget smukkere. Men herregud -- hun
maatte jo. Hun vil holde koncert i Kristiania næste høst og se at faa
sanginformationer. Det kan hun jo da ikke -- med barnet -- hvis hun ikke
havde været gift -- staklen.»
«Neinei. Kanske. -- Men det er ækkelt allikevel. Jeg har ikke sympati for
frie forhold, hvis De mener, folk indlater sig med hinanden, skjønt de
forutsætter, de blir lei hinanden. Bare saan en ganske almindelig
platonisk, borgerlig forlovelse, som blir hævet -- jeg synes, den, som
maatte hæve den, er flekket til litt. -- Men har man nu engang været saa
ulykkelig at ta feil -- saa for folks skyld at spille den motbydelige
komedien -- en blasfemisk vielse, hvor man staar og lover ting, man paa
forhaand har bestemt ikke at holde --.»
* * *
Gjesterne gik først ved daggry. Heggen blev igjen et øieblik efter de
andre.
Jenny aapnet balkondøren for tobaksrøken. Hun stod litt og saa ut. Himlen
var graablek alt med et svakt rødgult skjær ned mot hustakene. Det var
bitende koldt. -- Heggen kom bort til hende:
«Ja tak for naa da. Det var den julekvelden. -- Hvad tænker du paa?»
«At det er julemorgen.»
«Ja. Det er noksaa rart, du.»
«Undres, om de fik kassen min i rette tid hjemme,» sa hun om en stund.
«Ja sendte du den ikke den ellevte -- de har vel det.»
«Forhaabentlig. -- Det var altid saa moro første juledagsmorgen at komme
ind og se paa træet og presenterne i dagslys. Da jeg var unge altsaa.» Hun
lo litt. «Det er meget sne iaar, skriver de. Da er de vel opover idag --
barna.»
«Ja --» sa Heggen. Han stod litt og saa utover med hende. «Neimen -- du
blir kold, Jenny. Godnat da -- tak for iaften.»
«Selv tak. Godnat. Glædelig jul, Gunnar.»
De gav hinanden haand. Hun blev staaende litt, efter han var gaat, før hun
lukket balkondøren og gik ind.


VII.

En dag i juleuken kom Gram ind paa trattoriet. Heggen og Jenny sat der, men
de saa ham ikke, og mens han hængte fra sig yttertøiet, hørte han Heggen
si:
«Det er sgu en slem dreng.»
«Uf ja -- ækkel,» sukket Jenny.
«Og saa taaler hun det fanden ikke. I denne sciroccoen -- hun blir som en
fille imorgen naturligvis. Ikke bestiller hun vel no heller da -- bare flyr
med denne fyren --.»
«Nei bestiller? -- Men jeg kan jo ikke gjøre nogenting. Hun trasket gjerne
herfra til Viterbo med ham i de fillete lakskoene sine trods scirocco og
alting -- bare fordi den fyren kan fortælle hende om Hans Hermann.»
Gram hilste i forbigaaende. Frøken Winge og Heggen gjorde en bevægelse, som
de ventet, han skulde sætte sig hos dem. Men han lot, som han ikke saa det
-- gik og satte sig med ryggen til dem længere oppe i lokalet.
Han forstod, de snakket om Fransiska Jahrmann.
* * *
Han kunde ikke la være -- omtrent daglig gik han bort i Via Vantaggio. Nu
sat Jenny Winge næsten altid alene hjemme -- sydde eller læste. Hun lot til
at bli glad, naar han kom. Forresten syntes han, hun var blit litt
forandret i det sidste. Hun var ikke saa kjæk og bestemt til at uttale sig
mere -- ikke oplagt til at diskutere og docere heller. Det var næsten, som
hun skulde være en liten smule trist. En dag spurte han, om hun ikke var
rigtig frisk.
«Frisk -- jo det er jeg da. Hvorfor det?»
«Nei jeg vet ikke -- jeg synes, De er blit saa stille, frøken Winge.»
Hun hadde netop tændt lampen og han saa, hun blev rød:
«Jeg blir kanske nødt til at reise hjem snart. Min søster har faat
spidskatar og mama er saa opgit.» Hun stod en stund. «Det er jeg jo litt
trist for. Og jeg skulde gjerne blit her -- vaaren over ialfald.»
Hun tok sit sytøi og satte sig til med.
Helge spekulerte paa, om det var Gunnar Heggen -- han hadde aldrig rigtig
kunnet bli klok paa, om der var noget mellem de to. Og for tiden var
Heggen, som Helge hadde hørt skulde ha et temmelig letfængelig hjerte,
sterkt optat av en ung dansk sykepleierske, som laa i Rom med en gammel
dame, hun passet. -- Det var hendes rødmen, som han syntes var saa underlig
-- det lignet hende saa litet.
Den aften kom Fransiska hjem, før han gik. Han hadde set hende litet siden
jul -- men nok til at merke, at han var hende fuldstændig likegyldig. Der
var ikke tale om luner og barnagtig uskikkelighet mere. Det var bare, som
hun ikke _saa_ andre mennesker længer -- et eller andet optok hende
fuldstændig. Sommetider gik hun rent som i søvne.
Men han blev ved at opsøke Jenny allikevel, baade paa det trattori, hvor
hun pleiet spise, og hjemme paa hendes værelse. Han visste neppe selv,
hvorfor han gjorde det. Men det var, som han trængte til at se hende.
En eftermiddag kom Jenny ind paa Fransiskas værelse for at lete efter en
terpentinflaske. Fransiska tok altid hos Jenny det hun hadde bruk for og
bragte det aldrig tilbake. Da laa Cesca paa sin seng og hulket kvalt ned i
puterne. Hun maatte ha sneget sig op, for Jenny hadde ikke hørt hende
komme.
«Men kjære dig -- hvad er det -- syk?»
«Nei. Gaa da Jenny -- kjære gaa. Nei jeg vil ikke si det -- du sier bare,
det er min egen skyld.»
Jenny saa, det nyttet ikke at snakke til hende. Ved tetid gik hun ut og
kaldte ved døren. Tak. Hun skulde ingenting ha, sa Cesca.
Men om kvelden, hun laa i sengen og læste, smøk Cesca pludselig ind -- i
natkjole. Hendes ansigt var rødskjoldet og hovent av graat.
«Faar jeg lov at ligge hos dig inat, Jenny -- jeg orker ikke være alene du
--.»
Jenny gjorde plads. Hun sværmet ikke for skikken, men Cesca pleiet at komme
og be om at faa sove hos hende, naar hun var allerværst ulykkelig.
«Nei læs da, Jenny -- jeg skal ikke forstyrre -- jeg skal ligge ganske
stille her indtil væggen bare.»
Jenny lot, som hun læste en stund. Fransiska hikstet forgraatt av og til.
Saa spurte Jenny:
«Kan jeg slukke -- eller vil du, den skal brænde?»
«Nei tak, bare sluk du!»
I mørket slog hun armene om Jenny og fortalte hulkende:
Hun hadde været paa kampanjen med Hjerrild igjen. Og saa hadde han kysset
hende. Først hadde hun bare skjændt litt, for hun hadde trodd, det var bare
toskestreker. Men saa blev han saa ækkel, at hun blev ordentlig sint. «Og
saa vilde han, jeg skulde bli med ham paa hotel inat. Han sa det akkurat
som han skulde spurt, om jeg vilde gaa til konditoren med ham. -- Og saa
blev jeg rasende, og saa blev han ogsaa sint. Og saa sa han nogen ækle,
sjofle ting.» Hun laa litt, og hun skalv som i feber. «Saa sa han -- ja du
skjønner altsaa -- om Hans da. -- Hans hadde fortalt om mig, da han viste
Hjerrild mit fotografi -- saan at Hjerrild trodde --
-- Skjønner du det Jenny --» hun knuget sig ind til den anden «-- ja for
jeg gjør det ikke -- at jeg blir ved at være glad i den slusken --
-- Ja Hans hadde altsaa ikke sagt mit navn da, kan du vite,» sa hun om
litt. «Og han kunde jo ikke tænke naturligvis, at Hjerrild skulde træffe
mig. Eller kjende mig efter det fotografiet, da jeg var atten aar.»
* * *
Syttende januar var det Jennys fødselsdag. Hun og Fransiska skulde holde
middagsselskap ute i kampanjen, paa et litet osteri ved Via Appia nuova. De
hadde indbudt Ahlin, Heggen, Gram og frøken Palm, den danske sykepleierske.
Par om par gik de fra sporvognsstoppestedet utover den hvite landevei i
solskinnet. Der var vaar i luften -- den brunbleke kampanje hadde faat et
graagrønt skjær, og tusenfryden, som hadde staat og blomstret saa smaat
hele vinteren, begyndte at bre sig utover i sølvskinnende flekker. Og saa
var de utaalmodige dusker av lysegrønne skud paa hyldebuskene langs
gjærderne blit større.
Der var lerker, som hang og dirret høit oppe i den blaahvite himmel. Og
varmen sløret alt -- der laa dis over byen derinde og over de stygge,
rødgule husblokker, som den hadde drysset utover sletten. Albanerfjeldene
med de hvite smaabyer opover skimtet gjennem taake bortom akvadukternes
vældige buerækker.
Jenny og Gram gik foran, og han bar hendes lysegaa støvkaape. Hun var
straalende vakker i en sort silkekjole -- han hadde aldrig før set hende i
andet end den graa kjolen eller spaserdragt og bluse. Men det var, som det
var en ny og fremmed kvinde, han gik med nu. Hun var jo ganske myk og rund
jo om det slanke liv i dette blanke sorte -- og saa var kjolen skaaret ut i
en smal, dyp firkant ned paa brystet, og huden og haaret stod blændende
lyst -- hun hadde ogsaa en stor sort hat paa; Helge hadde set hende med den
før, men ikke lagt merke til den. Om det saa var hendes lyserøde
perlebaand, saa tok det sig helt anderledes ut til denne dragten.
De spiste ute i solskinnet under de nakne vinranker, som tegnet et fint,
blaalig skyggenet paa duken. Og frøken Palm og Heggen hadde pyntet bordet
med tusenfryd -- rigtignok hadde makkaronien været færdig en god stund og
de andre hadde maattet vente, før de to kom med dekorationen. Men maten var
god og vinen udmerket, og frugten hadde Cesca selv utsøkt i byen og tat
med, og kaffen ogsaa -- den skulde hun lave selv, paastod hun, for at være
viss paa, den blev god.
Efter maaltidet drev Heggen og frøken Palm omkring og studerte de
marmorbiter -- stumper av relieffer og indskrifter, som var fundet paa
eiendommen og muret ind i husvæggen. Litt efter forsvandt de om hjørnet.
Ahlin blev sittende ved bordet og røkte med halvaapne øine i solen.
Osteriet laa indunder en bakkeskraaning. Gram og Jenny kløv paa maafaa
opover. Hun plukket av de smaa vilde morgenfruer, der grodde i skræntens
rødgule sand.
«Disse er der saan masser av paa Monte Testaccio. Har De været der, Gram?»
«Ja flere ganger. Jeg var der iforgaars og saa paa den protestantiske
kirkegaard. Kameliatrærne staar aldeles dørgende fulde av blomster nu. Og
paa den gamle delen fandt jeg anemoner i græsset.»
«Ja nu kommer de.» Jenny sukket litt. «Utenfor Ponte Molle ved Via Cassia
etsteds -- er der saan masse anemoner. Jeg fik nogen blomstrende
mandelgrener av Gunnar imorges -- de har dem paa den spanske trappe
allerede. Men de er vel kanske drevet frem kunstig.»
De var kommet op paa høiden og gik indover marken. Jenny gik og saa ned.
Det spiret overalt i den korte, strie græsbund -- der stod rosetter av
spraglede tidselblad og av nogen store, sølvgraa blade og bakte sig i
solen. De drev bortover mot en ensom murmasse, som reiste sig av
sammenstyrtet grus midt i engen -- formløs og navnløs.
Blek, graagrøn bølget kampanjen rundt dem til alle kanter under den lyse
vaarhimmel og de trillende lerker. Dens grænser tapte sig i soldisen. Byen
derinde bak dem blev bare til en lys hildring, og fjelde og skyer gik
sammen, og akvadukternes gule buerækker kom ut av lystaaken og blev borte
igjen ind mot byen. De talløse ruiner blev bare smaa skinnende murbiter
strødd utover i det grønne, og pinjerne og eukalyptustrærne ved de smaa
rosenrøde og okkergule huser stod uendelig ensomme og mørke og forlatte ute
i den blonde, tidlige vaarens dag.
«Kan De huske den første morgen, jeg var hernede, frøken Winge? Jeg trodde,
jeg var skuffet -- og jeg tænkte, det var fordi jeg hadde længtet saa meget
og drømt saa meget, at alt jeg vilde faa se, skulde bli blekt og fattig
imot mine drømme. Har De lagt merke til, naar man ligger en sommerdag i
solen med lukkede øine? Naar man aapner dem, er liksom alle farver graa og
falmet en stund. Men det er bare fordi øinene er svækket av at være ubrukte
en tid -- de orker ikke straks at opfatte den mangfoldighet av farver, som
er i virkeligheten -- det første indtryk blir ufuldkomment og fattig.
Forstaar De, hvad jeg mener?»
Jenny nikket ut for sig.
«Ja det var altsaa det samme med mig her i førstningen. Rom overvældet mig.
Saa saa jeg dere -- De gik forbi mig saa høi og lys og var fremmed. Jeg la
ikke merke til Francesca da -- det var først inde paa kneipen. Jeg sat
sammen med dere fremmede mennesker -- det var egentlig første gang, jeg for
alvor var sammen med fremmede -- før har det altid været som flygtige møter
paa veien mellem hjemme og skolen. Et øieblik forvirret det mig slik -- jeg
syntes, jeg kunde umulig snakke med folk. Ja saa veltet det indpaa mig, alt
det hjemmefra. Jeg længtes næsten hjem -- og efter det Rom, jeg hadde hørt
om og set billederne av -- De vet, far --» Han lo kort. «Jeg syntes ikke,
jeg kunde raa med andet. Bare se paa billeder, som andre hadde gjort og
læse det, andre hadde skrevet, og plukke ut og ordne om andres arbeider og
leve med digtede mennesker i bøkerne. -- Mellem dere følte jeg mig saa
fortvilet alene.
Men saa sa De det om at være alene. Nu skjønner jeg det.
-- Ser De det taarnet derute -- jeg var der igaar. Det staar igjen efter et
fæstningsanlæg fra middelalderen -- barontiden. Igrunden er der noksaa
mange saanne taarn igjen baade omkring byen og i byen -- man kan se bygget
ind i gatens façaderække en mur næsten uten vinduer -- det er saan en stump
av røverbaronernes Rom. Det er den tid man vet mindst om -- forholdsvis.
Jeg er like ved at interessere mig mest for den nu. Jeg finder navne paa
døde mennesker i arkiverne -- man vet ikke mere end navnet paa dem ofte.
Jeg længes efter at vite mere om dem. Jeg drømmer om Rom i middelalderen --
da de slos i gaterne og bæljet ut av hete røde struper og byen var fuld av
røverborge -- og der sat de indespærret, kvinderne deres, døtre av disse
vilddyrene med deres blod i sig -- og sommetider brøt de da ut, de og, og
stupte op i livet, slik det gik omkring de svartrøde murene. -- Vi vet ikke
saa meget om den tiden -- de tyske professorerne blir skræmt og kan ikke
interessere sig for dem, for de kan ikke gjøres om til bærere av abstrakte
ideer -- de er bare nakne jeg'er.
Herregud for en strøm av liv, der har skyllet over dette landet -- brutt i
bølger omkring hver nut med by og borg paa. Og endda reiser fjeldene sig
ovenover like nakne og øde. Se den endeløse massen av ruiner -- bare her
ute i kampanjen. Og de fjeld av bøker, som er skrevet om Italiens historie
-- ja om hele verdens historie. Hele den hær av døde mennesker, vi kjender.
Hvor bitte bitte litet det er allikevel, som har nedfældt sig efter alle de
bølger av liv, som er skyllet over, den ene efter den anden.
Og jeg synes, det er saa vidunderlig!
Saa meget, som jeg har snakket med Dem, Jenny. Og De og har snakket med
mig. Og saa kjender jeg Dem jo aldeles ikke. Nu De staar der, De skulde se
selv, hvor Deres haar skinner, er De saan et ukjendt taarn for mig De og.
Det er saa vidunderlig synes jeg.
Har De nogensinde tænkt paa, at De aldrig har set Deres eget ansigt? Bare
et speilbillede. Vort ansigt, naar det sover, naar det lukker øinene -- det
kan vi aldrig faa se. Er ikke det rart da?
Det var min fødselsdag. Idag er det Deres. De blir otteogtyve. Er De glad
for det? De som synes, hvert aar, man har levet igjennem, er værdifuldt.»
«Jeg sa ikke det. Jeg sa bare, som oftest hadde man en del at stri igjennem
i de første femogtyve aar, som man kunde være glad, naar man hadde
overstaat --.»
«Men nu da?»
«Nu --»
«Ja. Vet De ganske bestemt, hvad De vil naa i det næste aar? Hvad De vil
bruke det til? -- Aa men jeg synes livet er saa overvældende rikt paa
muligheter -- ikke De engang med alle Deres kræfter kan faa slaat alting
under Dem. -- Tænker De aldrig slik -- blir De aldrig urolig i hjertet av
det, Jenny?»
Hun bare smilte -- saa ned og traadte ut en cigaretstump, hun hadde kastet.
Hendes ankel skinnet hvit gjennem en klar, sort strømpe. Hun fulgte med
øinene en graahvit saueflok, som randt nedover bakkeheldingen midt imot.
«Neimen kaffen, Gram! De venter naturligvis paa os --»
De gik tilbake mot osteriet uten at snakke sammen. Bakken sluttet med en
steil sandskrænt like over bordet, der de hadde sittet.
Ahlin laa fremover bordet med hodet i armene. Duken omkring fløt av
osteskorper og frugtskræl mellem glas og tallerkener.
Fransiska i den løvgrønne dragt stod bøiet over ham -- med armene om hans
hals -- prøvet at løfte hans hode:
«Aa nei da -- aa ikke graat Lennart! Jeg skal være glad i dig -- jeg skal
gjerne gifte mig med dig -- hører du, Lennart -- jeg _skal_ gifte mig med
dig, men du maa ikke graate saan. Jeg tror godt, jeg kan bli glad i dig,
Lennart -- bare du ikke vil være saa fortvilet.»
Ahlin hulket:
«Nei nei -- inte pa det viset -- jag vill inte då, Cesca --»
* * *
Jenny snudde sig og gik tilbake langs skrænten. Gram saa, hun var blit
blødende rød helt ned over halsen. Stien førte indover langs bakkens
helding og ned i osteriets kjøkkenhave.
Rundt det lille vandbassin jaget Heggen frøken Palm. De skvættet vand paa
hinanden, saa draaperne funklet i solen, og hun skrek av latter.
Igjen skyllet rødmen over Jennys hals og nakke. Helge fulgte efter hende
nedigjennem grønsakebedene. Heggen og frøken Palm sluttet fred borte ved
bassinet.
«Dansen gaar,» sa Helge sagte.
Jenny nikket svakt med en skygge av smil.
* * *
Der var ikke videre stemning ved kaffebordet. Fransiska forsøkte at prate,
mens de nippet til likøren. Bare frøken Palm var i godt humør. Saa hurtig
det gik an foreslog Fransiska, at de skulde gaa tur.
Og saa drev de tre par indover kampanjen. Avstanden blev større og større
mellem dem, til de kom bort fra hinanden mellem bakkerne. Jenny gik med
Gram:
«Hvor skal vi egentlig hen,» sa hun.
«Vi kan jo gaa -- til Egeriagrotten for eksempel.» Det var like motsat den
retning de andre hadde tat. Men de gav sig til at slentre bortover de
solbrændte bakker, over mot Bosco sacro -- de ældgamle korkeke stod med
solbrand paa sine mørke kroner.
«Jeg skulde vist egentlig tat paa hatten.» Jenny strøk over sit haar.
-- I den hellige lund var grunden drysset over med papirsavfald og dækket
av uhumskhet. Paa en stubbe i utkanten sat to damer og heklet -- nogen
engelske smaagutter lekte gjemsel bak de vældige stammer. Jenny og Gram gik
ut av lunden -- nedover bakken mot ruinen.
You have read 1 text from Norwegian literature.
Next - Jenny: Roman - 06
  • Parts
  • Jenny: Roman - 01
    Total number of words is 4892
    Total number of unique words is 1491
    42.6 of words are in the 2000 most common words
    57.6 of words are in the 5000 most common words
    65.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 02
    Total number of words is 4988
    Total number of unique words is 1399
    47.0 of words are in the 2000 most common words
    61.8 of words are in the 5000 most common words
    70.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 03
    Total number of words is 5155
    Total number of unique words is 1378
    48.5 of words are in the 2000 most common words
    65.5 of words are in the 5000 most common words
    73.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 04
    Total number of words is 5225
    Total number of unique words is 1244
    51.8 of words are in the 2000 most common words
    67.2 of words are in the 5000 most common words
    74.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 05
    Total number of words is 4985
    Total number of unique words is 1423
    47.9 of words are in the 2000 most common words
    63.4 of words are in the 5000 most common words
    70.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 06
    Total number of words is 5161
    Total number of unique words is 1325
    48.8 of words are in the 2000 most common words
    66.1 of words are in the 5000 most common words
    73.1 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 07
    Total number of words is 5141
    Total number of unique words is 1251
    49.7 of words are in the 2000 most common words
    66.6 of words are in the 5000 most common words
    74.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 08
    Total number of words is 4937
    Total number of unique words is 1443
    45.6 of words are in the 2000 most common words
    62.6 of words are in the 5000 most common words
    68.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 09
    Total number of words is 5182
    Total number of unique words is 1158
    54.7 of words are in the 2000 most common words
    71.2 of words are in the 5000 most common words
    78.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 10
    Total number of words is 5109
    Total number of unique words is 1252
    50.0 of words are in the 2000 most common words
    67.7 of words are in the 5000 most common words
    75.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 11
    Total number of words is 5229
    Total number of unique words is 1095
    58.9 of words are in the 2000 most common words
    74.6 of words are in the 5000 most common words
    81.5 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 12
    Total number of words is 5247
    Total number of unique words is 1319
    47.8 of words are in the 2000 most common words
    64.5 of words are in the 5000 most common words
    71.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 13
    Total number of words is 5347
    Total number of unique words is 1214
    54.7 of words are in the 2000 most common words
    71.3 of words are in the 5000 most common words
    78.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 14
    Total number of words is 5138
    Total number of unique words is 1358
    48.8 of words are in the 2000 most common words
    64.8 of words are in the 5000 most common words
    71.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 15
    Total number of words is 5390
    Total number of unique words is 1094
    57.3 of words are in the 2000 most common words
    74.5 of words are in the 5000 most common words
    81.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 16
    Total number of words is 5013
    Total number of unique words is 1464
    46.7 of words are in the 2000 most common words
    64.7 of words are in the 5000 most common words
    72.6 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 17
    Total number of words is 5032
    Total number of unique words is 1534
    45.9 of words are in the 2000 most common words
    63.7 of words are in the 5000 most common words
    70.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 18
    Total number of words is 5459
    Total number of unique words is 1202
    53.4 of words are in the 2000 most common words
    68.9 of words are in the 5000 most common words
    76.0 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 19
    Total number of words is 5225
    Total number of unique words is 1222
    53.9 of words are in the 2000 most common words
    70.8 of words are in the 5000 most common words
    78.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Jenny: Roman - 20
    Total number of words is 4384
    Total number of unique words is 1298
    44.6 of words are in the 2000 most common words
    61.1 of words are in the 5000 most common words
    68.4 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.