Ambrosius - 4

Total number of words is 4609
Total number of unique words is 1148
51.8 of words are in the 2000 most common words
68.0 of words are in the 5000 most common words
75.7 of words are in the 8000 most common words
Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
_Bodil_. Gid det var saa vel ... for hans Hjertefreds Skyld.
_Abigael_. Saa, begynder du nu igjen at lamentere? Altid gjør du en
Elefant af en Myg. Hjertefred! Troer du, jeg vilde spilde noget
Menneskes Hjertefred, om jeg kunde?
_Bodil_. Ikke med Eders rette Villie, naadige Frøken! Men ... ja, I
faaer holde mig tilgode, at jeg siger det ... jeg troer ikke, Eders eget
Hjerte er saaledes beskaffent, at I skjønner Alt, hvad der gaaer for sig
i Andres.
_Abigael_. Mit Hjerte ... hvad veed du om det? Den Bog har hverken du
eller Nogen læst til Ende.
_Bodil_. Kanskee I selv ikke heller.
_Abigael_. Kan saa være, at der er Blade, jeg ikke har læst endnu. Men
hvad jeg skjønner og veed af Erfaring, det er, at man kan bøie en Mand
som en Pilevaad, og naar man slipper ham, staaer han lige rank og svai
endda. Mændene tækkes man gjennem Øiet, skal jeg sige dig, og der er
lang Vei fra Øie til Hjerte.
_Bodil_. Ikke saa langt endda, naadige Frøken! Kjærlighed er som Taaren,
hedder det for et gammelt Ord; den begynder i Øiet og falder i Barmen.
_Abigael_. Som Taaren? Det var et underligt Ord. Hvad har Kjærlighed med
Taarer at skaffe? #(med let Spot:)# Jeg tænkte, den var idel Fryd og
Herlighed, efter hvad du har fortalt om dig og din Fæstemand.
_Bodil_. Tilvisse, naar det er To, som elske hinanden lige trofast.
_Abigael_. Men ikke, naar det kuns er den Ene, som...? Saamænd, det kan
være, du har Ret; jeg skal tænke derover.--Ved du, om min Fader kommer
hjem til Middag?
_Bodil_. Det troer jeg knap; den naadige Herre er til Hestemarked og
har taget Ridefogden med. Han vil nok kjøbe Stadsheste til den nye
Karosse, har jeg hørt.
_Abigael_. Til den nye Karosse? Mener du ...
_Bodil_. Den, som hører til Frøkenens Brudestyr.
_Abigael_. Naa, den. Ja saa er det godt; saa kan du gaae, Bodil. Jeg har
ikke Brug for dig længere. #(Bodil ud i Baggrunden.)# ... Saa, nu
bliver altsaa Hestene kjøbt, og en Dag bliver der spændt for og
Vogndøren lukket op, Jørgen Tjener slaaer Trinnet ned, Papa siger
Farvel, og saa ager Abigael til Kjøbenhavn i Følge med ... Aa ja,
hvorfor ikke?... Hvorfor _ikke_? Men om En nu spurgte, _hvorfor_? hvad
skulde jeg da svare? Det er sært nok, men det er aldrig faldet mig ind,
at Nogen kunde spørge, hvorfor?... Ja, hvorfor gifter man sig? Fordi Ens
Frænder har bestemt det saa? Eller fordi alle Andre gjør det? Der er dog
Somme, der aldrig gifter sig..., ja, dem er der vel Ingen, der vil
ha'e.--Af Kjærlighed, vilde nu Bodil sige ... den, som begynder i Øiet
og synker i Barmen. Saamænd, ifald man kjendte den.--Skulde det mon være
sandt, at Kjærlighed kan forstyrre Ens Hjertefred?... Aa pyt!... Men om
den nu alligevel kunde?... Nei, saa hellere Hestene for Karossen og
afsted til Kjøbenhavn!


ANDEN SCENE.
_Abigael. Geheimeraadinden_.

_Geheimeraadinden_ #(kigger ind ad Døren til Venstre).# Er den
naadige Frøken alene?
_Abigael_ #(neier)# Til den naadige Frues Befaling.
_Geheimeraadinden_ #(ind).# Hvad mener du, mit hjerte Barn! jeg har
igjen faaet Brev fra Oberhofmesterinden. Hun har den Godhed at lade mig
vide, at Fru Christense Kaas agter at sælge sin Gaard næstved
Helliggjæstes Kirke. Din Fader har oftere talt om at kjøbe sig en
Eiendomsgaard i Staden, hvor han kunde tage ind nogle Maaneder om
Vinteren. Og den Gaard ligger bekvemt, ikke langt fra Slottet og har to
Leiligheder. I den ene kunde han boe, og I den anden ...
_Abigael_. I selv?
_Geheimeraadinden_. Nei, Barn, den er altfor stor til mig. Jeg kjender
den. Deilige Stuer, syv Alen høie, med prægtige Malerier paa Væggene og
svævende Basun-Engle oppe under Loftet. Jeg mindes godt, jeg har været
der i min første Ungdom til Dands og Assemblee. Hvad mener du om at boe
i sligt et stateligt Huus?
_Abigael_. Saamænd, det kunde være artigt nok.
_Geheimeraadinden_ Naar det blev smukt udstyret med Mobilier og andet
Huusgeraad?
_Abigael_. Ja, det maatte der jo til, skulde det see ud efter noget.
_Geheimeraadinden_ Og Silkegardiner i Vinduerne. Hvilke Kulører lider du
bedst?
_Abigael_. Jeg? Aa, Rødt og Gult, tænker jeg! det er de mest levende.
_Geheimeraadinden_ De tager sig ogsaa kjønnest ud fra Gaden, naar der
skinner Lys igjennem dem i de mørke Vinteraftener Saa staaer de
Forbigaaende stille paa Fortovet og seer paa Karosserne, som kommer
kjørende--prægtige Vogne med gallonerede Lakaier--kanske somme med
Løbere foran.
_Abigael_. Med Løbere, siger I?
_Geheimeraadinden_. Ja, naar de kongelige Herskaber viser Huset den Ære.
Saa bliver, der Stimmel paa Gaden af Tilskuere, kan du troe. Alle staaer
de med Hattene i Haanden og speider efter de oplyste Vinduer, og den Ene
hvisker til den Anden: Iaften er der fornem Forsamling hos de unge
Folk?
_Abigael_. Hvilke unge Folk?
_Geheimeraadinden_. Aa, din Strik! du veed jo godt, hvem jeg mener. Hos
dig og Claus naturligviis.
_Abigael_. Naa, det er os, som gjør Selskab. Eders Naade seer frem i
Tiden.
_Geheimeraadinden_. Ikke saa langt, haaber jeg ... vel?
_Abigael_. Ja, hvem kan vide?
_Geheimeraadinden_. Hvor langt der er til Vinteren? Det er da let nok at
regne, siden det er Mikkelsdag imorgen.
_Abigael_. Men det kunde jo være, Vinteren kom seent, eller at det slet
ikke blev Vinter, ligesom forleden Aar, da vi havde Violer ved Juletid
og Ribsbuskene begyndte at grønnes i Januari.
_Geheimeraadinden_. Hør nu, Abigael, lad os tale et fornuftigt Ord
sammen. Kom hid og sæt dig hos mig. Jeg lægger vel ikke stor Vægt paa,
at du og Claus blev fæstet til hinanden som Børn; thi meget kan
forandres med Tiden, og det er ikke enhver Kvist, der bliver et Træ af.
Men nu er I dog voxet op med den Tanke, og du kjender min Søn saa vel,
at du veed, baade hvad han har og hvad han mangler; thi han gjør saa
vist ingen Røverkule af sit Hjerte. Kanskee kjender han ikke dig fuldt
saa nøie, men som han kjender dig, har han stor Estime og Tilbøielighed
for dig, og bliver han din Husbond, vil han bære dig paa Hænder.
_Abigael_. Om jeg kuns ikke bliver ham for tung?
_Geheimeraadinden_. Kjærlighed gi'er Kræfter og gjør Alting let.
_Abigael_. Ja ... Kjærlighed. _Geheimeraadinden_. Tvivler du om, at
han bærer Kjærlighed til dig.
_Abigael_. Han?... Aa nei, det gjør han vel, paa sin Viis.
_Geheimeraadinden_, Tilvisse; det kan du slaae tilvæds om, _naar_ det
skal være.
_Abigael_. Tilvæds!... Nei, jeg har slaaet nok tilvæds ... kanske for
meget.
_Geheimeraadinden_. Hvad mener du?
_Abigael_. Intet videre. Men hvad er Eders Naades Mening med alt dette?
_Geheimeraadinden_. Det er, at der nu bør tages endelig Beslutning i
denne Sag. Din Fader har bestemt ... hvis det ellers er dig til Villie,
at din Trolovelse skal celebreres paa hans Fødselsdag.
_Abigael_. Det veed jeg, Eders Søn har sagt mig det.
_Geheimeraadinden_. Men ikke paa den rette Maade. Du havde Aarsag til at
vredes; thi det var ingen Befaling, men et Ønske.
_Abigael_ #(smilende).# Jeg kjender nok Papas Ønsker, de banker ikke
paa Døren, de gaaer lige ind i Stuen.
_Geheimeraadinden_. Claus har ikke des mindre græmmet sig derover, og nu
frygter han....
_Abigael_. For hvad?
_Geheimeraadinden_. For at du skal regne ham det til Onde og skyde
Jaordet ud.
_Abigael_. Hm, skal det være, kan det jo skee lige saa godt nu som
siden.
_Geheimeraadinden_. Altsaa samtykker du?
_Abigael_. Vi kan jo tales ved derom. Jeg beder Eders Naade undskylde
mig, men det er nu min Syngetid, og jeg venter Monsieur Ambrosius hvert
Øieblik.
_Geheimeraadinden_ #(afsides).# Skriveren! #(høit)# Nei, nei, mit
kjæreste Barn! lad mig nu ikke gaae bort med halv Besked. Vil du gjøre
os Alle den store Glæde, saa lad det blive afgjort med det Samme.
_Abigael_. Nu vel da ... som I vil; for mig gjerne.
_Geheimeraadinden_ Der væltede du en Steen fra mit Hjerte. Lad mig
embrassere dig, min allerkjæreste Datter; thi det kan jeg nu altsaa
kalde dig. Jeg vil strax skrive til Oberhofmesterinden, for at melde
hende den glædelige Begivenhed og lade hende vide, at vi ventelig kjøber
Fru Christenses Gaard. Jeg siger vi, for nu er vi jo saa godt som een
Familie.--Og hør, _à propos_ om Skriveren. Var det ikke rettest, du nu
hørte op med den Information? Du faaer jo saa meget at tage vare paa, og
desuden, naar du kommer til Kjøbenhavn, kan du jo lade dig instruere af
Stadens første Syngemestere ... ja, om du saa vil, af Hs. Majestæts egen
Capelmeister og Hofcantor, som informerer de kongelige Børn.
_Abigael_. I mener, jeg skulde høre op at synge med Monsieur Ambrosius?
Aa ja, kan hænde, det var det Bedste.
_Geheimeraadinden_. Ja ikke sandt! Du er saa fornuftig og føielig idag,
min hjerte Abigael, at jeg er ganske charmeret i dig. Hvor den Rose
klæder dig smukt!
_Abigael_. Ikke sandt, den er kjøn endnu? Og den har dog staaet i Vand
Natten over.
_Geheimeraadinden_. Du skulde sige ham det idag--Skriveren mener jeg--at
han ikke har nødig at indfinde sig tiere. Du behøver jo ikke at lade ham
vide, hvorfor ... det er ikke engang convenabelt.
_Abigael_. Hvorfor ... nei, det behøves ikke.
_Geheimeraadinden._ Jeg vil imens gaae ind og skrive Brevet til
Oberhofmesterinden, og paa Veien vil jeg overraske Claus--_din_
Claus--med den lykkelige Tidende. Det banker ... det er formodentlig
Skriveren. _Adieu, ma chère! Au revoir!_
#(Hun gaaer ud til Venstre)#


TREDIE SCENE.
_Abigael. Ambrosius_.

_Abigael_. Kom ind!
_Ambrosius_ #(fra Baggrunden).# Her er jeg, efter Frøkenens Befaling.
Jeg veed nu ikke, om Frøkenen vil musicere, eller kanskee hellere sanke
Planter, som igaar. Himlen er høi og klar, og Luften skikkelig varm for
Mikkelsdags Aften at være.
_Abigael_. Ingen af Delene, Monsieur Ambrosius.
_Ambrosius_. Ingen af Delene! Er Frøkenen da ikke vel?
_Abigael_. Jo, der fattes mig Intet; men jeg har Meget at forrette i
Huset, og denne Pude skulde ogsaa baldyres færdig. Min Fader skal have
den til Fødselsdagsgave.
_Ambrosius_. Saa har Frøkenen kanskee heller ikke Stunder i Morgen?
_Abigael_. Nei, heller ikke i Morgen.
_Ambrosius_. Men i Overmorgen?
_Abigael_. Nei, ikke for det første ... ikke før Fødselsdagen er omme.
_Ambrosius_. Ikke før!
_Abigael_. Der jo kun tre Dage til.
_Ambrosius_. Tre Dage, det er jo en Evighed.
_Abigael_ #(smilende).# Det er allenfals en af de smaa.
_Ambrosius_. I tre Dage skabtes jo hele Jorden med alle dens Træer og
Urter. Sæt nu, de visnede alle igjen paa den tredie Dag, saa Jorden blev
øde og tom. Saa kom jeg jo aldrig til at plukke Blomster med Frøkenen
meer.
_Abigael_. Paa den tredie Dag ... paa min Faders Fødselsdag! Det var en
underlig Tale. Hvorfor skulde Blomsterne just visne paa den Dag?
_Ambrosius_. Aa, jeg veed ikke selv; det var kun et Indfald, jeg fik,
som saa mange andre. Nei, I har Ret, hvorfor skulde de just visne paa
den Dag? Det pleier jo at vare en Stund, inden Vinteren kommer. Man kan
faae smukke Høstdage endnu ... men Sommertiden er da forbi.--Ja, saa vil
jeg vente, til Frøkenen igjen lader mig kalde ... om det skeer nogentid.
_Abigael_. Om det skeer ... hvad vil I sige dermed? I er mig saa
synderlig idag, Monsieur Ambrosius, ikke som I pleier. Er der gaaet Jer
Noget imod? Naa, hvorfor svarer I mig ikke?
_Ambrosius_. Fordi Frøkenen sagtens vil lee mig ud og tænke, jeg er for
gammel til slig Barnagtighed. Men da jeg imorges stod op og saae, at
Rosenknoppen--den, Frøkenen skjænkede mig igaar, allerede var ganske
bleg og vissen, saa ... ja, saa blev jeg noget tungsindig tilmode, og
det er ligesom det sad mig i Kroppen endnu. Men det var jo en
Taabelighed, for jeg vidste jo forud, at saadan en Blomst ikke kan vare
evig. Og Frøkenen har vel Aarsag til at lee.
_Abigael_. Jeg leer ikke.
_Ambrosius_. Gjør I ikke! Kan I da forstaae, at det smertede mig?
_Abigael_. Aa ja, jeg lider heller ikke at see Blomster visne. Saa
kastede I den vel bort?
_Ambrosius_. Nei.
_Abigael_. Hvad gjorde I da med den?
_Ambrosius_. Jeg ...
_Abigael_. Naa?
***
_Ambrosius_. Jeg digtede en liden Grav-Skrift over den, og saa gjemte
jeg den.
_Abigael_. En Grav-Skrift? Den maa I lade mig høre.
_Ambrosius_. Ak, naadige Frøken, det er kuns en simpel Vise; den flød
mig saadan i Pennen af sig selv.
_Abigael_. Af sig selv, siger I? Jeg meente, det var en Konst at gjøre
Vers?
_Ambrosius_. Ja, rigtige Vers, som Biskop Kingo og Magister Falster og
andre store Digtere; men ikke saadanne Viser, som jeg laver. De voxer op
af sig selv ligesom Græs paa Marken. Men det gaar ogsaa med dem som med
Græsset; idag blomstrer de, imorgen kastes de paa Ilden.
_Abigael_. Voxer de op--ja, hvordan mener I? Som nu for Exempel den
Vise, I der taler om. Hvordan gik det til, at den "flød Jer i Pennen",
som I kalder det?
_Ambrosius_. Det gik saaledes til, at jeg sad og saae paa Blomsten og
tænkte, hvor skjøn den havde været og hvor stor Glæde den havde
forskaffet mig. Og saa kom jeg til at tænke paa, hvor kort den havde
levet, og hvor hurtig alt det Skjønne forgaaer, og ... ja, saa gik det
med mig ligesom jeg fortalte Jer igaar om dem samme Rose, at der kom en
underlig, frydfuld og smertelig Trang over mig til at lukke mit Inderste
op og udtale, hvad der rørte sig derinde. Og alt som jeg betragtede den
døde Blomst, var det ligesom den blev levende igjen indeni mig og voxede
og voxede ... og saa sprang Visen ud. Saadan gik det til, om I ellers
forstaaer mig, thi det er ikke saa lige at forklare Sligt.
_Abigael_. Jeg troer nok, jeg har forstaaet Jer. Men Visen? Det var dog
mig, som gav Jer Ilosen, saa faaer I vel give mig Visen til Gjengjæld.
_Ambrosius_. Ja, den er Skam ikke værd at gjøre sig kostbar for. Jeg kan
sige den for Jer, om I lyster; thi jeg har den opskrevet her hos mig.
#(Han tager et Papir op af Lommen og læser følgende Digt:)#

"Du deilig Rosenknop,
Lad mig dig ret betragte
Og paa den Skønhed agte,
Som meer end Konst og Pragt
Er i dit Bæger lagt."
"Du deilig Rosenknop,
Hvis Blade gjer saa mange
Smaa Labyrinters Gange
Og dufte Luften op,
Du deilig Rosenknop!"
"Du deilig Rosenknop!
Igaar sad du med Glæde
Smukt paa dit Tornesæde;
Men du blev brudt, og see,
Idag du visnede."
"Du deilig Rosenknop,
Din friske Farve svinder,
Dit matte Rødt mig minder,
At Herlighed forgaaer
Og Skønhed Ende faaer."
"Du deilig Rosenknop,
Naturens Mesterstykke!
Ak, hvor er nu dit Smykke?
Igaar Du blomstrede,
Idag du visnede!"

_Abigael_. Vil I skjænke mig den Opskrift?
_Ambrosius_. Gjerne, hvis Frøkenen vil værdiges at modtage den. Havde
jeg tænkt paa det, skulde jeg have gjort mig Umag, saa var Visen kanskee
bleven kjønnere.
_Abigael_. Det er et Spørgsmaal. For mig er den kjøn nok.
_Ambrosius_. Nei, det er den visselig ikke. Ingen Vise kan være kjøn nok
for Jer, naadige Frøken!
_Abigael_. Giv mig den saa! Jeg har ikke Stunder at tøve længere.
_Ambrosius_ #(rækker hende Digtet).# Her er den ... men, min Gud! I
har Taarer i Øinene! Jeg har dog vel aldrig krænket Jer med noget Ord?
_Abigael_. Vist ikke ... Farvel!
_Ambrosius_. For Guds Skyld, naadige Frøken, gaa ikke saaledes bort! Har
jeg været for dristig i min Tale eller er paa nogen Viis gaaen Eder for
nær, saa beder jeg bønlig, at I vil tilgive mig. Jeg kan ikke bære Eders
Vrede.
_Abigael_. Jeg er ikke vred, siger jeg ... hvad skulde jeg vredes for?
_Ambrosius_. Er I da bedrøvet?
_Abigael_. Ikke heller. Jeg veed ikke, hvad der kom mig paa med Eet. Men
ved at høre Eders Vise var det ligesom der blev draget et Tæppe til Side
foran mig, saa jeg fik Udsigt til en anden Verden, der var skjønnere end
denne, og som jeg ikke før havde Kundskab om.
_Ambrosius_. Og det var Visen ... min Vise, som voldte dette?
_Abigael_. Det maa det vel have været. Men det er jo Daarskab og
Indbildning Altsammen.
_Ambrosius_. Nej, naadige Frøken, det er det visselig ikke! Thi paa
selvsamme Viis gik det mig, da jeg digtede Sangen. Der er en Verden til
udenfor denne--om det er Himmerig og det evige Liv eller Paradisets
Have, det veed jeg ikke; men lysere og herligere er den, end den
skjønneste Sommerdag her paa Jorden. Og mangen en Gang, naar det var
mørkest omkring mig, har jeg pludselig havt en Fornemmelse, som der trak
en Sky fra Solen, og saa har den livsalige Verden ligget foran mig som
et Syn og kastet sin straalende Glands heelt ind i mit fattige Kammer.
Men altid var jeg alene, naar jeg saae den, og Ingen forstod mig, naar
jeg talte derom. Nu veed jeg, at I forstaaer mig, I, som selv er
skjønnere og herligere end Alt, hvad jeg har seet eller drømt om!
_Abigael_ #(med tilkæmpet Ro).# Agt paa, hvad I siger, Monsieur
Ambrosius! I taler over Jer.
_Ambrosius._ I har Ret, naadige Frøken! Jeg taler over mig ... tilgiv
min Dristighed ... jeg glemte reent mig selv ... jeg blev saa
forunderlig glad! Den Glæde vil I dog aldrig berøve mig?
_Abigael_. Kan I glædes over saa Lidt, skal det være Jer vel undt. Jeg
hører Nogen komme. Hav Tak for Visen og for Alt, hvad I har lært mig,
baade Musik og andre Ting. Farvel ... til vi sees igjen.
_Ambrosius_. Naar de trende Dage er forbi?
_Abigael_. Kanskee. Hvis ikke Urter og Blomster til den Tid er visnet,
som I forhen sagde.
_Ambrosius_ #(med Liv).# Nei, naadige Frøken! Nu troer jeg ikke
længer, at de visner!
_Abigael_. Farvel!
#(Hun rækker ham Haanden, som han kysser; i det Samme kommer Junker
_Claus_ ind fra Baggrunden).#


FJERDE SCENE.
_Abigael. Junker Claus_.

_Claus. Ah, mille pardons_, hvis jeg kommer til Uleilighed! En _tête á
tête_...?
_Abigael._ Som nu er forbi.
#(_Ambrosius_ ud i Baggrunden).#
_Claus_ #(afsides).# Igjen denne Skriver! #(høit).# Jeg er saa
lyksalig, saa lyksalig! Mama har fortalt mig, at I har samtykket i....
_Abigael_. At gjøre min Fader til Villie ... ja, jeg har samtykket.
_Claus_. Og mig til Glæde, ikke sandt? Det har I da ogsaa havt lidt i
Eders Tanker ... ikke?
_Abigael_ #(adspredt).# Hvorledes...? Jo, jo vist. _Claus_
#(afsides).# Hun er saa besynderlig distrait, synes mig, #(høit)#
Mama har allerede skrevet til Oberhofmesterinden; om et Par Dage vil det
være bekjendt ved Hove.
_Abigael_ #(som før).# Allerede?
_Claus_. Allerede!... Ja, Posten bruger ikke meer end to Dage for at
naae Kjøbenhavn. Og er den glædelige Nyhed først indenfor Slotsporten,
saa farer den som en Løbeild gjennem alle Gemakkerne. Der bliver en
Spørgen og en Hvisken ... aa, jeg kjender det. Er hun ung? Er hun smuk?
Er hun høi? Er hun lille? Har hun sorte Øine eller blaa Øine...?
_Abigael_ #(som før).# Hvem mener I?
_Claus_. Hvem jeg mener? #(afsides.)# Det er da ganske mærkværdigt,
saa distrait hun er. #(høit.)# Jeg mener naturligvis Jer selv,
elskværdigste Abigael.
_Abigael_ #(opvaagnende).# Mig?... Naa, ja naturligvis. Undskyld, jeg
havde ikke Tankerne med mig.
_Claus_. Nei, I er en Smule distrait idag ... og lidt bevæget, troer
jeg. _Mon dieu_, Eders smukke Øine er jo ganske røde! Er der gaaet Jer
Noget imod? Eller har I tænkt paa Noget, som har afficeret Jer?
_Abigael_. Tanker er toldfrie, Junker Claus!... Forlad mig, at jeg nu
maa gaae, men jeg har ogsaa et Brev at skrive, som Posten skal have med.
Vi sees ved Middagsbordet.
#(Hun neier og gaaer ud til Venstre).#
_Claus_ #(alene).# Hvad i al Verden betyder dette? Skriverdrengen
kysser hende paa Haanden, hun er ganske bevæget og seer ud, som hun
havde grædt. Skulde Mama virkelig have Ret?... Aa, det er umuligt! og
desuden har hun jo nu samtykket i, at Trolovelsen bliver celebreret. Men
ikke desto mindre ... den Skriverdreng er mig ubehagelig ... han generer
mig. Jo meer jeg tænker paa den Situation, jeg traf dem i ... _Sapristi!
Il faut le mettre à la porte, ce monsieur!_ Vidste jeg bare, hvordan
jeg skulde gribe det an.


FEMTE SCENE.
_Junker Claus. Jørgen_ #(fra Baggrunden).#

_Claus_. Ah, er du der, Jørgen! Du kommer meget _à propos_.
_Jørgen_. Hvad Tid befaler Hr. Kammerjunkeren at ride?
_Claus_. Jeg rider ikke i Formiddag, jeg er occuperet. Henad Aften rider
jeg kanskee Baronen imøde. Hør Jørgen, kom lidt herhen! Geheimeraadinden
har talt med dig igaar?
_Jørgen_. Ja, hun har saa, Hr. Kammerjunker! Og i Forgaars ogsaa.
_Claus_. Men igaar talte hun med dig om ham ... Skriveren her paa
Gaarden.
_Jørgen_. Om Skriveren? Ja, det er godt muligt; det troer jeg næsten
ogsaa, Hendes Naade gjorde.
_Claus_. Jo vist, hun har fortalt mig det Altsammen, baade hvad hun
spurgte dig om, og hvad du berettede hende. Jeg er ganske _au fait_ med
Situationen.
_Jørgen_. Hvad er Hr. Kammerjunkeren?
_Claus_. Jeg veed Besked, mener jeg. Hør Jørgen!
_Jørgen_. Hr. Kammerjunker?
_Claus_. Du maa skaffe mig den Karl fra Halsen.
_Jørgen_. Skriverkarlen?
_Claus_. Ja vist, det er en uforskammet Personnage, som trænger sig ind
allevegne og ... og ... kort sagt, han generer mig.
_Jørgen_. Saa er Hr. Kammerjunkeren nok ikke den Eneste, han sjenerer.
Men ... hvordan skulde jeg bære mig ad med at skaffe ham af Veien? Han
er jo svært i Kridthuset hos Baronen ... og hos den naadige Frøken
ogsaa.
_Claus_. Det er netop det, jeg ikke finder passende.
_Jørgen_. Aa nei saamænd. Men saa kunde Hr. Kammerjunkeren jo bare lade
et Ord falde til Frøkenen derom.
_Claus_. Ganske vist, men ... det vilde afficere hende. Hun har
naturligviis ikke tænkt paa at der kunde være noget Stødende deri; hun
er saa god, saa nedladende. Nei, jeg præfererer, at han kommer væk.
aldeles væk!
_Jørgen_. Ja, bedre er altid bedre. Naar han bare ikke sad saa fast i
Sadlen, Hr. Kammerjunker!
_Claus_. Men du er jo et forslagent Hoved, Jørgen; kan du ikke paa en
eller anden Maade faae ham....
_Jørgen_. Til at tabe Stigbøilerne! Jo ... jeg har jo nok tænkt paa det.
_Claus_. Hvad har du tænkt paa? Du skal ikke gjøre det omsonst, Jørgen!
Jeg lover dig en god Douceur for din Uleilighed ... ikke strax, men naar
jeg har holdt Bryllup. Hvad er det saa, du har tænkt paa?
_Jørgen_. Jeg har tænkt, at man muligens kunde faae ham til at forløbe
sig ved en eller anden Leilighed, saa Baronen blev vred og jog ham paa
Porten.
_Claus_. En eller anden Leilighed! Ja, det er godt nok, men det kan vare
længe.
_Jørgen_. Ikke saa længe endda, Hr. Kammerjunker! Den naadige Herre er
svært hidsig af sig, som Hr. Kammerjunkeren kanskee har observeret, og
Skriveren ta'er nu ikke saa nøie vare paa sin Mund ... især naar han har
Noget i Ho'edet.
_Claus_. Drikker han?
_Jørgen_. Ikke til Overmaal, Hr. Kammerjunker! Men han holder nok af en
Flaske god Viin eller to ... og han taaler ikke Meget.
_Claus_. Naa, og saa mener du...?
_Jørgen_. Jeg mener, man kunde kanskee hjælpe lidt til. Om tre Dage er
det Naadigherrens Fødselsdag, saa kommer der Fremmede paa Gaarden, og
paa den Dag bliver Tyendet ogsaa trakteret. For Skriveren og nogle Fleer
bliver der dækket aparte ved Siden af Borgstuen ... og der pleier ikke
at blive sparet paa Drikkevarer. See, ved den Leilighed tænker jeg nok,
man kunde faae ham overstadig, for baade Ridefogden og Degnen har et
godt Øie til ham, og naar man gav dem et lille Vink ...
_Claus_. Ja, hvad hjælper de Anstalter til? Saa gaar han over i sit
Kammer og sover Rusen ud.
_Jørgen_. Hvis han faaer Lov, Hr. Kammerjunker! Men sæt nu, den naadige
Herre skikker Bud efter ham og befaler, at han skal divertere Selskabet
med Sang og Spil?
_Claus_. Oho! Jeg begynder at forstaae dig. _Très bien_, det er meget
godt udtænkt ... meget godt! Men ... dersom Baronen nu _ikke_ sender Bud
efter ham?
_Jørgen_. Ja, men det gjør han bestemt, Hr. Kammerjunker!
_Claus_. Hvor kan du vide det saa sikkert?
_Jørgen_. Jo, for det sørger Hr. Kammerjunkeren for.
_Claus_. Ah, du mener, at jeg....
_Jørgen_. Og den naadige Frue....
_Claus_. Vi skulde foreslaae Baronen det?
_Jørgen_. Ja, men ikke før efter Maaltidet, for saa er Herren ved godt
Lune ... og saa er Skriveren kanskee ogsaa bedre oplagt.
_Claus_. Og saa troer du, at Skriveren....
_Jørgen_. Kunde forløbe sig ... jo, det tænker jeg nok, naar der bliver
pirret lidt ved ham.
_Claus_. Godt. Altsaa paa Baronens Fødselsdag sørger _du_ for....
_Jørgen_. At Skriveren faaer god Beværtning? Jo, det kan Hr.
Kammerjunkeren forlade sig paa.
_Claus_. Det Andet skal jeg nok besørge.
_Jørgen_. Men nu maa Hr. Kammerjunkeren da endelig ikke lade det komme
ud før Tiden.
_Claus_. Jeg? Du kan være ganske rolig, min gode Jørgen! jeg er
Diplomat. Naar man har været sex Maaneder _Secrétaire intime_ hos Hs.
Majestæts _Envoyé_ i Paris, saa forstaaer man at behandle en Affaire
delicat. Seer du ... nu gaaer du ud ad den Dør, og jeg ... jeg gaaer ud
ad den ... forstaaer du? Saa er der Ingen, som veed, hvad vi to har talt
om.
_Jørgen_. Nei, det er der ikke, Hr. Kammerjunker! det er sikkert.
#(De gaae hver ud ad sin Dør.)#
#Skuepladsen forandres til:#
#Ambrosius's Kammer. Dør ved Siden og i Baggrunden. Simple Meubler.#


SJETTE SCENE.
_Hans Lauritsen. Bodil_.

_Hans Lauritsen_ #(i Baggrundsdøren.)# Nei, her er heller Ingen.
#(Han træder ind, _Bodil_ følger.)#
_Bodil_. Saa kommer han nok strax. Han kan ikke være langt borte, for
her ligger hans Hat ... og Luthen, den pleier han ogsaa at tage med,
naar han spadserer. Han er ventelig ovre i Skriverstuen, siden han ikke
var i Bibliotheket.
_Hans Lauritsen_. Saameget bedre, saa kan vi endnu tale et Ord sammen i
Eenrum, før jeg reiser videre.
_Bodil_. Men at I ogsaa bliver her saa kort, Hans Lauritsen! Det er jo
knap et Par Timer siden I kom hid, og nu vil I allerede afsted!
_Hans Lauritsen_. I veed jo Aarsagen, Bodil, at min Fader er gammel og
længes efter mig. Nu, da jeg lykkelig har overstaaet Attestatsen, har
han ikke Ro paa sig, før han seer mig paa den samme Prædikestol, hvor
han i tredive Aar har forkyndt Guds Ord for Menigheden.
_Bodil_. Saa bliver I da nu rigtig hans Capellan.
_Hans Lauritsen_. Det gjør jeg, og med Guds Hjælp kanskee ogsaa hans
Eftermand engang. Men han har maget det saa, at vi ikke behøver at vente
paa hans Død for at komme sammen. Saa længe han lever, deler han Bolig
og Indkomster med mig, og hvad der siden skal skee, det raader Vorherre
for.
_Bodil_. Nei, for den Glæde, det skal være at boe under Tag med Jer, min
kjæreste Ven! Tro mig, jeg skal blive Jer en trofast Hustru og Eders
Forældre en kjærlig Datter, om jeg maa have Lykke dertil, som jeg har
Villie. Nu har jeg kun eet Ønske tilbage ...
_Hans Lauritsen_. Og det er?
_Bodil_. At Eders Ungdomsven Ambrosius kunde blive Degn samme Sted; thi
her er ikke godt for ham at være.
_Hans Lauritsen_. Det slog I alt paa for lidt siden, Bodil! Hvad mener I
dermed? Er her Nogen paa Gaarden, som ikke vil ham vel?
_Bodil_. Jeg veed ikke, hvad jeg skal sige. Han har visselig Misundere,
men det fik være det samme, naar blot....
_Hans Lauritsen_. Naar blot?
_Bodil_. Mig tykkes, den naadige Frøken driver et underligt Spil med
ham, som jeg ikke forstaaer mig paa.
_Hans Lauritsen_. Hvorledes det?
_Bodil_. Hun har moret sig med at drage ham til sig, og det kunde let
hænde, han fæstede sit Sind stærkere til hende, end godt var.
_Hans Lauritsen_. Skulde det være muligt?
_Bodil_. Ja, jeg er kun lidet klog paa saadanne Ting. Jeg kjender kuns
een Slags Kjærlighed, det er den, jeg bærer til Jer, Hans Lauritsen; men
det har jeg da hørt sige, at der er den Elskov, som kan volde et
Menneske stor Hjertesorg, og det var dog Jammerskade, om noget Saadant
You have read 1 text from Danish literature.
Next - Ambrosius - 5
  • Parts
  • Ambrosius - 1
    Total number of words is 4814
    Total number of unique words is 1312
    48.2 of words are in the 2000 most common words
    64.9 of words are in the 5000 most common words
    72.5 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Ambrosius - 2
    Total number of words is 4517
    Total number of unique words is 1198
    48.5 of words are in the 2000 most common words
    63.4 of words are in the 5000 most common words
    70.6 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Ambrosius - 3
    Total number of words is 4522
    Total number of unique words is 1270
    48.7 of words are in the 2000 most common words
    64.0 of words are in the 5000 most common words
    70.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Ambrosius - 4
    Total number of words is 4609
    Total number of unique words is 1148
    51.8 of words are in the 2000 most common words
    68.0 of words are in the 5000 most common words
    75.7 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Ambrosius - 5
    Total number of words is 4594
    Total number of unique words is 1247
    47.0 of words are in the 2000 most common words
    63.4 of words are in the 5000 most common words
    70.9 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.
  • Ambrosius - 6
    Total number of words is 3970
    Total number of unique words is 1067
    50.3 of words are in the 2000 most common words
    66.1 of words are in the 5000 most common words
    72.6 of words are in the 8000 most common words
    Each bar represents the percentage of words per 1000 most common words.