Buffalo Bill: Helten Fra Prærien - 1

Total number of words is 4988
Total number of unique words is 1596
36.0 of words are in the 2000 most common words
51.5 of words are in the 5000 most common words
60.7 of words are in the 8000 most common words
Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.

BUFFALO BILL
HELTEN FRA PRÆRIEN


[Bilde: Oberst Cody (Buffalo Bill).]


ROGER NIELSEN
BUFFALO BILL
HELTEN FRA PRÆRIEN
Norsk Utgave Ved
_PER WENDELBO_

[Trykkerimerke: WHN & CO. 1872]
KRISTIANIA
Forlagt av H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)
1918


Det Mallingske Bogtrykkeri


FORFATTERENS FORORD

Som kilder til denne bok er hovedsagelig benyttet Buffalo Bills egne
erindringer, saaledes som hans søster, Mrs. _Helen Cody Wetmore_, har
gjengit dem i «The Life Story of Coll. W. F. Cody», og som han selv har
fortalt dem i «The Great Salt Lake Trail», «True Tales of the Plains»,
«The Adventures of Buffalo Bill», «The Great West that was», «The Old
Santa Fe Trail», o.s.v., o.s.v.
Mange oplysninger og anekdoter skyldes ogsaa hans gamle venner her i
Omaha, som i en aarrække var hans hjem, og som sammen med ham og delvis
takket være ham vokset op fra en naken plet paa Missouriflodens bredd
til en by paa ¼ million indbyggere og et av verdens største
jernbanecentrer.
Omaha, Nebraska U.S.A., september 1917.
_Roger Nielsen._


INDHOLD
Side
Han var en mand 9
En bevæget barndom 11
Mormoner og indianere 21
Eventyr som pelsjæger 30
En 15-aarig ekspres-rytter 37
Speider i borgerkrigen 46
Fredspipe og tomahawk 55
Bøffeljagt paa prærien 68
Tvekampen med Gule-Haand 80
«Det Vilde Vesten» 91
Buffalo Bills død 104


Han var en mand.

Den som har set Buffalo Bill, selvom det bare var paa hans gamle dage,
vil aldrig glemme ham. Naar han kom ridende ind paa arenaen, endnu rank
og spændstig, med det lange, hvite haar bølgende nedover nakken, men ung
og ildfuld i øinene og han halvt reisende sig i stigbøilene paa sin
hvite hingst, hilste publikum med en let foroverbøining og et sving med
sin store cowboyhat, blev man uvilkaarlig grepet av den romantik og
personlighetens magt, som straalet ut fra ham, og man forstod, hvorfor
mænd hyldet ham, kvinder forgudet ham og gutter tilbad ham. Han var vor
tids sidste ridder.
Det er ikke nok at kalde Buffalo Bill den mest maleriske skikkelse i
Amerikas historie. Han var mere. Han var en av de store pionerer -- en
av banebryterne for den sterke slegt, som erobret Vest-Amerika for
civilisationen.
Over halvdelen av de Forenede Stater, hele landet vest for
Missourifloden eller rettere vest for den 97de meridian laa der bare som
«den store amerikanske ørken», dengang Buffalo Bill var gut. Her strakte
sig i endeløse vidder de bølgende prærier, vekslende med uveisomme
skoger, golde sandørkener, gigantiske fjeldpartier og store saltsjøer.
Umaadelige flokker av bisonokser trampet tordnende hen over prærierne.
Den graciøse antilope og det tunge elgsdyr fandtes endnu i tusenvis.
Langs vandløpene bygget de travle bævere. Ulv og bjørn fulgte i
storvildtets spor. Men av mennesker fandtes bare de vilde og
blodtørstige indianere, som i det amerikanske vesten hadde fundet sine
sidste store jagtmarker og her rustet sig til den avgjørende kamp med de
hvite.
Vel et halvt aarhundrede gik, og da Buffalo Bill døde, laa der 16 store
og rike stater i ørkenens sted. Et rike saa stort som hele Europa uten
Rusland var blit bygget op i det amerikanske Sahara. Frugtbare akre,
haver og parker hadde avløst den golde prærie. Fjeldene og sandslettene
var blit lagt i jernbanenes baand. Storbyer hadde reist sig, hvor engang
det raat sammentømrede indianerfort hadde været civilisationens ensomme
forpost, og mere end 15 millioner mennesker fandt sit levebrød der, hvor
tidligere bare rødhudene hadde drevet sin primitive jagt.
To tusen aars utvikling var blit tilbakelagt i to korte menneskealdre,
og en beskeden del av æren herfor er Buffalo Bills. Uten folk av hans
støpning, uten den dristige fortrop til at bane vei vilde denne
utvikling ikke ha været mulig. Han var med paa det altsammen, i krig og
i fred, som speider og jæger, som stifinder og ekspresrytter, som
nybygger og ranchmand fra han var halvvoksne gutten til han naadde
støvets aar, altid blandt de forreste, tidlig anerkjendt som den første.
Han skjøt sin første indianer, da han var 11 aar gammel, og han utførte
utallige heltebedrifter siden. Men det blev aldrig sport for ham, altid
bare midlet til det store maal, som han skimtet bakenfor. Det var ikke
hans ringeste triumf, at indianerne tilslut anerkjendte ham som sin mest
forstaaende ven og sørget oprigtig ved hans død.
Hans tid var rik paa tapre og frygtløse mænd, som hver dag satte døden
stevne med et smil paa læben; men han fortjener at mindes fremfor nogen,
fordi han ikke bare var den første i mod og dristighet, men fordi han
besad storsyn, en ubøielig vilje, en trofast karakter, aapenhet,
ærlighet og en gavmild haand.
Kanske hans venner paa prærien har skildret ham bedst i de fire korte
ord: Han var en mand!


En bevæget barndom.

Den 26de februar 1846 blev i den lille byen Le Claire i staten Iowa født
en gut, som i daaben fik navnet William Frederik Cody. Bill, som han i
almindelighet kaldtes, vokste op til en stor og sterk krabat. Hans far,
Isak Cody, var landmand, men fik eventyrlysten i sig, da de rike
guldfund i Kalifornien i 1849 satte landet paa ende. Han besluttet sig
til at bryte op fra Iowa og med hele familien drage avsted til
Kalifornien for at søke lykken der.
Den dagen, da den store karavane av utvandrere begyndte sin to tusen
mils lange reise vestover, trak Cody sig imidlertid tilbake og blev hvor
han var. Men han blev ikke kvit uroen i blodet, og i 1854 solgte han
gaard og grund og drog med familien til Kansas. Iowa var dengang endnu
en grænsestat. Men hans hug stod til mere uberørte egne, og Kansas blev
netop da aapnet for nybyggerne som nyt territorium.
Den lange og besværlige reise foregik i de saakaldte prærieskonnerter,
store, brede lastevogner med et halvbueformet tak av teltlerret over
sig, trukket av flere spand okser. Bill, som var otte aar gammel, blev
næstkommanderende. Hans eneste bror var blit dræpt ved et fald med
hesten, og Bill følte sig allerede som en slags beskytter for sin mor og
søstrene.
Guttens frygtløse karakter viste sig tidlig. En dag under reisen jaget
hunden hans -- Tyrk -- en hare og stupte ned i en smal elv med en
rivende strøm. Uten et øiebliks betænkning sprang Bill ut efter den, og
trods hvirvlene og strømmen lykkedes det ham virkelig at faa tak i Tyrk
og redde sig over til den andre siden. En færgemand som hadde været
vidne til vaagestykket, skyndte sig over efter ham med baaten sin og
ropte:
-- Du er jo sindssvak, gut, vaage livet dit i en slik strøm!
-- Jeg kunde da ikke la bikkjen drukne, svarte Bill. Det var ham ganske
uforstaaelig, at nogen kunde mene, han skulde latt sin ven i stikken.
Det var ogsaa under denne reisen, at han hadde sit første sammenstøt med
en indianer. I Iowa hadde der været fuldt op av indianere; men det var i
regelen dovne, fredelige, halvciviliserte fyrer, som var fiender av
arbeide og renslighet. Paa prærien derimot levet de rigtige
rødhudene, som aldrig hadde bøiet nakken for de hvite, Delaware- og
Kickapoo-indianere, Choctawer og Possawatomier, Pawneeer og Comancher,
Cheyenner og Arapahoer, Kiowaer og de frygtede Siouxindianere. Og det
var en av disse stammers forposter han nu støtte paa.
En eftermiddag, da han kom ut av teltet sit, fik han øie paa en
indianer, som var ifærd med at stige op paa hesten hans, mens den rødes
eget elendige øk stod med hængende hode ved siden av. Skjønt indianeren
var fuldt bevæbnet, og Bill var alene i leiren, grep gutten uten
betænkning geværet sit og ropte:
-- Holdt, hvad har du med hesten min at gjøre?
-- Mig bytte hest med blekansigt-gut, svarte indianeren med rolig foragt
i stemmen.
-- Men jeg vil ikke bytte, sa Bill.
-- Blekansigt-gut dumrian, lød indianerens alvorlige svar.
-- Du lar hesten min være, gjentok gutten.
-- Blekansigt-guts hest ikke god hest, fortsatte indianeren.
-- Den er god nok til mig, mente Bill. Ta du bare den gamle benraden din
og stik av!
Og til guttens store overraskelse kastet indianeren i samme øieblik
tøilene til Bills hest fra sig, sprang op paa sin egen pony og forsvandt
i største hast. Den rødes skarpe ører hadde opfanget lyden av mænd, som
nærmet sig leiren. Ellers var kanske gutten ikke sluppet saa let fra
dette møtet.
Codyfamilien kom til Kansas netop paa den tiden, da striden mellem dem,
som holdt paa negerslaveriet og dem som krævet slaveriets ophævelse,
var paa sit høidepunkt. Isak Cody, som var en frisindet mand, mente, at
slaveriet ihvertfald ikke burde utstrækkes til de nye territorier, som
aapnedes for nybyggerne. Men stemningen i Øst-Kansas var overveiende for
slaveriet og folk av anden opfatning var utsat for mishandling og
forfølgelse. Skjønt Isak Cody aldrig la skjul paa sin mening, levet han
dog de første par aarene i nogenlunde fred. Men efterhaanden blev
striden mere tilspidset og tilhængerne av slaveriet gik over til mord og
voldsgjerninger.
Cody hadde slaat sig ned i den vakre Salt Creek-dalen og levet
hovedsagelig av at sælge trævarer og høi til Leavenworth-fortet, som laa
i nærheten. En dag utpaa sommeren 1856, da han og Bill kom ridende fra
fortet, blev de ved en av handelspostene stanset av en flok raa og
brutale folk, som rev Cody ned av hesten og truende spurte ham om han
endnu var motstander av slaveriet. Da han uforfærdet svarte ja, kastet
de sig over ham, og en fyr ved navn Charlie Dunn sprang op paa en kasse
like bak ham og jog ham en lang kniv i ryggen. Bill, som forfærdet hadde
været vidne til denne niddingsdaad, svinget sig i samme nu ned av hesten
og grep faren, før han sank til jorden. Derigjennem frelstes Cody fra en
øieblikkelig død; for de andre, som frygtet for at gutten skulde komme
til skade, hindret Dunn fra at fuldende sin mordgjerning. Bill var
dengang bare 10 aar gammel; men da han saa sin far ligge blodig og
tilsyneladende livløs paa marken, steg en mands had og hevnlyst op i
ham, og idet han saa op paa dem som stod omkring ham, sa han med
dirrende stemme:
-- Naar jeg blir stor, skal jeg dræpe dere for dette!
Og han holdt ord. Ni aar efter, da han som frivillig deltok i
borgerkrigen, kom hans regiment i slaget ved Pilot Knob i Tennessee til
at staa overfor en bataljon sydstatsmænd fra Missouri. Han kjendte igjen
flere av sine fars angripere, og før kampen var endt, var tre av dem
faldt for hans haand.
Ved hjælp av en ven, som netop kom forbi, lykkedes det Bill at faa sin
far op i en vogn og bragt hjem. Men det saar, som Cody hadde faat, blev
aldrig helt lægt, og han var stadig utsat for forfølgelse. Selv efterat
hans venner hadde bragt ham i sikkerhet i Ohio, foretok hans fiender
flere overfald paa hans farm, røvet hans kvæg, dræpte hans svin og høns.
Det eneste, som familien til sine tider hadde at leve av, var harer og
akerhøns, som Bill fanget ved hjælp av fælder og sin trofaste hund Tyrk.
Vaaren 1857 vendte Isak Cody tilbake til Kansas. Det forræderske
knivstik, som han hadde faat i ryggen, var gaat gjennem nyrene. Kort
efter tilbakekomsten døde han i den lille nybyggerhytte i Salt
Creek-dalen, og hans familie stod uten forsørger.
Men Bill, som nu var blit 11 aar, følte sig allerede som mand og tok
uten betænkning fat paa arbeidet. Han var stor og velvoksen for sin
alder, vant til at ride fra barnsben av og allerede en sikker skytter.
IÂ det vilde og brogede liv, som nu begyndte at folde sig ut paa
præriene, hørte han hjemme som en fisk i vandet, og han var ikke et
øieblik i tvil om, hvad han vilde være.
Paa den tiden var Russell, Majors & Waddell det største speditionsfirma
i vesten. Leavenworth var firmaets hovedkvarter; men dets store
lastekaravaner gik ut fra St. Joseph i Missouri til San Francisco i
California. Den to tusen miles lange reise over slettene og fjeldene var
yderst farefuld, og karavanene bestod derfor av mindst 25 store
godsvogner, som hver rummet varer til en vegt av 7000 pund og var
forspændt med seks spand okser. En talrik skare av speidere og bevæbnede
mænd fulgte med til vern mot indianerne og de fredløse, som holdt til
ute paa præriene.
Straks efter farens død red Bill ind til Mr. Majors i fort Leavenworth
og bad om arbeide.
-- Hvad kan en gut i din alder gjøre? spurte Majors.
-- Jeg kan ride, skyte og gjæte, svarte Bill. Men jeg vil helst faa lov
til at gaa med et av godstogene Deres som ekstramandskap.
-- Det er voksen mands arbeide det og desuten farlig, svarte Majors
tøvende. Men du kan bli med paa en enkelt tur, og hvis du kan gjøre
mands arbeide, vil jeg gi dig mands løn.
Og slik blev det. Bill fik ansættelse som ekstramandskap med en løn av
40 dollars maaneden; den blev regelmæssig utbetalt til moren og var
tilstrækkelig til hendes og børnenes underhold.
Mormonene som et halvt snes aar i forveien var utvandret til distriktene
ved den store Saltsjø i Utah, bød dengang regjeringen i Washington
trods og betragtet sig halvveis som uavhængige. De drev flerkoneriet
ganske aapenlyst og negtet ikke alene at anerkjende de dommere og
administrative embedsmænd, som den amerikanske regjering sendte ditut,
men haanet dem og jaget dem undertiden ut av territoriet. Regjeringen
besluttet endelig at beordre en større troppestyrke til Utah for at
skaffe orden tilveie, og den første ekspedition blev sendt ut fra fort
Leavenworth under kommando av oberst Johnston. Disse tropper maatte
stadig ha forsyninger av ferskt kjøt, og da Russell, Majors & Waddell
hadde leveransene, kom Bills første tur over prærien til at gaa med en
kvægdrift til Johnstons ekspedition.
[Bilde: Copyr. Underwood & Underwood.
Kvægdrift paa prærien.]
Istedenfor de vanlige 25 lastevogner deltok bare 3 vogner i denne tur.
Men der var det vanlige antal mænd med for at passe paa kvæget og
beskytte det mot indianerne. De fulgte det gamle Saltsjø-sporet gjennem
den nordvestlige del av Kansas ind i Nebraska, slog leir om kvelden paa
bestemte steder, hvor der var vand og brændsel at finde, laget sin mat,
spiste og sov, mens de utstilte vaktposter vaaket, og tiltraadte tidlig
næste morgen sin næste dagsreise. Et par erfarne grænsemænd, brødrene
McCarthy ledet toget. Bill Cody hjalp til med at gjæte driften og gik
desuten kokken tilhaande, naar der blev slaat leir. Skjønt han maatte
hænge i fra morgen til kveld og kosten var ensformig -- stekt flesk,
brød og kaffe tre ganger om dagen -- var livet ute paa de vilde prærier
netop efter hans smak, og han vilde ikke ha byttet med nogen konge.
Turen forløp godt, indtil karavanen naadde Phun Creek, en elv, som
falder ut i Plattefloden 35 miles vest for fort Kearney, hvor kvæget
skulde avleveres. Man hadde slaat leir for at spise middag, to mand
gjætet de beitende kreaturer og fungerte samtidig som vaktposter, mens
Bill som vanlig hjalp kokken. Pludselig faldt der en række skud, og man
hørte lyden av galoperende hester. De to McCarthyer var erfarne folk og
lot sig ikke overrumple.
-- Indianere! ropte de. De har dræpt gjæterne og jaget kjørene fra
hverandre. Skynd dere bak vognene!
Mændene sprang straks bak vognene og la geværene til kindet. Da
indianerne kom stormende paa hestene sine, blev de møtt av en saa
velrettet kuleregn, at de hurtigst mulig vendte om igjen. Men de samlet
sig atter, saasnart de kom utenfor skudvidde, og da de var ti mot én,
hadde de hvite ingen utsigt til i længden at slippe heldig fra kampen.
Da fik den ældste av McCarthyerne en idé.
-- Ned til floden, folk! ropte han. Vi kan bruke flodbredden som
brystvern, til vi naar fort Kearney.
Ordren blev straks adlydt. Plattefloden, som er en bred, mudret strøm,
med lav vandstand om sommeren, men dyp og truende om vaaren, naar sneen
smelter, løper mellem skarpt avskaarne bredder, som er fra fem til
tredve fot høie. Mændene sprang ut i floden og gav sig til at vasse i
det lave vand langs bredden, hvor de nu befandt sig som i en slags
løpegrav. Dristet en indianer sig til at vise hodet over den høie
flodbredd, begyndte geværkulene straks at synge ham om ørene, og han
gjentok ikke forsøket.
Det var en lang og trættende vandring, i vand tilknæs, gjennem mudder og
sand, undertiden over farlige kviksandstrækninger, hvor et skridt til
urette siden var ensbetydende med døden. Dagen svandt, mørket faldt paa,
og endnu var der langt til maalet. De saarede var blit anbragt paa
flaater, som blev føiet sammen i al hast, og Bill, som med sine korte
ben hadde vanskelig for at holde følge, fik ordre til at ta plads paa en
av dem. Men han svarte, at han jo ikke var saaret, og hvis de kom til et
sted, hvor han ikke kunde ta bunden, kunde han lægge paa svøm.
Efterhaanden blev imidlertid Bill mere og mere træt, føtterne var tunge
som bly og han sakket stadig længer akterut. Maanen var kommet op og
sendte sit sølvskjær ned over Platteflodens mudrede vand. Indianerne var
forsvundet, ikke en lyd brøt nattens stilhet.
[Bilde: Copyr. Underwood & Underwood.
Høvding av Arapahoe-stammen.]
Pludselig kom Bill til at se op, og i samme nu var trætheten som blaast
bort. Som en skarp silhouet mot maanens lysende skive tegnet sig
omridset av en indianerhøvding, som speidende bøiet sig ut over
flodbredden. Han iagttok Bills følge uten at ane at gutten befandt sig
et stykke bakenfor de andre, og et øieblik efter løftet han langsomt sin
rifle og tok sigte.
Bill forstod, at det gjaldt enten en av hans venners liv eller
indianerens. Han bar i haanden et av de korte, tunge forladningsgeværer,
som var kjendt under navnet «Mississippi-jægere». Med bankende hjerte
kastet han det til kindet, sigtet paa indianeren like under den
pragtfulde fjærprydelse, som høvdingen bar paa hodet, og fyrte.
Skuddet brøt nattens stilhet med et øredøvende brak, og mens ekkoet
rullet fra bredd til bredd, kom indianerens døde krop hovedkulds
styrtende ned og faldt med et plask i vandet. Bills kamerater skyndte
sig tilbake for at se hvad der var paafærde, og samtidig lød et høit hyl
fra høvdingens bande oppe paa flodbredden.
-- Hvad er hændt? ropte Frank McCarthy til Bill.
-- Jeg vet ikke; men det ligger der i vandet, svarte gutten.
McCarthy vasset bort til den dræpte høvding og utbrøt triumferende:
-- Hallo, kamerater, lille Bill har skutt sin første indianer!
For at hevne sin høvdings død foretok rødhudene i det samme et nyt
angrep; men de blev hurtig drevet tilbake. Ved daggry naadde de
utmattede mænd endelig frem til fort Kearney, hvorfra der straks blev
sendt soldater ut for at forfølge indianerne og om mulig fange ind
kvæget. De fandt imidlertid bare gjæternes mishandlede og skalperte lik.
Men i fortet var den elleveaarige Bill alles helt, og da han nogen
maaneder efter vendte hjem til Kansas, var han allerede et godt stykke
paa vei til berømmelsen.

Mormoner og indianere.

Mormonene i Utah hadde ikke latt sig skræmme ved efterretningen om,
at der var en større avdeling tropper paa marsj mot dem. Deres profet
Brigham Young gav ordre til, at ingen bevæbnet styrke maatte faa adgang
til territoriet, og en utvalgt skare av de dristigste og mest
hensynsløse mormoner, som gik under navn av «De hevnende engler»,
indførte et sandt rædselsherredømme i Utah. Mormoner, forklædt som
indianere, var det saaledes som samme aar myrdet over 100 utvandrere i
den forfærdelige Mountain Meadow-massakre.
[Bilde: Sioux-indianere paa krigsstien.]
Oberst Johnston var endnu ikke naadd frem til Saltsjøstaden med sine
tropper og kom forresten heller aldrig dit. Fra Leavenworth maatte der
stadig sendes forsyninger til ham, og Bills næste tur over prærien blev
med en godskaravane paa 25 vogner, som skulde bringe matvarer,
uniformer, tepper, vaaben o.s.v. til troppene. Karavanen, hvis fører het
Lew Simpson, skulde drage helt til Utah, en reise paa over 1000 miles,
som frem og tilbake vilde ta næsten et fjerdingaar.
Bills anden tur over prærien faldt ikke bedre ut end den første. Uheld
støtte til like fra begyndelsen. Ved Plattefloden blev karavanen rendt
overende av en flok bisonokser, som i sin panikagtige flugt ikke ænset
nogen hindring, men gik tvers igjennem alt, som de møtte paa sin vei.
Det tok mændene tre dage at reparere den skade, som de vilde bøfler
hadde foraarsaket paa vogner og sæletøi. Et par ganger blev karavanen
overfaldt av indianere, og to av mændene faldt som ofre for de lumske
rødhuder.
Men det var først, da karavanen kom ind i Utah, at det for alvor
gik galt. Den hadde naadd Greenelven, bare 115 miles fra dens
bestemmelsessted Saltsjøstaden, og mændene holdt netop paa med at drive
tilbake oksene, som de hadde vandet i en nærliggende bæk. Pludselig kom
en flok sterkt bevæbnede ryttere tilsyne over høiden like foran dem, og
rytternes fører ropte truende:
-- Op med hænderne, Simpson!
Motstand var unyttig overfor den store overmagt, og Simpson og hans mænd
adlød befalingen. De saa straks, hvem rytterne var, en avdeling av de
berygtede «hevnende engler» under anførsel av den dumdristige major Lot
Smith, som i løpet av det aar overfaldt og brændte ikke mindre end tre
av de amerikanske troppers godstog og røvet 800 okser.
Det gik denne karavanen paa lignende maate. Simpson og hans ven fik
overlatt en enkelt vogn med al den provianten, som den kunde rumme, og
seks okser til at trække den. Men resten av det store toget med alle
dets mange tusen pund flesk, uldtepper, vaaben o.s.v. blev stukket i
brand og gik op i luer. Mormonene vilde ikke gi folkene lov til at
beholde geværer eller pistoler; vaabenløse og tilfots maatte Bill og
hans kamerater begi sig avsted paa den 1000 miles lange reise tilbake
over prærien. Heldigvis støtte de ikke paa indianere, og efter en
maaneds vandring naadde de i god behold tilbake til Kansas.
Vinteren efter blev Bill Cody for første gang sendt paa skolen. Læreren
slet mange kjepper op paa ryggen hans; men det hjalp litet. Bill var
mest optat med at slaas med de andre guttene, og paa indianermanér
utfordret han dem til kamp paa kniven. Endelig kom han til at prikke en
motstander litt for dypt med bowiekniven sin og blev jaget ut av skolen.
Han hadde da hverken lært at læse eller skrive endnu, hvad han senere
fik grund til at angre.
Han kom imidlertid kort efter ind i en anden skole, som tiltalte ham
mere. Vaaren 1858 blev han atter ekstramand hos Russell, Majors &
Waddell og kom med et lastetog, som først drog til North Platte i
Nebraska og derfra til fort Laramie i del nuværende Wyoming. Et nyt fort
var netop under opførelse, og Bill tilbragte hele sommeren og høsten
her.
Fort Laramie laa like i hjertet av indianerlandet. Henimot 4000 Sioux,
Cheyenne og Arapahoe indianere hadde slaat op leirene sine i nærheten og
tilbragte en stor del av sin tid i fortet. Bill var bare barnet endnu,
og da han ikke hadde andre kamerater at leke med, sluttet han sig hurtig
til indianerungene og lærte ikke bare lekene deres, men ogsaa sproget
deres. Han blev god ven med sønnene av Siouxhøvdingen Regn-i-Ansigtet;
den ældste av dem vandt mange aar senere ry for sin deltagelse i den
store massakre paa de amerikanske tropper ved Little Big Horn, hvor han
dræpte og skalperte general Custer.
I fort Laramie samledes ogsaa de hvite jægere og speidere fra
distriktene i mange hundrede miles omkreds. Disse mænds bedrifter hadde
Bill ofte hørt tale om; men han hadde aldrig turdet haabe, at han
nogensinde skulde faa se saa berømte mænd. Her traf han nu selveste Kit
Carson, som i mange aar hadde været kjendt over hele Amerika som vestens
dristigste og mest erfarne indianerspeider. Carson hadde været med paa
de første opdagelsesreiser til Klippebergene og California, hadde
som speider deltat i krigen mot Mexico og senere ført snese av
emigrantkaravaner og fragtetog frelst over præriene. Ingen kjendte
indianerne som han eller forstod dem saa godt. Bill sat ofte i timevis
og saa paa, mens Kit Carson førte lange samtaler med indianerne i
tegnsproget. Uten at der blev ytret en stavelse fortalte de hverandre
historier, spurte om jagt og fiskeri, drøftet veir og vind og alt mulig
andet -- bare ved hjælp av tegn.
[Bilde: En karavane gjennem prærien.]
Fort Laramie var en god skole for Bill, og hvad han her lærte, glemte
han ikke. Det varte heller ikke længe, før han fik bruk for det.
I januar 1859 gik tre fragtetog fra fort Laramie til Kansas under den
tidligere omtalte Lew Simpsons kommando. Bill fulgte med som
ekstramandskap. Da det var knapt med græs til trækoksene langs den
vanlige ruten, fulgte Simpson dennegang en helt ny vei gjennem Nebraska.
En dag da Bill sammen med Simpson og en tredje mand ved navn Woods kom
ridende paa muldyrene sine langt foran karavanen, blev de overfaldt av
en flok Sioux-indianere. Der var ingen dækning at finde paa den flate
prærien; men Simpson visste raad. Han stillet de tre muldyrene op i en
trekant og skjøt dem ned med sin pistol, saa de døde kroppene dannet en
slags forskansning, bak hvilken de kunde ligge saa nogenlunde i
sikkerhet.
Forbløffet stanset indianerne, men sendte derpaa en regn av kuler og
piler mot de hvite. I næste øieblik kom de stormende frem paa sine
usadlede hester for at gjøre det av med de forhadte blekansigter. Men
tre geværer knitret bak de dræpte muldyrene, og tre indianere styrtet
hovedkulds ned av hestene sine. Resten av rødhudene snudde i al hast og
stanset ikke, før de var utenfor skudvidde. Men efter nogen minutters
forløp angrep de paany. Atter lød det samtidige knald fra de tre
geværene, og atter galoperte tre rytteriøse hester tilbake over prærien.
Simpson klappet anerkjendende Bill paa skulderen og sa:
-- Du er en prægtig gut, Billy!
Men faren var langtfra overstaat. De døde muldyrene var skutt saa fulde
av piler, at de saa ut som pindsvin, og en pil hadde saaret Woods i
skulderen. Skjønt indianerne forsigtig holdt sig utenfor skudvidde, var
de nu efter de tapene de hadde lidt, bare endnu mere opsat paa at faa
fat i de tre hvite mænds skalper. Forgjæves speidet de tre mot vest,
hvor karavanen skulde dukke frem. Der var intet at se og timene gik. Det
var bare et tidsspørsmaal, naar sult, tørst og mangel paa ammunition
vilde tvinge dem til at overgi sig.
Pludselig sprang en av indianerne op og gjorde ophidset tegn til sine
kamerater. I næste øieblik sat alle rødhudene paa hesteryggen og
sprængte avsted i flyvende fart. De hadde langt borte fra hørt knaldet
av kjørernes piskesmeld over oksene, og snart efter kom karavanens
forreste vogn tilsyne i det smale spor, som tjente til vei. De tre var
frelst; men det var heller ikke et øieblik for tidlig.
Bills eventyr paa denne turen var ikke hermed tilende. Sammen med to
mænd blev han som fortrop sendt til Leavenworth, forat firmaet kunde ha
gjort regnskapet færdig over alle mændenes tilgodehavender, naar de tre
lastetog kom frem.
For at undgaa indianerne laa de i skjul om dagen og red bare om natten.
En kveld blev de ute paa prærien overrasket av en av de frygtelige
snestormer, som om vinteren herjer i disse egne. Heldigvis befandt de
sig nede i en dyp kløft, som ialfald ydet nogen beskyttelse mot vinden,
og Bill opdaget en hule, som saa ut til at kunne være et sikkert
tilflugtssted. Han gav sine ledsagere tegn til at følge efter, og snart
sat de alle lunt og godt i hulen.
Utenfor hylte stormen, og de takket sin lykkestjerne, at de hadde fundet
et saa godt skjulested. De satte sig godt tilrette, og den ene av dem
tændte pipen sin. Men i samme sekund, som hulen lystes op, fór mændene
You have read 1 text from Norwegian literature.
Next - Buffalo Bill: Helten Fra Prærien - 2
  • Parts
  • Buffalo Bill: Helten Fra Prærien - 1
    Total number of words is 4988
    Total number of unique words is 1596
    36.0 of words are in the 2000 most common words
    51.5 of words are in the 5000 most common words
    60.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Buffalo Bill: Helten Fra Prærien - 2
    Total number of words is 5151
    Total number of unique words is 1526
    38.3 of words are in the 2000 most common words
    54.3 of words are in the 5000 most common words
    63.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Buffalo Bill: Helten Fra Prærien - 3
    Total number of words is 4998
    Total number of unique words is 1392
    37.0 of words are in the 2000 most common words
    51.8 of words are in the 5000 most common words
    60.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Buffalo Bill: Helten Fra Prærien - 4
    Total number of words is 5026
    Total number of unique words is 1518
    33.5 of words are in the 2000 most common words
    50.3 of words are in the 5000 most common words
    59.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Buffalo Bill: Helten Fra Prærien - 5
    Total number of words is 4882
    Total number of unique words is 1555
    33.1 of words are in the 2000 most common words
    47.7 of words are in the 5000 most common words
    56.4 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Buffalo Bill: Helten Fra Prærien - 6
    Total number of words is 32
    Total number of unique words is 29
    72.3 of words are in the 2000 most common words
    75.7 of words are in the 5000 most common words
    79.1 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.