Baron von Münchhausens merkværdige reiser og eventyr - 2

Total number of words is 4943
Total number of unique words is 1578
43.5 of words are in the 2000 most common words
60.9 of words are in the 5000 most common words
69.6 of words are in the 8000 most common words
Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
aldrig senere set en lignende hare, og jeg skulde sikkert nok heller
ikke ha faat fat i den uten med en slik hund som Diana.
Den var saa merkelig overlegen alle andre hunder, at jeg uten frygt for
at bli beskyldt for overdrivelse skulde erklære den for at være uten
like, hvis jeg ikke hadde hat en mynde som kunde kappes med den.
Mynden var ikke saa merkværdig paa grund av sit utseende, som paa grund
av sin rent utrolige hurtighet. Hadde I, mine herrer, set den jage,
vilde I sikkert likesom jeg, ha beundret og elsket den og fundet det
ganske naturlig, at jeg tilbragte saa megen tid i dens selskap. Den løp
saa hurtig og saa længe i min tjeneste, at den slet det underste led av
benene av sig, men jeg fik allikevel god nytte av den ogsaa da, nemlig
som grevlingehund.
Engang denne hund skulde hvalpe, var vi ute paa jagt sammen og trods
alle mine forsøk paa at holde den tilbake, løp den saa hurtig som
nogensinde, denne gang efter en, som det forekom mig, ualmindelig tyk
hare som den hadde opsnust. Det var med nød og neppe at jeg i avstand
kunde følge den tilhest. Paa engang hørte jeg et glam som av et helt
hundekobbel, men saa svakt og fint, at jeg ikke kunde skjønne hvad det
var. Men da jeg indhentet hunden, fik jeg se et høist vidunderlig syn.
Baade hunden og haren hadde kastet i fuldt løp, og der var just likesaa
mange hareunger som hvalper! Indstinktmæssig tok de smaa harer flugten,
og av samme aarsak satte hvalperne efter og fanget dem, og saaledes
sluttet jeg jagten med seks harer og seks hunder, skjønt jeg begyndte
med én.
Jeg tænker paa denne min vidunderlige tispe med den samme fornøielse og
glæde, som paa en prægtig lithauisk hest, som intet guld kunde ha
opveidd. Jeg fik den ved en leilighet, da jeg til megen hæder for mig
fik anledning til at vise min færdighet i ridekunsten. Jeg var som gjest
paa grev Przobosskys prægtige slot i Lithauen, og sat en dag sammen med
damerne ved tebordet, mens herrerne var nede i gaarden for at se paa en
ung hest av arabisk blod som netop var kommet fra stutteriet.
Pludselig blev vi opskræmt av nødrop, og da jeg skyndte mig ut, saa jeg
at hesten var saa vild og ubændig at den hadde kastet sin rytter av
salen, og ingen turde nærme sig den. De mest uforfærdede ryttere stod
der bleke og motfaldne, og ingen visste hvordan de skulde bære sig ad,
da jeg med et eneste sprang kastet mig op paa hestens ryg og ved at
overraske den slik, ikke alene skræmte den, men ogsaa tvang den -- ved
at opbyde al min ridekunst -- til lydighet, og inden fem minutter var
den føielig og from som et lam. For at vise damerne dette og for at
spare dem for unødig angst, tvang jeg hesten til at sætte ind igjennem
et av vinduerne i salen. Der red jeg rundt værelset flere ganger baade i
skridt, trav og gallop, og tilslut satte vi op paa tebordet, hvor den
gjennemgik hele den høiere rideskole, hvilket moret damerne
overordentlig.
Min hest viste sig saa velopdragen og førte sig saa behændig, at den
ikke slog istykker det mindste, hverken av glas eller porcelæn. Dette
gjorde ikke alene paa damerne, men ogsaa paa greven et saa gunstig
indtryk, at han med sin sedvanlige høflighet bad mig motta hesten og
føre den til seier og ære i det felttog mot tyrkerne, som jeg skulde
delta i under anførsel av grev Münnich.


IV.
Eventyr i den tyrkiske krig.

Jeg kunde virkelig ikke ha faat en mere nyttig eller kjærkommen gave ved
begyndelsen av det felttog, hvormed min løpebane som kriger begyndte. En
hest paa engang saa from, livfuld og fyrig -- baade et lam og en
Bucephalus i en skapning -- maatte jo altid bringe mig til at erindre en
soldats pligter, og fik mig ogsaa ofte til at tænke paa den unge
Aleksander og hans bedrifter som hærmand. Hensigten med krigen var at
gjenoprette den russiske hærs anseelse, som hadde faat et litet knæk ved
czar Peters siste felttog ved Pruth, og denne hensigt blev ogsaa naadd
ved flere meget anstrengende og glimrende felttog under anførsel av den
berømte feltherre, som jeg før har nævnt.
Beskedenhet forbyr en underordnet at tilegne sig nogen andel i store
seire eller bedrifter, som blir regnet den kommanderende general til
ære, hvor middelmaadig han end er; ja man ser endog at æren blir
tilskrevet den hjemmeværende konge, dronning eller krigsminister, skjønt
de sandsynligvis aldrig har lugtet krutt uten ved parade og aldrig set
andre valpladser end øvelsesleire. Jeg vil derfor ikke tilegne mig nogen
andel i den hæder, vi høstet under vore talrige felttog mot fienden. Vi
gjorde alle vor pligt som i soldatens, fædrelandsvennens og den tapre
mands sprog overhodet har en ganske anden betydning, end ørkesløse
kandestøperpolitikere kan gjøre sig noget begrep om. Da jeg hadde faat
befaling over et husarregiment, blev jeg sendt paa flere tog med ordre
til at handle efter bedste skjøn, og den hæder som vi da indla os, kan
vel ikke godt bli tilregnet andre end mig og de tapre folk, som jeg
førte til strid og seier.
Den dag vi drev tyrkerne tilbake til Oczakow, var jeg i hærens fortrav
og hadde en meget varm dag. Min fyrige lithauiske ganger hadde den dag
nær bragt mig i en slem knipe. Jeg var stillet paa en fremskutt post
langt fra hovedstyrken og fik da se en avdeling av fienden komme imot
mig indhyllet i en støvsky, som gjorde det umulig for mig at se
hvormange de var, eller hvad deres hensigt var. At indhylle os i en
lignende støvsky, vilde ikke ha gjort mig klokere og var litet
hensigtsvarende. Jeg lot derfor mine forposter ride ut til høire og
venstre med befaling at støve saa meget som mulig, mens jeg selv red
nærmere for at iagtta dem. Utfaldet svarte ogsaa til forventningerne.
Mine forposter bragte forvirring og uorden i fiendens rækker. Da jeg
derfor med hovedstyrken gjorde et voldsomt anfald paa dem, adsplittet vi
dem fuldstændig og anrettet et frygtelig nederlag blandt dem, saa de
snart flygtet alt hvad de kunde. Vi forfulgte dem ikke alene til den
befæstede by i deres tilbaketogslinje, men endog tversigjennem den, og
det overgik vore dristigste forventninger.
Min hest fløi som vinden, saa jeg kom langt foran mine folk, og da jeg
saa fienden i hast flygte ut igjennem den motsatte port, fandt jeg at
det var fornuftigst at stanse paa torvet og la mine folk samles der; men
jeg blev høist forbauset ved hverken at kunne opdage en eneste husar
eller trompeter. Jager de gjennem de øvrige gater, eller hvad kan der
være blit av dem? Iallefald kunde de ikke være langt borte og maatte
snart forene sig med mig. I forventning herom lot jeg min anpustne hest
drikke av en springbrønd paa torvet. Den drak med en overordentlig
begjærlighet og lot aldrig til at bli utørst, hvilket var naturlig nok,
for da jeg saa mig nok en gang om efter mine folk, hvad tror dere jeg da
blev var? Hele min hests bakdel var væk, som skaaret med en kniv! Vandet
strømmet derfor likesaa fort ut igjen som det kom ind, uten at hesten
beholdt en draape derav. Hvordan var min stakkars hest kommet i en slik
tilstand? Jeg grublet endnu forgjæves derover, da min gamle vagtmester
kom til og efter i de sterkeste uttryk at ha uttrykt sin glæde ved at se
mig i sikkerhet, gav han mig følgende forklaring:
Da jeg hovedkulds trængte ind i fæstningen sammen med den flygtende
fiende, lot forsvarerne pludselig porten falde og den skar min hest
tversover. Bakdelen hadde da ved uophørlig at sparke og spænde
foraarsaget et frygtelig mandefald blandt fienden, men da den fandt det
umulig at komme ind i fæstningen, hadde den begit sig til en nærliggende
eng, hvor jeg uten tvil kunde finde den. Jeg vendte da øieblikkelig om,
og fordelen bar mig i gallop til engen hvor jeg til min store glæde
fandt den muntert græssende sammen med en del andre hester.
Efter slike haandgripelige beviser paa, at begge dele endnu var i live,
sendte jeg bud til vor dyrlæge som uten at tape et øieblik sydde begge
sammen med det første som var ved haanden, hvilket tilfældigvis var
tynde grener og unge skud av laurbær.
Da nu dette svære saar blev lægt, hændte noget som ikke godt kunde
træffe nogen anden end min glorværdige hest. De unge skud skjøt nemlig
rot i dens legeme, de vokste og dannet tilslut likesom en løvhytte over
mig, saa at jeg siden efter kunde delta i mange tog i skyggen av mine
egne og min hests laurbær.
En liten ubehagelighet som denne vaabendaad forvoldte mig, maa jeg ogsaa
fortælle.
Jeg hadde svunget mit sverd mot fienden saa længe og saa kraftig, at min
arm uvilkaarlig gjorde den samme bevægelse længe efter at fienden var
forsvundet. Jeg var saa ræd for at tilføie mig selv eller nogen av mine
folk naar de kom nær mig, nogen skade, at jeg var nødt til at bære armen
i bind en ukes tid, aldeles som om jeg skulde ha saaret mig.
En mand som har vist sig at kunne utføre slike bedrifter som jeg med min
litauer, kan man vel ogsaa tro istand til at utføre en anden daad som
ved første øiekast synes at høre til umuligheterne, og som jeg selv
vilde ha hat mine tvil om, hvis jeg hadde hørt den fortælle. Vi beleiret
en by hvis navn jeg har glemt, og det var vor general meget
magtpaaliggende at faa vite, hvordan tilstanden var inde i byen. Det
syntes at være umulig at trænge ind i den; ti man maatte passere først
forposterne, saa utenverkerne og tilslut selve befæstningerne. Heller
ikke fandtes der en sjæl som vilde paata sig dette hverv. Maaske litt
for forfængelig av min krigerdygtighet, men vel ogsaa av tjenesteiver,
besluttet jeg at anstille et forsøk og stillet mig i den hensigt ved
siden av en av de største kanoner. Da den blev avfyrt, hoppet jeg op paa
kulen for paa den maate at komme ind i fæstningen; men da jeg var kommet
halvveis, begyndte jeg at overtænke saken. «Hm,» tænkte jeg, «komme ind
kan du nok, men hvordan for pokker vil du bære dig ad med at komme
tilbake? Du vil bli tat for en spion og hængt i det høieste træ og det
er en plads, som ikke anstaar en Münchhausen.» Paa grund av disse og
lignende likesaa hyggelige betragtninger som jeg anstillet, passet jeg
paa da en kule fra fæstningen strøk like forbi mig, og hoppet bort paa
denne. Saaledes kom jeg tilbake til mine venner, vistnok uten at ha
utført mit ærinde, men dog sund og hel.
Min hest var ikke mindre flink end jeg i den høiere gymnastik. Hverken
hækker, diger eller noget andet kunde stanse den, overalt gik den like
frem. En dag forfulgte jeg en hare; denne fik det indfald at sætte
tversover landeveien, men i det samme kom ogsaa en herskapsvogn kjørende
forbi, med to vakre damer ind i. Min hest lot sig dog ikke stanse, men
sprang tvers igjennem vognens aapne vinduer med slik fart, at det var
saa vidt jeg fik tat hatten av mig og be damerne undskylde min høist
utidige paatrængenhet.
En anden gang skulde jeg sætte tvers over en sump; men da jeg var kommet
midt over den, fandt jeg avstanden længere, end jeg hadde trodd og
vendte derfor om i luften for at ta bedre tilsprang, men forregnet mig
ogsaa nu og faldt i til halsen. Sikkert hadde jeg fundet en fortidlig
død, om jeg ikke ved hjælp av min armstyrke hadde løftet mig selv og min
hest, som jeg holdt fast ved knærne, op ved min haarpisk.
Denne maate at dra sig ut av en forlegenhet, synes jeg fortjener
almindelig opmerksomhet og jeg vil især anbefale den til alle som har
sat sin lid til store herrers løfter.


V.
Eventyr i tyrkisk slaveri og paa hjemreisen.

Trods alt mit mod og trods alle mine og min hests udmerkede egenskaper
var jeg dog engang saa uheldig under krigen med tyrkerne at bli
overmandet og tat til krigsfange. Og hvad værre var, jeg blev solgt som
slave, hvilket er meget almindelig hos tyrkerne.
Mit daglige arbeide i denne min fornedrelsens stand var ikke haardt
eller anstrengende, men derimot ganske forunderlig og kjedsommelig nok.
Jeg drev nemlig hver morgen sultanens bier paa græs, vogtet dem hele
dagen og drev dem om aftenen hjem igjen til kuberne. En aften manglet
jeg en bi, men ved at søke efter den, opdaget jeg at to bjørner holdt
paa at rive i hver av dens vinger for at komme til den honning som den
indeholdt. Jeg hadde intet andet vaaben end den sølvøks, som sultanens
gartnere bærer som tegn paa sin værdighet. Jeg kastet den efter røverne
for at skræmme den, og befridde ogsaa paa den maate min stakkars bi; men
jeg kastet uheldigvis med saa stor kraft, at øksen som fik en gal
retning, for videre og ikke stanset før den naadde maanen.
Hvorledes skulde jeg nu bære mig ad med at faa den igjen? Jeg kom da
heldigvis til at huske paa at jeg etsteds hadde læst, at tyrkiske bønner
vokser uhyre hurtig og kan opnaa en utrolig høide. Jeg plantet da straks
en; den skjøt rot og vokste med slik fart, at den snart slynget sig om
en av maanens horn. Jeg klatret op ad den og naadde ogsaa i sikkerhet
maanen, men maatte lete længe før jeg fandt øksen, hvilket aldeles ikke
var let paa et sted, hvor alting skinner som sølv. Tilslut fandt jeg den
dog liggende paa en haug med hakkelse og høi. Nu skulde jeg da se til at
vende tilbake; men uheldigvis hadde solen optørket min bønnestængel, saa
jeg fik nok se til at finde paa et andet raad. Jeg fandt da paa at
tvinde et taug av hakkelse, gjorde det saa tykt og langt som jeg kunde,
fæstet det ved et av maanens horn og begav mig saa paa vei. Eftersom jeg
klatret ned, kappet jeg av den øvre ende av tauget, som jeg ikke længere
hadde bruk for, skjøtet paa den nederste ende og kom saaledes et godt
stykke ned. Tauget blev naturligvis ikke bedre av denne evindelige
paaskjøtning, saa det brast, da jeg vel kunde være en fire, fem mil over
jorden. Jeg faldt mot jorden med slik voldsomhet, at jeg aldeles mistet
bevistheten, og da jeg kom til mig selv igjen, fandt jeg at jeg at hadde
slaat et hul, som var omtrent atten favner dypt.
Jeg kom mig snart, men kunde ikke begripe hvordan jeg skulde komme op
igjen. Dog viste sig her som saa ofte ellers, at nøden er mor til
opfindsomhet. Jeg gravet et slags trappetrin med mine negler (baronens
negler var da 40 aar gamle) og kom saaledes møisommelig op igjen,
hvorpaa jeg optok min forrige bestilling. Belært av denne dyrekjøpte
erfaring opfandt jeg en bedre maate at bli kvit bjørnene paa, dersom
bekjendt forekommer i store mængder i Tyrkiet og som aldrig vilde la
mine stakkars bier være i fred. En aften oversmurte jeg en vognstang med
et tykt lag med honning og la mig saa i bakhold i nærheten for at se,
hvad der vilde hænde. En uhyre stor bjørn blev tiltrukket av
honninglugten og begyndte at slikke stangen med en saadan graadighet, at
den slikket den tversigjennem hals og mave og ut paa den anden side. Da
den saaledes var godt og vel spiddet, løp jeg til og drev en svær plug
gjennem stanghullet og hindret den saaledes i at vende tilbake. Jeg lot
den bli staaende der hele natten, og da sultanen næste morgen
tilfældigvis kom forbi mens han røkte sin morgenpipe og fik se det puds,
jeg hadde spillet bjørnen, var han nær ved at dø av latter over et saa
pudsig syn.
Snart efter blev freden sluttet mellem Tyrkiet og Rusland, og jeg blev
tillikemed endel andre krigsfanger sendt hjem til St. Petersburg. Jeg
tok avsked fra russisk tjeneste paa den tid, da den høist besynderlige
revolution fandt sted, hvorved barnekeiseren i sin vugge, hans mor og
hendes far, hertugen av Brunsvig, feltmarskalk Münnich og mange andre
blev forvist til Sibirien. Paa min vei hjemover hadde jeg mange flere
besværligheter, end da jeg reiste ut, ti vinteren var det aar saa kold,
at selv solen fik frostblemmer, hvilket endnu tydelig kan sees paa dens
ansigt.
Jeg reiste med deligencen, og da vi kom ind i en hulvei, paala jeg
kusken at blæse sterkt i hornet, forat vi kunde undgaa at møte nogen i
denne trange vei. Han blaaste saa han blev ganske blaa i ansigtet, men
uten at kunne faa en eneste tone frem, hvilket var os allesammen ganske
uforklarlig og meget ubehagelig, for snart efter kom en anden vogn imot
os. Veien var saa smal at det var aldeles ugjørlig at komme forbi
hinanden. Jeg hoppet derfor ut av vognen og begyndte at spænde hestene
fra. Saa tok jeg vognen med alt, hvad deri var, paa nakken og hoppet
over en ni fot høi hæk ind paa en mark og over hækken ut paa veien igjen
et stykke nedenfor den anden vogn. Naar man betænker vognens tyngde, saa
kan jeg forsikre at det just ikke var det letteste arbeide. Derpaa tok
jeg hestene, en under hver arm, og i to vendinger bar jeg dem paa samme
maate bort til vognen, lot kusken spænde for og fortsatte veien til det
vertshus, hvor vi skulde overnatte.
Jeg skulde ogsaa ha fortalt, at en av hestene var næsten bare en fole og
meget livlig, og den likte nok ikke denne slags bevægelse, for den
begyndte at sparke og bite; men jeg fik den til at være rolig ved at
stikke dens bakben ned i min frakkelomme. Da vi var kommet til
vertshuset, forfrisket vi os ved et godt aftensmaaltid; kusken hang sit
horn paa en knag paa væggen og vi satte os likeoverfor hinanden. Paa
engang hørte vi: Tatra tatra tatra ta! Nu opdaget vi grunden til at
kusken ei hadde været istand til at faa en eneste lyd ut av hornet;
tonerne var frosset fast i hornet, og det var naturlig nok, at de nu lot
sig høre da de tinte op. Den gode mand kunde saaledes til megen ære for
sig underholde os en god stund med forskjellige melodier uten at sætte
hornet til munden, saasom: «Kongen av Prøisens marsch!» «Over berg og
dale» og mange andre yndede melodier og tilslut aftensalmen: «Nu hviler
hele jorden.» Dermed ophørte denne aftenunderholdning og jeg faar gjøre
det samme med mine russiske reiser.
De fleste reisende har den slemme vane naar de fortæller sine
oplevelser, at lægge til meget mere end de virkelig har set. Man kan da
ikke undre sig paa, at tilhørere og læsere undertiden begynder at faa
tvil om deres sandruhet. Men hvis nogen her i selskapet skulde være
fristet til at tvile paa sandheten av de tildragelser, jeg nu har
fortalt, da beklager jeg ham meget og vil ogsaa føle mig dypt saaret ved
denne mangel paa tillit, men jeg vil tillike raade vedkommende til at
forlate selskapet, før jeg begynder paa mine sjøeventyr, for de er endnu
mere vidunderlige og dog paa min ære likesaa sandfærdige som de nu
skildrede.


VI.
Baron von Münchhausens eventyrlige sjøreiser.

Den første gang, jeg reiste utenlands, var lang tid før den russiske
reise, hvis merkeligste hændelser jeg nylig har hat den ære at berette.
Jeg var i den alder da man ligger i proces med gaasen, som min morbror,
en husaroberst med de største mustascher som nogen endnu har baaret,
pleide at si for spøk; det vil si, det var uavgjort om det fine dun som
bedækket min hake, skulde bli til skjæg eller fjær. Det var da at reiser
tilsjøs blev mine længslers drømmer. Min far hadde selv tilbragt en stor
del av sin ungdom paa reiser, og han pleide at forkorte de lange
vinteraftener for os med at fortælle om sine oplevelser, hvilket han
gjorde paa en enkel og fordringsløs maate.
Jeg skal kanske siden ha den ære at berette nogen av hans fortællinger.
Saa kan jeg da med skjæl si, at baade fødselen og opdragelsen i like
maate har bidraget til at nære denne min tilbøielighet for reiselivet.
Jeg grep enhver leilighet til at tale min sak, men bestandig forgjæves.
Hvis jeg engang imellem kunde rokke min fars beslutning, saa kunde jeg
være viss paa at min mor og mine tanter la sig imellem, saa jeg
bestandig tapte enhver fordel, som jeg kunde ha vundet.
Tilsidst sendte skjæbnen mig tilhjælp en av min mors slægtninger som
avla os et besøk.
Jeg blev snart hans yndling; han fortalte mig, at jeg var en kjæk gut,
og at han vilde gjøre alt for at mit ønske skulde bli opfyldt. Hans
veltalenhet gjorde mere virkning end min egen, og efter mange spørsmaal,
indvendinger og utflugter, blev det tilslut bestemt at jeg skulde faa
følge med ham til Ceylon, hvor hans farbror var guvernør.
Vi avseilet fra Amsterdam med meget vigtige depecher fra de hollandske
generalstater. Vor reise udmerket sig ikke ved merkelige tildragelser,
med undtagelse av en storm, som jeg maa ofre nogen ord paa, paa grund av
de merkelige følger som den hadde.
Orkanen brøt løs, just som vi hadde kastet anker ved kysten av et stort
rike for at indta vand og ved, og den raste med slik voldsomhet, at en
hel skog av uhyre store trær blev rykket op med roten og slynget op i
luften. De blev kastet i en saadan høide, at de største trær kun syntes
os at være som smaa dun, som man undertiden ser flyve omkring i luften.
Men det hadde ikke saa farlige virkninger endda, for straks stormen
stilnet av faldt ethvert træ ned paa sin gamle plads hvor roten
øieblikkelig fæstnet, med undtagelse av et eneste og tilmed det største
av dem allesammen.
I det øieblik da dette træ blev rykket op, var et egtepar ivrig ifærd
med at plukke agurker av dets grener, for i den del av verden vokser
agurker paa trær.
De brave folk fandt sig i sin skjæbne med beundringsværdig taalmod, men
deres vægt foraarsaket, at træet forandret retning og faldt ned paa
jorden efter hele sin længde. Nu maa De vite at provinsens statholder
hadde forlatt sin bolig, som alle der pleier at gjøre under en orkan, av
frygt for at bli begravet under sit slots ruiner. Da orkanen stilnet av,
vendte han tilbake gjennem sin have, da træet faldt ned paa ham og
lykkeligvis slog ham ihjel.
Lykkeligvis?
Ja, lykkeligvis, mine herrer, for statholderen var med Deres tilladelse
den skammeligste tyran. Alle provinsens indbyggere, hans egne yndlinger
iberegnet, var de elendigste skapninger under solen. Uhyre forraad laa
og raatnet i lader og forraadshus, mens folket som han hadde utsuget,
holdt paa at dø av hunger. Han hadde intet at frygte av fremmede
voldsmænd, og dog utskrev han alle unge mænd for med vold og magt at
gjøre helter av dem, og naar de saa var oplært, solgte han hele
samlingen til høistbydende, for at kunne ophope nye millioner til de
millioner som hans far hadde efterlatt ham. Man fortalte os at han hadde
lært denne uhørte fremgangsmaate paa en reise til Norden. Endskjøndt vi
var store patrioter, saa gjorde vi dog intet forsøk paa at gjendrive
denne paastand, da en reise til Norden for disse mennesker likesaavel
kunde bety til de canariske øer som til Grønland; men vi hadde forresten
mange andre grunder til ikke at indlate os paa dette emne. I taknemlig
ihukommelse av de store tjenester som dette agurkplukkende par hadde
bevist sit land, indgav samtlige indbyggere en underdanigst ansøkning
til regjeringen om at faa manden utnævnt til hans efterfølger, hvilket
ogsaa naadigst blev indvilget. Vistnok hadde disse brave folk paa sin
ufrivillige luftreise kommet solen saa nær, at denne vor lyskildes
blændende glans hadde omtrent utslukket baade deres ytre og indre lys;
men de styrte derfor kun saa meget desto bedre, og ingen spiste
sidenefter agurker der i landet uten at rope: «Himlen bevare vor
statholder!»
Efter at ha utbedret den skade, som stormen hadde tilføiet vort skib og
overværet festmaaltidet til ære for den nye statholder, avseilet vi med
gunstig vind og kastet anker ved Ceylon efter seks ukers forløp. Da vi
hadde været der omtrent fjorten dage, spurte guvernørens ældste søn mig
om jeg vilde gaa paa jagt med ham, et tilbud som jeg mottok med megen
glæde. Min ven var stor og sterk og vant til klimaets utaalelige hete,
mens jeg snart blev træt og derfor var et godt stykke bakefter ham da vi
naadde skogen.
Jeg vilde just til at sætte mig ned for at hvile ved den bratte bred av
en elv, som en stund hadde fæstet min opmerksomhet, da jeg med et fik
høre et forfærdelig brøl bak mig. Jeg saa mig om, og man kan tænke sig
min forfærdelse ved at se en uhyre løve komme imot mig, og i hvis ansigt
jeg tydelig kunde se en allernaadigst beslutning om at ta mig til
frokost uten at spørre mig om lov.
Min bøsse var bare ladd med hagl, og desuten hadde jeg hverken tid eller
aandsnærværelse nok til at betænke mig. Jeg sigtet paa den, da jeg
haabet om end ikke at saare den, da idetmindste at kunne skræmme den.
Men bæstet kom rasende imot mig, som om det hadde forstaat hvad min
hensigt var. Jeg blev da aldeles fra mig selv, kastet bøssen og forsøkte
rent instinktmæssig at flygte. Jeg gyser endnu, naar jeg tænker paa det
syn som da mødte mig. Nogen skridt foran mig laa en uhyre krokodille med
aapent gap for at sluke mig.
Forestil Dem, mine herrer, min frygtelige stilling: bak mig løven, foran
mig krokodillen, tilvenstre en rivende strøm, tilhøire en frygtelig
avgrund som jeg bakefter fik høre, var fuld av giftige ormer.
Det svimlet for mig, og bevidstløs faldt jeg til jorden. Jeg er sikker
paa at endog Herkules vilde ha gjort det samme i min stilling.
En eneste tanke stod endnu klar for mig, og det var at jeg det næste
øieblik kunde vente at kjende den rasende løves tænder eller at bli
opslukt av krokodillen. Nogen sekunder forløp, da hørte jeg et sterkt
bulder, hvorefter det blev aldeles stille. Om en stund vovet jeg at
løfte hodet, og hvad tror I vel jeg saa?
Jo, til min uutsigelige glæde fandt jeg, at løven hadde sprunget over
mig i det øieblik da jeg faldt, og like ind i krokodillens aapne gap.
Dens hode var kommet ned i krokodillens svælg, og begge arbeidet av alle
kræfter for at komme løs. Jeg sprang straks op, drog min hirschfænger og
skilte med et eneste hug løvens hode fra kroppen, som blev liggende ved
mine føtter. Derpaa støtte jeg med bøssekolben hodet saa langt jeg
kunde, ned i gapet paa krokodillen, som derved blev kvalt i et øieblik.
En liten stund efter denne min glimrende seir, kom min ven til, da han
var blit urolig over mit lange fravær. Han lykønsket mig paa det
varmeste, og vi maalte nu krokodillen som vi fandt var firti fot og syv
tommer lang.
Saasnart guvernøren fik høre om denne merkelige jagthændelse, sendte han
en vogn og folk for at hente begge dyrene.
Jeg fik en bundtmaker der paa stedet til at gjøre mig en hel del
tobakspunger av løvens hud, og forærte bort en del til mine bekjendte
paa Ceylon. Ved min tilbakekomst til Holland skjænket jeg resten dels
til borgermesteren i Amsterdam, dels til nogen kjøbmænd, for at bevidne
dem min særdeles agtelse, formedelst disse herrers almindelig bekjendte
tilbøielighet til at sætte det almene bedste fremfor sin egen vinding.
Krokodillens hud blev utstoppet paa sædvanlig vis, og den utgjør nu en
av de største prydelser for Amsterdams museum. Vaktmesteren paa stedet
fortæller alle besøkende mit eventyr. Jeg maa imidlertid si, at han
desværre tilføier en hel del, som aldeles ikke bidrager til
fortællingens troværdighet. Saaledes bruker han f. eks. at berette, at
løven rendte tvers igjennem krokodillens legeme, og at den just skulde
til at rende ut gjennem den anden ende, da den «verdensberømte baron»
avhugget dens hode og tillike tre fot av krokodillens hale. Krokodillen,
fortsætter den brave vaktmester, blev da saa forarget over tapet av sin
hale at den vendte helt rundt, snappet hirschfængeren ut av baronens
haand og slukte den med slik voldsomhet, at den gik tversigjennem
hjertet saa den kreperte paa flekken.
Jeg behøver ikke at si, mine herrer, at jeg er meget kjed over denne
slyngels uforskammethet. Vi lever jo i en saa vantro tid, at folk som
ikke kjender mig, kunde komme til at tvile paa sandfærdigheten av mine
oplevelser, bare for slike paatagelige løgners skyld, og jeg kan ikke
andet end si at slikt er i høi grad saarende for en mand av ære.


VII.
Anden sjøreise.

I 1776 indskibet jeg mig i Portsmouth paa et førsteklasses linjeskib paa
100 kanoner og med 1400 mands besætning, og vor bestemmelse var
Nord-Amerika. Jeg kunde her berette adskillige hændelser fra mit ophold
i England; men jeg vil heller gjøre det senere. Følgende maa jeg dog
omtale i forbigaaende. Jeg hadde en dag den fornøielse og ære at se hans
majestæt kjøre i al sin pomp i sin stadsvogn for at aapne parlamentet.
Paa bukken sat en uhyre tyk kusk, i hvis skjæg Englands vaaben var
klippet paa den mest kunstfærdige maate, mens han med sin svøpe smeldte
et tydelig G. R. (Georg Rex).
You have read 1 text from Norwegian literature.
Next - Baron von Münchhausens merkværdige reiser og eventyr - 3
  • Parts
  • Baron von Münchhausens merkværdige reiser og eventyr - 1
    Total number of words is 4684
    Total number of unique words is 1531
    43.9 of words are in the 2000 most common words
    60.4 of words are in the 5000 most common words
    68.6 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Baron von Münchhausens merkværdige reiser og eventyr - 2
    Total number of words is 4943
    Total number of unique words is 1578
    43.5 of words are in the 2000 most common words
    60.9 of words are in the 5000 most common words
    69.6 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Baron von Münchhausens merkværdige reiser og eventyr - 3
    Total number of words is 4904
    Total number of unique words is 1539
    43.6 of words are in the 2000 most common words
    61.2 of words are in the 5000 most common words
    71.2 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Baron von Münchhausens merkværdige reiser og eventyr - 4
    Total number of words is 4894
    Total number of unique words is 1578
    42.0 of words are in the 2000 most common words
    60.3 of words are in the 5000 most common words
    68.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Baron von Münchhausens merkværdige reiser og eventyr - 5
    Total number of words is 5026
    Total number of unique words is 1558
    43.4 of words are in the 2000 most common words
    61.4 of words are in the 5000 most common words
    70.8 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Baron von Münchhausens merkværdige reiser og eventyr - 6
    Total number of words is 329
    Total number of unique words is 195
    72.2 of words are in the 2000 most common words
    85.8 of words are in the 5000 most common words
    89.3 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.